En musikalsk grøsser

Kommentar. Bergens Tidende Morgen, 30.07.1997

Midt i sommervarmen kom da årets musikalske grøsser. Den handler om hvem som skal bli sjefdirigent for Bergens Filharmoniske Orkester når Dmitri Kitajenkos kontrakt går ut til juni neste år. «Vi iler langsomt» uttaler konstituert direktør Lorentz Reitan til Bergens Tidende (17. juli). «Heller enn å foreta en forhastet ansettelse, driver vi i en periode uten kunstnerisk leder», sier han beroligende.

Det høres veldig fornuftig ut. Uttalelsen føyer seg nydelig inn mellom de mange signaler om nøkternhet og ansvarlighet som Reitan har sendt ut etter han ble konstituert i stillingen. Men i realiteten er det tale om en katastrofemelding, et alarmerende vitnesbyrd om at Harmoniens nåværende krise ikke er et resultat av forbigående økonomiske og administrative uhell. Etter Reitans uttalelse å dømme må Harmonien ha vært uten profesjonell styring i ganske mange år.

For den eneste grunnen til at BFO står uten sjefdirigent fra høsten 1998, er jo at den gamle ledelsen ikke har gjort jobben sin. De siste tre-fire årene har det vært offentlig kjent at Kitajenko slutter sommeren 1998. Harmoniens ledelse har med andre ord hatt ganske mange år til å finne hans etterfølger. Og mange år – det kreves hvis man skal ha en skikkelig erfaren dirigent på plass i sjefstolen. Men tilsynelatende er intet skjedd i saken. Før nå.

Reitan vil ikke «foreta en forhastet ansettelse», sier han. I klartekst betyr dette at intet er gjort, eller at forarbeidet har vært så dårlig at man må starte helt forfra. Skal vi være nøkterne og realistiske må vi derfor innstille os på at Kitajenkos etterfølger først blir tilsatt et godt stykke inne i det nye årtusenet. Reitan selv er noe mer optimistisk. Men det er han nesten profesjonelt forpliktet til å være: En lang periode uten kunstnerisk ledelse vil bety den endelige slutten på drømmen om at BFO en dag skal bli mer enn et habilt provinsorkester.

Så hva kan man gjøre? «De to neste sesonger vil vi prøve noen yngre dirigenter for å se hvem som er best egnet til å overta», sier Reitan. Altså: fire på kravene, oppgi å finne en erfaren, internasjonal kapasitet, klare seg med yngre, billigere krefter. Målet er tilsynelatende at få saken i boks innen Bergen blir Europeisk Kulturby i år 2000.

Slik saken har utviklet seg, er discount-modellen med en billig, ung dirigent kanskje den eneste realistiske løsningen, økonomisk og administrativt sett, men det gjør den ikke mindre tragisk, kunstnerisk sett. For er det noe BFO ikke trenger nettopp nå, så er det eksperimenter av denne typen. Nettopp nå hvor Kitajenkos periode slutter, er det mulig å ta det store spring fremad. Nettopp nå, etter sju år med svak og rådvill ledelse, kunne en erfaren sjefdirigent med solid kunstnerisk autoritet gjøre underverker, høyne orkestermoralen, gi BFO retning og forløse alle de gode krefter som fortsatt er til stede, men som utnyttes alt for sjeldent.

Lorentz Reitan er en dyktig kulturadministrator. Han har før løst vanskelige oppgaver. Kanskje klarer han også denne. Vi håper det. Og ønsker ham al mulig hell og lykke. Han kommer til å trenge det.