Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Gjenbruk

Bergens Tidende, 13.11.2012

Concertos for Viola and Bassoon

Martin Kuuskmann, fagott.

Lars Anders Tomter, bratsj.

1B1 Chamber Orchestra

Simax Classics

Frisk plate med coverversjoner av Bach og Telemann

Coverversjoner er ikke noe nytt. Allerede i barokken var gjenbruk av andres musikk et hverdagslig fenomen. Bach var like aktiv som alle andre, og han gjenbrukte også sine egne verk. For eksempel er hans cembalokonserter i virkeligheten arrangementer av konserter for helt andre soloinstrumenter skrevet 30-40 år tidligere. Og når det nå en gang forholder seg slik, er det vel ikke noe som forhindrer andre i å fortsette i samme spor? Lars Anders Tomter og den spennende, estiske fagottisten Martin Kuuskmann har i alle fall gjort det. De har konstruert nye coverversjoner av Bachs cembalokonserter og latt Tomters bratsj eller Kuuskmanns fagott overta solostemmen. I tillegg spiller de to konserter av Telemann. Resultatet er blitt en frisk, uhøytidelig plate. Jo da, det er litt rart å høre de velkjente Bach-verkene i ny drakt. Og verken Tomter, Kuusmann eller Stavanger-ensemblet 1B1 holder seg til tidligmusikkpolitiets strenge forskrifter. Men musikken klinger godt, og de to solistene går til verket med liv og lyst, fulle av energi og godt humør.

Fantasi

Bergens Tidende, 25.11.2009

Quiet Fragments

Euridice

Gamle mesterverker i dårlig selskap

Dagny Bakken er fiolinist med over 20 års fartstid i Oslo-Filharmonien der hun i dag er gruppeleder. I 2006 fikk hun Mariss Jansons’ stipendium for Oslo-Filharmoniens musikere, 100 000 kr. som hun blant annet brukte til å finansiere denne platen der hun spiller utvalgte stykker for solofiolin – langsomme satser fra Bachs sonater og partitaer og fra Telemans fantasier samt en enkelt av Bibers passacaglier. Selvsagt skal slike verk helst høres i deres opprinnelige musikalske sammenheng, ikke som enkeltstående stykker. Men Bakken spiller dem flott, med stor, sikker, klangfull tone, i det helt rette tempoet, høytidelig, med tyngde og med et nesten majestetisk foredrag i Bach-satsene. Dette er en virkelig god plate. Bortsett fra at Bakken – helt uforståelig – også har spilt inn et par av sine egne komposisjoner. Plassert i denne alvorlige konteksten blir deres musikalske fattigdom pinlig tydelig. Samtidig med at de totalt spolerer opplevelsen av de gamle mesterverkene.

Musikalsk matematikk

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1999

Verk av Telemann, Händel m.fl.

Cellissimo-kvartetten:

Aage Kvalbein, Johann Sebastian Blum, Gunnar Hauge og Øystein Sonstad

Bergen Kammermusikkforening

Logen

Aage Kvalbein i Logen med flott kvartett av norske super-cellister

Hvorfor er det i hele musikkhistorien bare skrevet en bitteliten håndfull verk for cello-kvartett? Konserten i Logen på søndag svarte vel nokså klart på dette spørsmålet. For uansett at Aage Kvalbein var på scenen med en flott kvartett av norske super-cellister, ble det etterhvert tydelig at matematikkens lover ikke gjelder på musikkens område: Fire celloer klinger ikke nødvendigvis fire ganger bedre enn én. Kraften i bunnen, den mørke melankolien, den intense sangen i toppen - alt dette som til daglig er celloens styrke, blir tydeligvis fort problematisk når klangen firedobles. Helhetsbildet tenderer mot det grumsete, og de sangbare passasjene slår over i det sentimentalt søtlatne.

Hertil kommer at det gikk temmelig lang tid før de fire musikerne fikk spilt seg varme. I første avdeling var det en del steder hvor intonasjonen ikke var helt i vater. Og det var mye uklar artikulasjon i ensemblespillet, f.eks. i de raske satsene i det innledende stykket av Telemann.

Best lyktes en enkel, kort sonate for to celloer av Händel og to upretensiøse, impresjonistisk fargete stykker av belgiske Joseph Jongen. Samt, ikke å forglemme, et vakkert, nyskrevet verk av den unge musikkhøgskolestudenten Bjørn Stenvaag. I «Ved nyingen» har Stenvaag skapt en flott, deklamerende, rytmisk spenstig sats hvor han ikke forsøker å homogenisere de fire instrumentene, men tvert imot lar dem spille seg ut mot hverandre med alle de mange forskjellige virkemidlene som en cello stiller til disposisjon.

Kvelden sluttet i den populære avdelingen, med numre av Scott Joplin og Evert Taube og svisker som La Paloma og Brazil, det hele i så herlig corny arrangementer og spilt med så mye energi og glimt i øyet, at man bare måtte overgi seg.

Riktig musikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1993

Fana Unge Strykere

Fana Unge Symfoniorkester

Skjold Skoles Musikkorps

Korskirken

Festkonsert sto det i annonsen. Og det var faktisk ganske festlig i Korskirken på lørdag: En festlig konsert med entusiastiske unge musikere i alle aldre fra ti år og oppover ­– overvært av et like entusiastisk og til tider overordentlig livlig publikum av foreldre, søsken, venner og bekjente: Glade mødre filmet sine dyktige barn med surrende videokameraer; besteforeldrenes høreapparater pep; trette spedbarn hylte og skrek. Og midt i al dette muntre anarkiet ble det så spilt musikk – riktig musikk.

Det var koraler av Bach – nydelig transskribert for blåsere og nydelig spilt av Skjold Skoles Musikkorps. Det var konserter av Vivaldi og Marcello og et lite stykke Mozart med Fana Unge Strykere. Og til sist, da alle de unge musikerne forenede kreftene sine og ble til Fana Unge Symfoniorkester, fikk vi høre Händels Fireworks-suite og noen satser fra en av Telemanns Ouverturer.

Det er imponerende så mye de fikk til, alle disse barn og unge samlet om orkesterspillets vanskelige kunst under ledelse av pedagogiske ildsjeler. Men kanskje mest imponerende var det at det aldri på noe tidspunkt var tale om å forenkle musikken eller om å slakke på de musikalske kravene av hensyn til de unge musikerne.

Repertoarvalget var til eksempel helt konsekvent: Det ble utelukkende spillet «riktig» musikk – i betydningen gedigne, solide verk som like gjerne kunne ha stått på et voksent orkesters program. Man hørte selvsagt at det var unge amatører som spilte –  det var mange sure passasjer og usikre innsatser underveis gjennom kveldens program – men vel så viktig er det at de flerstemmige forløpene var klart artikulerte, og at det var gjort tydelig rede for de dynamiske forholdene i kveldens verker. Kort sagt: de unge musikerne og deres ledere greidde å gi verkene både form og struktur – de greidde å skape riktig musikk.