Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.