En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.

Av hav er du kommet

Bergens Tidende, 14.12.2019

Verk av Mendelssohn, Wagner og John Luther Adams

Ludovic Morlot, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

«Hav er opphav. Av hav er du kommet». Slik sluttet evolusjonsøkologen Christian Jørgensen et kort, poengtert innlegg om livets opprinnelse. Og slo an et motiv som kom til løpe som en blå tråd gjennom hele torsdag kveld i Grieghallen.

I foajeen var det utstillet instrumenter og plansjer om havforskning og klimaendringer. Inne i konsertsalen var det lyssetting i blå og grønne nyanser. Og det ble spilt musikk med maritime motiver.

Vi var kommet frem til «Havet» – til det andre avsnittet av «Neste Steg»-prosjektet der Bergen Filharmoniske Orkester samarbeider med forskningsmiljøer på Universitet i Bergen og arrangerer konserter med naturvitenskapelige temaer.

Det er ikke noe enkelt format de to samarbeidspartnerne her har konstruert – resultatet kan lett bli en litt ubekvem kobling av folkeopplysende foredrag og mer eller mindre relevante musikalske «illustrasjoner». Men torsdag kveld var det god balanse mellom prosjektets to deler det meste av tiden.

Den musikalske delen startet med at den franske dirigenten Ludovic Morlot og BFO fulgte opp Christian Jørgensens innlegg med «Meerestille und glückliche Fahrt» – Felix Mendelssohns romantiske skildring av endringer i havet fra havblikk til frisk bris.

Etter at biologen Dorothy Dankel hadde fortalt om havets historiske rolle som eksportvei, var det tid til musikk av Wagner. Og her var den musikalske forbindelsen til kveldens tema langt mindre åpenbar.

Forspillene til akt 3 og 1 av Lohengrin hadde for så vidt en klang og en dynamikk som minnet litt om havbildene i Mendelssohns tonedikt, men den ofte spilte kombinasjonen av «Morgengry» og «Rhinfart» fra Götterdämmerung hadde faktisk ikke mye med kveldens tema å gjøre – bortsett fra at handlingen i Wagners opera jo altså foregår ved Rhinen.

Til gjengjeld var BFOs Wagner-utgave musikalsk sett veldig overbevisende. Mens deres Mendelssohn-tolkning var noe fargeløs, hadde Wagner-stykkene alt en kunne ønske seg – flotte hornsignaler, store blankpolerte fraser i messingblåserne og svulmende strykerklanger.  

Oceanografen Marius Årthuns innlegg etter pausen handlet om havets rolle i dagens klimaendringer. Han sluttet med ordene «til hav skal du bli» og pekte med dette frem til kveldens hovedverk «Become Ocean» – «bli hav» – av den amerikanske økokomponisten John Luther Adams.

Livet på jorden begynte i havet. Men, skriver Adams i en note om verket sitt: «Etter hvert som polar-isen smelter og havnivået stiger, står vi mennesker overfor utsikten til at vi selv – nok en gang og helt bokstavelig ­– kan bli til hav».

«Become Ocean» ble opprinnelig skrevet på bestilling av kveldens dirigent Ludovic Morlot som urfremførte det med Seattle Symphony Orchestra i 2013. Det er snakk om et stykke avansert lydkunst – eller med Adams’ egne ord «sonic geography», «lydgeografi» – en fremstilling av havets lyder og bevegelser med musikalske midler.

Det store orkestret er delt opp i tre mindre grupper – messing, treblåsere og strykere – alle supplert med hver sin slagverkgruppe. Gruppene spiller sekvenser av ulik lengde, lyden deres svulmer opp til klimaks på ulike tidspunkter og faller tilbake.

Verket består av 630 takter, men i takt 316, når musikerne er kommet halvveis, begynner de å spille hele det foregående forløpet «baklengs», takt for takt.

   

«Inexorable» – «ubønnhørlig» – står det som tempoangivelse øverst i partituret. Ordet er dekkende både for verket selv og for BFOs og Morlots imponerende fremstilling der den komplekse orkesterlyden formet seg til en stor, stofflig og plastisk bevegelse, en storslått bølge av lyd sammensatt av mange mindre bølger.

Når menneskene en gang er forsvunnet, er havet der fremdeles. Det ruller fremover, det trekker seg tilbake. Fremover og tilbake. Ubønnhørlig.

Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

Død, kjærlighet og zombies

Bergens Tidende nett, 11.03.2018

Richard Wagner: Den flyvende hollender

Bridget Kimak, design

Jean Kalman, lysdesign

John Ramster, regi

Eun Sun Kim, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

Edvard Grieg Kor

Bergen Nasjonale Opera

Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender

«Tiden er ute, og igjen er det gått sju år», synger den hollandske kapteinen. En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt. Og ble dømt til å flakke omkring på de sju havene med spøkelsesskipet sitt. Bare hvert sjuende år får han lov å gå i land. Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham. Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.

Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen. Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera. Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.

Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet. Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus. I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.

Det er blitt en flott, effektiv oppsetting. Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer. Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende. Den er faktisk temmelig utradisjonell. For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?

Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø. Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød: Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels. I Grieghallen gjør de ikke det. Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart. Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening. Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent. 

At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta. Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger. I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod. Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten. 

Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter. I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme. Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.

Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer. Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.

Wenn jemand eine Reise tut

Bergen, 20.01.2018

Det tar litt tid før man får summet seg – men jo, vi dro altså til Hamburg og fikk sett Wagners Walküre på Staatsoper sist søndag.

Oppsettingen – ved Claus Guth (regi) og Christian Schmidt (scenografi) – er ti år gammel. Og temmelig grusom. Første akt utspiller seg i et Ikea-showroom. Nothung-sverdet stritter ut av en isoporplate på baksiden av et kjøkkenskap, og Siegmund trenger ikke mye styrke, bare den ene hånden, for å dra det løs. Wotans ekteskapelige krangel med Fricka i andre akt foregår på et funksjonalistisk arkitektkontor mellom skalamodeller og neonrør. Og valkyrjene? Vel, de er en gjeng tøysete tenåringsjenter som bor på en sønderbombet internatskole. De tilbringer det meste av tredje akt på sovesalen der de flytter ørkesløst rundt på fire ramponerte køyesenger. Jo da

Men så var det da heller ikke på grunn av denne gamle oppsettingen vi var kommet til Hamburg. Vi dro dit for å høre – og se – Matthias Goerne i rollen som Wotan. Han er «artist in residence» på Elbphilharmonie i januar, og Staatsoper Hamburg har benyttet denne anledningen til å få ham på scenen i Die Walküre, to ganger med en ukes mellomrom.

Goerne er jo først og fremst tidens store liedsanger. Men de siste årene har han begynt å ta enkelte operaoppdrag. Blant annet har han sunget Wotan-partiene i Jaap van Zweden og Hongkongfilharmoniens konsertutgaver av Ringen – som i ettertid er blitt til fine Naxos-utgivelser. Men framføringene på Staatsoper Hamburg nå i januar er – meg bekjent – hans debut som Wotan i en full scenisk versjon av Die Walküre.   

Hvordan er han så i denne rollen? Annerledes enn de tradisjonelle Wotan-fortolkerne. Men imponerende. Goernes Wotan er en stor, dominerende skikkelse som skaper rom omkring seg. Han veksler mellom myndig besluttsomhet og innadvendt grubleri og preger alle omgivelsene med intensitet og autoritet. Denne Wotan er – slik det forventes – en scenisk nærværende, veldig fysisk figur ­– men er også en fintmerkende sanger som forstår å utnytte alle liedfortolkerens erfaringer i sin musikalske gestaltning av rollen. Goerne fanger de store linjene, de følelsesmessige omslagene og alle de sarteste nyansene i Wagners libretto og gir dem et bevegende, musikalsk og vokalt uttrykk. Wotans dialog med Brünhilde i tredje akt er høydepunktet i enhver framføring av Die Walküre. I Goernes framstilling blir den et musikalsk psykodrama, et langt, gestisk og musikalsk forløp der Wotan etter hvert forvandles fra rasende, straffende guddom til sørgende, klagende far. Bedre kan denne scenen neppe spilles eller synges.

Goerne fikk godt motspill av amerikanske Lise Lindstrom i rollen som Brünnhilde. Og i ensemblet ellers var det mange gode innsatser underveis, blant annet av de to andre amerikanerne, Robert Dean Smith og Jennifer Holloway, i rollene som det elskende søskenparet Siegmund og Sieglinde. I orkestergraven satt Philharmonisches Staatsorchester Hamburg under ledelse av Kent Nagano. Han arbeider for tiden med et prosjekt der han sammen med Concerto Köln anlegger et «early music» perspektiv på Wagners operaer og prøver å etablere en historisk informert oppførelsespraksis. Det var tydelig at han tok erfaringer fra dette prosjektet med seg inn i tolkningen av Walküre-partituret. Orkesterklangen var lett og luftig, med kammermusikalsk transparens selv i de mest dramatiske sekvensene. Og Nagano hadde det ikke travelt, han lot musikerne utfolde musikken i lange, rolige forløp. Som en anmelder skrev etterpå: Nagano kom i mål på fire timers ren spilletid – og slo dermed Hans Knappertsbuschs gamle rekord fra Bayreuth på 1950-tallet.

Blir det flere Wagner-operaer med Goerne? Vel, han fikk tilbud om å synge i Bayreuth i år, men avslo av hensyn til andre engasjementer. Men holdt samtidig muligheten åpen for at han kan dra dit ved en senere anledning. Så, jo, kanskje. 

De store formatene

Bergens Tidende, 08.10.2016

Verk av Wagner, Larcher og Brahms

Mark Padmore, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Mark Padmore med gripende tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk

Richard Wagners opera Rienzi er vel nærmest glemt i dag, men dann og vann dukker ouverturen opp i en eller annen konsertsal. På torsdag hørte vi den som åpningsnummer i Grieghallen – en grandios, heroisk ouverture i den store, gamle stilen, spilt med fynd og klem av Edward Gardner og BFO i en stor spenningsbue fra de innledende trompetsignalene fram til den avsluttende smellende militærmarsjen og med flott forming av Wagners langsomme, majestetiske og manende melodilinjer innimellom. 

Torsdag var det kvelden for de store orkesterformatene, en kveld der alle BFOs ressurser var mobilisert og der scenerommet i Grieghallen av og til var fylt til randen av musikere og instrumenter. Sveitsiske Thomas Larchers «A Padmore Cycle» fra 2011 ble riktignok opprinnelig skrevet som et stykke kammermusikk for tenor og klaver, men for et par år siden ekspanderte han verket og konstruerte en orkesterversjon som krever opp mot hundre musikere på scenen og et utall av mer eller mindre merkelige instrumenter – trolig er dette den eneste gang i karrieren BFOs perkusjonister har måttet traktere melkepanner med kakegafler. 

«A Padmore Cycle» tonesetter elleve tekster av Larchers landsmenn Alois Hotschnig og Hans Aschenwald, elleve korthogde tekster som kretser om tap og erindring og om «lengsel etter et hjem som ikke er mer». Verket er, som navnet forteller, skrevet til den store, britiske tenoren Mark Padmore – som også var solist i Grieghallen på torsdag og ga verket farge og ekspressiv styrke.

Padmore synger og hvisker og mumler, noen ganger roper han, andre ganger tynner han stemmen ut på grensen til det uhørlige. Det er som om han skaper sitt eget rom midt i Larchers store, sammensatte orkesterklang, som om han befinner seg et annet sted, i en annen dimensjon. En gripende, bevegende uttrykksfull tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk.

Etter pausen var det tid for Brahms’ symfoni nr. 4 – som ikke ble den store, triumferende avslutning jeg tror alle hadde forventet.  Orkestret kom skjevt ut fra start, med uklart samspill mellom treblåsere og strykere. Det ga framføringen et nervøst preg som forplantet seg og skapte en lett uro og rastløshet gjennom det meste av førstesatsen. Det var selvsagt mange fine passasjer i denne og de følgende satsene – varme hornklanger, pastorale treblåsere og flotte strykermelodier. Men de magiske fargene og de store svimlende utsyn som Gardner har åpnet i sine tidligere Brahms-tolkninger uteble. Best lyktes fjerdesatsen der han og BFO formet den strenge variasjonsrekken med skarphet og presisjon.        

Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.    

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Den rette Wagner-klangen

Bergens Tidende, 14.05.2014

Sibelius: Violin Concerto

Jennifer Pike

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Rutherford Sings Wagner

James Rutherford

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plater med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er få symfoniorkestre som er så aktive på platefronten som Bergen Filharmoniske Orkester. Bare innenfor de siste fem årene har de utgitt serier med komplette innspillinger av Mendelssohns symfonier, av Johans Svendsens og Johan Halvorsens orkestermusikk og av Tsjaikovskijs ballettmusikk. Pluss drøssevis av plater med 1900-tallsmusikk. Og Grieg, naturligvis.

I år er det foreløpig kommet to plater, en på britiske Chandos og en på svenske BIS, begge med britiske solister. Chandos-platen presenterer fiolinisten Jennifer Pike. Hun er bare 24 år, men allerede en erfaren, overbevisende musiker.  Hun går inn i Sibelius’ fiolinkonsert med frisk, musikantisk spillestil og imponerer med klar artikulasjon av den lange, slyngede kadensen i første sats og med varm, nesten bratsjaktig tone i den intense andresatsen. BFO som blir dirigert av Andrew Davis, legger en fin ramme om henne, og har de musklene som trenges, når Sibelius av og til torpederer fiolinstemmen med brakende lydbomber.

Det er mange innspillinger av denne fiolinkonserten på markedet, men Jennifer Pikes tolkning er et godt tilbud. Og i tillegg får du Sibelius’ «greatest hits» med BFO: Karelia-suiten, Tuonelas svane, Valse Triste og Finlandia osv. – alle de kjente og kjære orkestersviskene er der i gode versjoner.

På BIS-platen dreier det seg om roller fra Wagners operaer tolket av barytonen James Rutherford. Her er det ingen svisker. Wagner drev ikke med slikt. Han skrev heller ikke arier eller avrundede «numre» som en sanger kunne briljere med. Han lot figurene sine fremstille seg selv i «uendelige melodier». De fleste samleplater løser dette ved å presentere lange utdrag fra operaene. Slik også på den nye BFO-platen der vi blant annet hører Rutherford som Hans Sachs i Mestersangerne, som den klagende, dødsmerkede Amfortas i tredje akt av Parsifal og som Wotan i avskjedsscenen fra avslutningen av Valkyrien .

De lange utdragene fungerer veldig godt. Orkestret får tid til å oppbygge det musikalske universet. Og Rutherford får tid til å utvikle figurene sine og viser seg som en overbevisende, «typisk» Wagner-baryton. Stemmen er stor og kraftig, av og til med et litt gammelaktig vibrato. Han har styrke i bunnen og et stort register, for eksempel klinger han nesten tenoraktig i to fine utdrag fra Tannhäuser. I tillegg har han god tekstforståelse og gir figurenes vekslende følelser et finstemt vokalt uttrykk.

Wagner er ikke den komponisten Andrew Litton har spilt mest av i sin tid som sjefsdirigent i Bergen. Det er leit. For denne platen viser at han er en veldig god Wagner-fortolker. Han lar musikken ånde og folde seg ut i sitt eget tempo, og gir den en aura av alvor og høytid. Så har han da også et godt orkester foran seg. Musikerne i BFO skaper den helt rette Wagner-klangen. Her er alt du kan ønske deg – varm, gyllen klang i hornene, store utladninger i messingen, flotte treblåsere, sitrende strykere, blomstrende harper – så mange vakre detaljer at det ikke er mulig å få alt med i en kort anmeldelse. Løp og kjøp.    

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.03.2014

Richard Wagner: Parsifal

Dirigent: James Levine

Bayreuther Festspiele

Philips

1985

Det er noen operaopptak som aldri eldes. Slik er det med liveopptaket av Waltraud Meier fra Bayreuth i 1985 der hun synger Kundry mot Peter Hofmanns Parsifal. Hun hadde debutert to år tidligere i Bayreuth, nettopp i rollen som Kundry. Nå i 1985 hadde hun vokset seg helt inn i rollen. Stemmen hennes er smidig og bæredyktig, hun former de lange wagnerske melodilinjene med ustoppelig energi, og da Parsifal fordømmer Kundry på slutten av andre akt, slynger hun sine forbannelser mot ham med eksplosiv villskap og brennende toppnoter. I dag, tretti år senere, er Waltraud Meier fremdeles en av tidens viktigste Wagner-sopraner. Peter Hofmann hadde derimot allerede stemmeproblemer den gangen i 1985. Fire år senere forlot han operascenen og ble popsanger.

Gripende og vakker

Bergens Tidende, 26.03.2014

Wagner: Parsifal

Blu-ray

Sony Classical

Nyoppsetting av Wagners Parsifal på Metropolitan

Verten som introduserer liveopptaket av Wagners Parsifal fra nyoppsettingen på Metropolitan i 2013, forteller først litt om regissøren François Girards tolkning og tilføyer så: «Men en ting er sikkert: Wagners musikk til Parsifal er overveldende gripende og vakker». Og da er vi diskret blitt forberedt på at regi og musikk ikke er helt samstemt her.

Wagners høystemte fortelling om de kyske gralsridderne og deres kamp mot den onde, sanselige verden er i denne versjonen henlagt til et goldt, mørkt postapokalyptisk landskap. Girard er god til å manøvrere store grupper rundt i dette rommet. Men i øvrig er regien hans nok så vanvittig, med freudianske overfortolkninger og absurde sceniske påfunn over en lav sko. At sangerne gjennomfører hele andre akt stående i blod til anklene, er bare ett eksempel.

Sangerne selv er det derimot ikke noe å si på. «Gutten er vakker» – sier trollmannen Klingsor om Parsifal. Og Jonas Kaufmann som synger Parsifal, ser ikke bare vakker ut, han har en vakker stemme som kler rollen. Han er først avdempet og tilbakeholdende og folder seg så ut som overbevisende heltetenor i de avgjørende scenene da Parsifal bryter Klingsors trolldom og da han helbreder Amfortas, gralsriddernes sårede, lidende konge.

René Pape behersker scenen med naturlig autoritet i rollen som den gamle gralsridder Gurnemanz; Katarina Dalayman synger den fortapte Kundrys parti med moden sensualitet. Og forestillingens vokale høydepunkt er den svenske barytonen Peter Mattei som åpner smertefulle dybder i rollen som Amfortas.

I orkestergraven står dirigenten Daniele Gatti og får The Metropolitan Opera Orchestra til skape lange, langsomme bølger av lengsel og håp. Jo da, Wagners musikk til Parsifal er overveldende gripende og vakker.

Opera mot alle odds

Bergens Tidende, 05.03.2013

Wagner: Die Walküre

Valery Gergiev

Mariinsky Orchestra

Mariinsky

Spennende ny innspilling av Wagners Ring

Det er blitt dyrt å lage opera. Da EMI utga Wagners «Tristan og Isolde» i 2005, spådde kritikerne at dette ville bli den siste store studioinnspillingen. De fikk rett. Stort sett. Men så, mot alle odds, går Valery Gergiev og Mariinsky-orkesteret plutselig i gang med å innspille hele Wagners Ring i Skt. Petersburg. Og første sending, «Die Walküre», har flere av tidens aller største Wagnersangere i hovedrollene: Jonas Kaufmann som Siegmund, Anja Kampe som Sieglinde, René Pape som Wotan, Nina Stemme som Brünhilde – pluss gode russiske krefter i de mindre rollene. Det økonomiske grunnlaget har den japanske mesenen Yoko Ceschina skapt. Om hennes donasjon også gir kunstnerisk uttelling, gjenstår å se. Men allerede en første, hastig gjennomlytting av de fire timene av Walküre forteller at her er det mye å glede seg over og glede seg til – Nina Stemmes skarpe, skinnende sopran i samspill med Papes varme bass, Kaufmanns gylne, barytonaktige tenor. Og mye mer. En utgivelse det skal bli spennende å følge.

Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Musikk for øyet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.08.2011

Det er et intervju i Los Angeles Times fra 1990 der maleren David Hockney forteller hvordan han kjørte rundt og utforsket området omkring huset sitt i Malibu. Han var begynt å bli døv, men hadde flottet seg og installert et fantastisk lydsystem i bilen. «Så begynte jeg å spille Wagner og oppdaget at noe av det passet forbløffende godt til landskapet». Det endte med at han «koreograferte» en tur på halvannen time gjennom Santa Monica fjellene basert på musikken fra Parsifal. Det oppsto perfekt samsvar mellom «alt hva øyet ser og øret hører», forteller han. «Alle jeg tar med på turen sier det er slik, også selv om de aldri har hørt om Parsifal eller Richard Wagner».

Hockneys tilrettelegging av turen gjennom fjellene er selvsagt ikke enestående. Filmkomponister har jo for eksempel alltid arbeidet på denne måten – lagt musikk til visuelle inntrykk, skapt samsvar mellom øyet og ørets opplevelser. Men filmkomponistene har også gjort en annen erfaring: De vet det er nesten umulig å kombinere musikk og bilder uten at tilskueren opplever et eller annet samsvar. Hockney følte at Parsifal-musikken passet til Santa Monica fjellene. Hadde han satt Grateful Dead eller Chopin eller John Coltrane på lydanlegget, ville han trolig ha opplevd det samme, at også denne musikken passet – på en eller annen måte.

Når bilder og lyd kombineres og presenteres samtidig, søker og finner vi automatisk sammenhenger, paralleller, samsvar – uansett hvor tilfeldig kombinasjonen er blitt til. Slik er vårt mentale apparat konstruert. Filmkomponistenes oppgave er å gå et skritt videre, å framkalle det «rette» samsvaret, å få musikken til å matche bildene på et annet, dypere, stemningsmessig nivå.

Hockney opplevde trolig et stemningsmessig samsvar mellom Santa Monica fjellene og den storslåtte, følelsestunge Parsifal-musikken.  Men det spørs om det egentlig ikke var musikken mer enn landskapet som interesserte ham. Det ville de gamle filmkomponistene trolig ha sagt. For de oppdaget rask at man skal være forsiktig med å bruke «stor» musikk eller musikk som folk kjenner igjen. Som regel ødelegger slik musikk konsentrasjonen om bildene. Etter en sommerferie tilbrakt i Hardanger er det ikke vanskelig å skjønne dette poenget. Det finnes fjell der Wagner bare er til besvær. Det finnes landskap som er så overveldende, så sterke at de ikke trenger noe som helst musikkakkompagnement.

Fra bygg og anleggsbransjen

Bergens Tidende, 19.05.2010

Wagner: Lohengrin

Jonas Kaufmann, Anja Harteros

Kent Nagano, dirigent

Bayerisches Staatsorchester

Decca

Gode sangere og tullet regi

Elsa går omkring i overall; Lohengrin opptrer i grilldress. Hun er i gang med å bygge nytt hus; han kommer tilfeldigvis forbi med en svane under armen og tilbyr å hjelpe henne med sementblanderen. Ikke at han egentlig trengte gjøre det. Hun har om lag femti håndverkere i full sving på byggeplassen. Men så var det alle nazibrunskjortene som av og til kommer og forstyrrer arbeidet ... Vel, vel. Den engelske regissøren Richard Jones har skapt et absurd univers som ikke har mye med Wagners «Lohengrin» å gjøre. Men klarer man å se bort fra alle de stedene der regien hans kolliderer med teksten, er det mye fint å hente på dette opptaket fra München siste år. Sopranen Anja Harteros imponerer som en statelig Elsa med både stor stemmeprakt og scenisk utstråling. Og Jonas Kaufmann ser som vanlig godt ut og synger Lohengrin med rå intensitet og varme i den barytonaktige stemmen.