En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.

Forvandlinger og omvendelser

Bergens Tidende 29.05.2018

Verk av Sofia Gubaidulina, Ralph Vaughan Williams, Edvard Grieg

Gidon Kremer, fiolin

Ah Ruem Ahn, piano

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Søndag i Grieghallen med Sofia Gubaidulinas storverk og en potent tolkning av Griegs a-moll konsert

Jeg lurer på om ikke konserten i Grieghallen søndag kveld ble det kunstneriske høydepunktet under årets festspill? Vi i salen ble i alle fall vitne til en musikalsk begivenhet av de helt store og sjeldne – en fremføring av «Offertorium», Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980, med komponisten selv i salen og med Gidon Kremer som solist, han som verket er skrevet til og som i sin tid sørget for at Gubaidulinas musikk ble kjent i Vesten.

«Offertorium» handler om «forvandling» og «omvendelse», både i åndelig og musikalsk forstand. Det musikalske stoffet som helt konkret forvandles og omvendes er det «kongelige» temaet fra Bachs «Musikalisches Opfer» (BWV 1079). Vi hører det først i Anton Weberns tolvtoneinspirerte orkestrering fra 1934 – som en serie toner spredt ut på enkeltinstrumenter i orkesteret. Og der hvor den avsluttende D skulle komme, trer Kremer da frem, spiller noen triller, og starter et langt, tydelig oppdelt forløp der tonerekken langsomt brytes ned og til sist gjenoppbygges i omvendt orden.

Kremer er verkets sentrum, det faste punktet midt i alle forvandlinger – fiolinstemmen hans svever over Gubaidulinas tette, komplekse orkesterklang, noen ganger blender han helt ned, spiller på grensen til hørbare, så bryter han  frem igjen og lar solostemmen stige triumferende til værs. Han er forgrunn, han er bakgrunn, han er hele tiden til stede i musikken, insisterende, talende, anropende, en musikalsk predikant som til sist, når Bach-temaet er blitt dekonstruert og gjenoppbygget, avslutter forvandlingen med en stille D – spilt tre oktaver høyere enn den tonen som forsvant i innledningen.

Det var åndeløs stillhet i Grieghallen. Lenge. Så brøt applausen løs. Stående applaus til Gubaidulina, til Kremer og til BFO og sjefsdirigent Gardner.

Og her kunne denne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men det ble pause og etter pausen enda to verk. Først Tallis-fantasien av Ralph Vaughan Williams, klart og spenstig fremført med BFOs strykere både på og utenfor scenen og av og til med de fire stemmelederne som vakker, innforstått strykekvartett.

I 2016 vant den sørkoreanske pianisten Ah Ruem Ahn den internasjonale Griegkonkurransen. Nå – som siste punkt på søndagens program – var hun tilbake i Bergen som solist i Festspillenes signaturverk, Griegs a-moll konsert. Hun befestet det gode inntrykket fra 2016 med fin, klar fremføring av solostemmen. Det var omhu og ettertenksomhet i tolkningen, en reflekterende holdning til stoffet. Hun understrekte de lyriske momentene i stemmen, men viste også pianistisk briljans og styrke i de mer utadvendte delene.

Men det var – litt paradoksalt – først og fremst orkesteret som hadde hovedrollen i denne fremføringen av Griegs konsert. Gardner har tilsynelatende hatt verket på verksted og gitt partituret extreme makeover. I alle fall virket det som om orkesterklangen var blitt sandblåst. Her var uvant friske og klare farger. Her var hele tiden «nye» detaljer og oppdagelser – en melodilinje i hornene, et sug i strykerne og mye mer. En overraskende kraftig og potent tolkning av en gammel, velkjent konsert. 

Tre stemmer

Bergens Tidende, 15.10.2014

Tre Voci

ECM New Series

Kammermusikk i uvant format

Bratsjisten Kim Kashkashian er alltid på farten, alltid på leting etter nye musikalske muligheter hinsides det tradisjonelle repertoaret. Denne gang har hun funnet frem kammermusikk i et nokså uvant format. Tre Voci, «tre stemmer», er navnet på den nye platen og også på trioen som hun driver sammen med harpenisten Sivan Magen og fløytenisten Marina Piccinini. De møttes for et par år siden på en festival der de spilte Debussys Sonate for fløyte, bratsj og harpe (1915), og siden har de fortsatt samarbeidet. Men finnes det da overhodet annet for denne aparte besetningen enn nettopp denne ene sonaten av Debussy?  Vel, det finnes i alle fall nok til å fylle en hel plate.

Debussys sonate er selvsagt med. Den er skrevet kort tid før hans død, og skiller seg fra de tidligere verkene ved sitt stille, avdempede uttrykk og den frie, assosierende formen. Tre Voci spiller sonaten med fin sans for Debussys klanglige raffinementer. Og underveis oppstår det såre, melankolske stemninger når Kashkashians mørke bratsj og Piccininis fløyte smelter sammen i det dype registeret.

Japanske Tōru Takemitsus «And then I knew 'twas Wind» bruker en tonerekke fra Debussys sonate som utgangspunkt for serier av klanger og ørsmå fraser og gester. Mens dette delikate verket ligger ganske tett på Debussy, går Sofia Gubaidulina i helt andre retninger i platens tredje verk. Det er referanser til orientalsk musikk i hennes «Garten von Freuden und Traurigkeiten», men først og fremst skaper hun ved hjelp av instrumentenes overtoner og Kashkashians nesten uhørlige bratsj en insisterende, lavmælt klangverden som ikke ligner noe annet i tiden. Trioen Tre Voci ligner heller ikke noe annet. Vi får se om de klarer å finne frem andre verk til denne uvanlige instrumentkombinasjonen.  

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Musikkteater

Bergens Tidende, 06.03.2012

Sofia Gubaidulina

The Canticle of the Sun

Gidon Kremer, fiolin

ECM New Series

To veldig ulike konserter for strykere

Det er klokker og bjeller og buldrende slagverk. Det er lysende durakkorder, voldsomme dissonanser og vare orkesterklanger helt på grensen av det hørbare. Jo da, de to verkene på Gubaidulina-platen rommer alle de trekkene vi vanligvis forbinder med musikken hennes. Og likevel er de helt forskjellige. «The Lyre of Orpheus» (2006) er en liten konsert for fiolin og strykeorkester, stramt komponert og presist framført av en anropende og inntrengende Gidon Kremer i spissen for Kremerata Baltica. Det andre verket, The Canticle of the Sun (1998), er en konsert for cello, kammerkor, slagverk og celeste. Solostemmen var opprinnelig skrevet til Mstislav Rostropovitsj. Her spilles den av Nicolas Altstaedt, Gidon Kremers etterfølger som kunstnerisk leder av Lockenhaus-festivalen. Altstaedt er en god cellist og har mange fine, ekspressive sekvenser. At han ikke helt klarer å få verket til å samle seg, skyldes kanskje at det egentlig er skrevet som et stykke musikkteater der solisten beveger seg omkring mellom sangerne og skaper en rekke visuelle og romlige effekter som vanskelig kan fanges på plate.

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

I labyrinten

Bergens Tidende, 21.10.2006

Verk av Bach, Schubert og Gubaidulina

Vadim Gluzman, fiolin

Dirigent: Dmitri Liss.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

BFO og imponerende solist på musikalsk oppdagelsesreise 

Anton Webern, den mest konsekvente av de wienske tolvtonekomponistene, var inspirert av Bach og barokkens strenge konstruksjonsprinsipper. Den russiske samtidskomponisten Sofia Gubaidulina er både inspirert av Bach og Webern. Altså virker det som en god ide å starte en torsdagskonsert med den seksstemmige ricercata-fuga fra Bachs «Musikalisches Opfer» i Weberns orkestrering fra 1935, og slutte den med Gubaidulinas fiolinkonsert «Offertoriom» fra 1980 som nettopp er en slags fantasi over Bach-temaet og i visse passasjer også er inspirert av Weberns orkestrering. Om det blir musikalsk sammenheng i et slikt program er en annen sak.

Paradoksalt nok var det Bach-fugaen som voldte de største problemene for BFO på denne konserten. I de beste fremførelsene fungerer Weberns eiendommelige orkestrering som en knivskarp analyse av det kompliserte stemmevevet i verket. Torsdag kveld var det ikke musikalsk gjennomlysing som preget fremførelsen, men rådløshet og upresise avleveringer over en lav sko. Resultatet ble rytmisk usikkerhet og et grøtet satsbilde som verken ytet Bach eller Webern rettferdighet.

Men etter pausen fikk BFO da full revansj i Gubaidulinas enorme «Offertoriom». Den imponerende fiolinisten Vadim Gluzman førte an, klagende, anropende og trøstende, og fant hele tiden nye musikalske veier og stier gjennom dette labyrintiske verket. Og BFO fulgte ham på ferden – både som lydhør akkompagnatør og sterk motspiller og som selvstendig kraft i de utagerende partiene.

Dirigenten Dmitri Liss, en av Kitajenkos gamle elever, må ta en del av ansvaret for den ustø Bach-fremførelsen. Til gjengjeld hadde han forbilledlig oversikt og kontroll over Gubaidulinas viltvoksende partitur. Og viste seg også før pausen i rollen som mer tradisjonell orkesterleder med en frisk tolkning av Schuberts dansante 3. symfoni.

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Det stille punktet

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Verk av Sofia Gubaidulina

Siri Torjesen, sopran

Øystein Birkeland, cello

Geir Draugsvoll, akkordeon

BIT 20

Music Factory, Verftet

Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset «at the still point of the turning world».

Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige, ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».

Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen, ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.

Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon. Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.