Årets musikk 2015

Bergens Tidende, 18.12.2015

Hvis vi snakker om orkestermusikk og holder oss til Bergen, er det selvsagt ingen tvil om hva som var årets store begivenhet – eller rettere sagt begivenheter. 2015 var året da Bergen Filharmoniske Orkester feiret sitt 250-årsjubileum. Og det gjorde de til gagns ­– med stribevis av konserter og arrangementer og plateutgivelser. Det er mye en kunne trekke fram i den anledningen. For eksempel den gratis utendørskonserten i august da publikum sto tett i tett utover Torgallmenningen og du følte at BFO virkelig er hele byens orkester. Eller den spenstige konserten nå nylig da BFO slo et slag for norsk samtidsmusikk og urframførte bestillingsverk av Bergenskomponistene Ketil Hvoslef, Ørjan Matre og Knut Vaage. Men den aller største begivenheten var uten tvil jubileumsfinalen i siste uke da opp mot 400 musikere, sangere og solister under ledelse av Edward Gardner framførte Arnold Schönbergs monumentale Gurre-Lieder. En musikalsk triumf for orkesteret, en once-in-a-lifetime opplevelse for oss i salen. Og en sterk markering av at 2015 også var det året da Edward Gardner tiltrådte som ny sjefdirigent for BFO. Dette kommer til å bli bra. 

Årets plater

Variasjonsverk av Bach, Beethoven og Rzewski spilt av Igor Levit (Sony Classical).

Franz Schuberts «Winterreise» med Matthias Goerne og Christoph Eschenbach (harmonia mundi).

Richard Wagners «Rheingold» med Jaap van Zweden og Hong Kong Philharmonic Orchestra (Naxos).

Klaververk av Franz Schubert med András Schiff (ECM New Series).

So Many Things: The European Tour 1961 med John Coltrane Quintet (Acrobat Music).

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Den evige trompet

Bergens Tidende, 04.12.2015

Perpetuum Trompetuum

Erlend Vetås Aagaard-Nilsen, trompet

Jarle Rotevatn, klaver

Lawo

Ung trompetist platedebuterer med verk av norske samtidskomponister

Trompetisten Erlend Vetås Aagaard-Nilsen kommer fra Radøy og har sine musikalske røtter i det sterke brassbandmiljøet omkring folkehøyskolen på Manger. Han platedebuterer i disse dagene med «Perpetuum Trompetuum» der han spiller norsk samtidsmusikk, ni verk skrevet spesielt til ham og i mange tilfeller urframført i forbindelse med studiene hans ved Griegakademiet i Bergen og NTNU i Trondheim.

På platen finner vi recitalstykker for trompet og klaver signert Bjørn Bolstad Skjelbred, Ketil Hvoslef og Aagaard-Nilsens far, komponisten Torstein Aagard-Nilsen. Det er snakk om spreke fritonale, melodiøse komposisjoner som gir unge Aagaard-Nilsen anledning til å imponere med sin flotte teknikk og sin blanke, strålende messingtone. Pianisten Jarle Rotevatten akkompagnerer og fungerer blant annet som piskende, aktiv motspiller i det stykket som har gitt platen navn, Hvoslefs «Perpetuum Trompetuum» – der de to musikerne jager hverandre og det nesten virker som om det skulle lykkes for dem å skape en «perpetuum mobile», en evighetsmaskin, en «evig bevegelse».

I tillegg til disse relativt tradisjonelle stykkene for trompet og klaver rommer platen også mer eksperimenterende verk, blant annet Sigurd Fischer Olsens «Three lamento movements» der de to instrumentene brukes til å skape en sær, hvislende og skrøpelig klangverden. Og i siste verk på platen, Knut Vaages «multiMORF IV», spiller Aagaard-Nilsen og ni messingblåsere fra Manger Musikklag en serie komponerte forløp som manipuleres elektronisk via et sanntids dataprogram.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.