Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.

Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.