Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Spøk og alvor

Bergens Tidende, 13.11.2009

Verk av Messiaen, Mahler og Beethoven

Katarina Karneus, mezzosopran

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft

Olivier Messiaen var vanligvis ikke noen spøkefugl, men da han mot slutten av livet skrev et verk i anledning Mozart-jubileet i 1991, ga han det likevel tittelen «Un Sourire» – et smil. Og da BFO og den nye, faste gjestedirigenten Juanjo Mena fremførte dette tyste, delikate stykket i går kveld, forsto man hvorfor. For det var så mye letthet og munterhet i denne musikken at man kjente seg helt løftet.

Straks etterpå ble det alvor igjen. «Verden er blitt borte for meg» sang den svenske mezzosopranen Katarina Karneus som solist i Gustav Mahlers fem orkestersanger til tekster av Friedrich Rückert. Det er mye melankoli i disse romantiske sangene, mye klage over verdens flyktighet, over tap og fremmedhet – en melankoli og en sorg som Karneus fikk flott fram med sin kjølige, mørke stemme båret av BFOs kammermusikalske akkompagnement. 

Juanjo Mena hadde gjennom hele første avdeling et imponerende godt grep om orkesteret. Og etter pausen ble det tydelig at vi her har fått en gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft. Det var en ro og en styrke over Beethovens «Pastorale»-symfoni – som i hans tolkning ble en bred, stor fortelling, et storslått utviklingsforløp med konflikter, utviklinger, overganger og løsning.

Bredde og fortellende fremstilling. Men sine steder kanskje også vel mye bredde. Mena slekter sin lærer Sergiu Celibidache på når han for eksempel setter andresatsens andante an i et drepende langsomt tempo, eller når han senker tempoet i de raske satsene og nærmest opphever skillet mellom melodi og akkompagnement – slik at skillet mellom musikalsk forgrunn og bakgrunn forsvinner og alle stemmer plutselig får like vekt. Det ga noen problemer underveis, blant annet for treblåserne. Og det var steder der den muisikalske sammenhengen i satsene var nær ved å briste. Men det var også sterke, uvante opplevelser – plutselig hørte man nye sider av denne ellers så kjente symfonien, sider som tilsynelatende har ligget der hele tiden, men sjeldent er blitt dradd fram.

I musikkens sprekker

Bergens Tidende, 24.09.2005

Verk av Dvorák, Tveitt og Brahms

Solist: Stephane Astier, harpe

Dirigent: Juanjo Mena

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med Geir Tveitts egensindige harpekonsert og en konsekvent tolkning av Brahms’ tredje symfoni

Det er kanskje ikke mye «ekte», «autentisk» slavisk folketone i Antonín Dvoráks Slaviske Danser. Men det er i det minste fyrig rytmikk, smektende melodier og mye smertefull melankoli. Og når Bergen Filharmoniske Orkester kaster seg inn i denne gamle, effektive underholdningsmusikken – med den baskiske dirigenten Juanjo Mena dansende på podiet – da må man bare overgi seg. Bedre kan denne turistversjon av «det slaviske» neppe spilles.

Solisten har ikke noe enkelt jobb i Geir Tveitts harpekonsert nr. 2. Her er det ingen vakre melodier, ingen innsmigrende klanger å briljere med. Her er først og fremst stridende og sprikende musikalske tendenser – med den lydsvake harpen i konstant kamp med en tett, robust orkestersats der dype messing- og treblåsere dominerer. Men kanskje er det nettopp dette sammenstøtet som har fascinert Tveitt og som gjør konserten til et spennende stykke musikk. 

BFOs flinke harpist Stephane Astier gjorde en kjempeinnsats i denne egensindige og gjenstridige musikken. Slik hun og BFO spilte verket skjønte man at dette er en konsert der det meste skjer i musikkens sprekker – i de korte øyeblikkene når den massive orkesterklangen dempes og man plutselig hører harpens eteriske lyd som en erindring om noe annet, en annen tid, en annen verden.

Etter pausen var det Brahms og den tredje symfonien i en fin tolkning av BFO og ikke minst av kveldens dirigent Juanjo Mena. Hans versjon av symfonien var kanskje langsommere og også noe tyngre enn vi er vant til, men den var konsekvent: I hver eneste sats fant han det helt rette tempoet som fikk musikken til å åpne seg og som skapte sammenhenger på tvers av de mange temposkiftene.