Midt i sommervarmen kom da årets musikalske grøsser. Den
handler om hvem som skal bli sjefdirigent for Bergens Filharmoniske Orkester
når Dmitri Kitajenkos kontrakt går ut til juni neste år. «Vi iler langsomt»
uttaler konstituert direktør Lorentz Reitan til Bergens Tidende (17. juli).
«Heller enn å foreta en forhastet ansettelse, driver vi i en periode uten
kunstnerisk leder», sier han beroligende.
Det høres veldig fornuftig ut. Uttalelsen føyer seg nydelig
inn mellom de mange signaler om nøkternhet og ansvarlighet som Reitan har sendt
ut etter han ble konstituert i stillingen. Men i realiteten er det tale om en
katastrofemelding, et alarmerende vitnesbyrd om at Harmoniens nåværende krise
ikke er et resultat av forbigående økonomiske og administrative uhell. Etter
Reitans uttalelse å dømme må Harmonien ha vært uten profesjonell styring i
ganske mange år.
For den eneste grunnen til at BFO står uten sjefdirigent fra
høsten 1998, er jo at den gamle ledelsen ikke har gjort jobben sin. De siste
tre-fire årene har det vært offentlig kjent at Kitajenko slutter sommeren 1998.
Harmoniens ledelse har med andre ord hatt ganske mange år til å finne hans
etterfølger. Og mange år – det kreves hvis man skal ha en skikkelig erfaren
dirigent på plass i sjefstolen. Men tilsynelatende er intet skjedd i saken. Før
nå.
Reitan vil ikke «foreta en forhastet ansettelse», sier han.
I klartekst betyr dette at intet er gjort, eller at forarbeidet har vært så
dårlig at man må starte helt forfra. Skal vi være nøkterne og realistiske må vi
derfor innstille os på at Kitajenkos etterfølger først blir tilsatt et godt
stykke inne i det nye årtusenet. Reitan selv er noe mer optimistisk. Men det er
han nesten profesjonelt forpliktet til å være: En lang periode uten kunstnerisk
ledelse vil bety den endelige slutten på drømmen om at BFO en dag skal bli mer
enn et habilt provinsorkester.
Så hva kan man gjøre? «De to neste sesonger vil vi prøve
noen yngre dirigenter for å se hvem som er best egnet til å overta», sier
Reitan. Altså: fire på kravene, oppgi å finne en erfaren, internasjonal
kapasitet, klare seg med yngre, billigere krefter. Målet er tilsynelatende at
få saken i boks innen Bergen blir Europeisk Kulturby i år 2000.
Slik saken har utviklet seg, er discount-modellen med en
billig, ung dirigent kanskje den eneste realistiske løsningen, økonomisk og
administrativt sett, men det gjør den ikke mindre tragisk, kunstnerisk sett.
For er det noe BFO ikke trenger nettopp nå, så er det eksperimenter av denne
typen. Nettopp nå hvor Kitajenkos periode slutter, er det mulig å ta det store
spring fremad. Nettopp nå, etter sju år med svak og rådvill ledelse, kunne en
erfaren sjefdirigent med solid kunstnerisk autoritet gjøre underverker, høyne
orkestermoralen, gi BFO retning og forløse alle de gode krefter som fortsatt er
til stede, men som utnyttes alt for sjeldent.
Lorentz Reitan er en dyktig kulturadministrator. Han har før
løst vanskelige oppgaver. Kanskje klarer han også denne. Vi håper det. Og
ønsker ham al mulig hell og lykke. Han kommer til å trenge det.
