Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

Fra den store miksepulten

Bergens Tidende, 20.08.2004

Verk av Liebermann, Ravel og Halstensen/Torgersen

Henning Kraggerud, fiolin

Peter Baden, perkusjon

Håkon Nilsen, klarinett

Fred Johannesen, horn

Martin Winter, trompet

Jeffrey Milarsky, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersens Europa-bilder

Det var flere ungdommer til torsdagskonserten i Grieghallen enn det normalt er på tre sesonger til sammen. Men da var det da også en konsert spesielt beregnet på de nye studentene i Bergen. Om kveldens publikum kommer tilbake på de vanlige konsertene, gjenstår å se. Det var iallfall gjort mye for å vekke interessen deres for orkestermusikk. Rolf Liebermanns «Furióso» fra 1947 som åpnet konserten, demonstrerte hele det store orkestrets uttrykksregister, og etterpå ble alle orkestergruppene presentert etter hverandre i en skarp, presis fremførelse av Ravels «Boléro». Og så var det uroppførelsen av «The Evolving European» - Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersen ambisiøse prosjekt der BFO møter computergrafikk og elektronika. Pluss en enkelt motorsag.

Det handler om Europa og europeerne. Ikke Europas historie fra A til Å, men utviklingen fra middelalderen og fremover – det hele sammenfattet i 14 billedsekvenser som vises på stort lerret over orkestret. Bildene fungerer sjeldent som bokstavelige illustrasjoner. De antyder temaer og anslår stemninger ved hjelp av virkningsfull computeranimasjon. Og Halstensen understøtter og kommenterer det visuelle forløpet med enkel, effektfull musikk.

Vel er det ikke en film vi ser oppe på lerretet, men Halstensen utnytter hvert eneste grep – og hver eneste klisjé - fra filmmusikkens lange historie og konstruerer en slagkraftig sats som nesten sier hva bildene bare antyder.  Her er sitater og ekkoer av det meste – av futuristisk stumfilmmusikk, Prokofiev og Alexander Nevskij, Max Steiner og Erich Korngold. Men først og fremst er det referanser til tidens store underholdningsfilm, til John Williams og James Horner. Og midt i det hele står Henning Kraggerud og improviserer over folketoner.

Det er ingen enkel sak å sammenfatte Europas historie og idéhistorie med stumper og stykker fra underholdningsmusikkens store mixerpult. Og selvsagt er det mye som ikke lykkes. For eksempel beveger både orkestersatsen og Kraggeruds improvisasjoner seg ofte helt ut over kanten til det banale og klissent sentimentale. Dessuten er det mye orkestral tomgang underveis. I sin nåværende form er verket helt åpenbart for langt, og kunne gjerne kortes med et kvarter eller mer. Når det blir for mye filmmusikk eller for kjedelig, kaster Peter Baden en elektronisk lydbombe, og da er det fart og spenning og trøkk på igjen.

BFO hadde en fin kveld med den energiske amerikanske dirigenten Jeffrey Milarsky i spissen og mange fine soloinnsatser både i Boleroen og i Europa-verket. Kveldens perle? Trompetisten Martin Winter i en fri jazzimprovisasjon henover Peter Badens elektroniske perkusjon. En demonstrasjon av hvordan slikt egentlig skal gjøres.