En bergensk fiolinvirtuos

 Bergens Tidende, 10.12.2021

 

Sonoko Miriam Welde

Bruch / Vaughan Williams / Barber

Oslo Philharmonic Orchestra

Lawo

Bergens Tidende intervjuet Sonoko Miriam Welde i januar 2006. Hun var ni år den gang og hadde nettopp spilt sin første konsert med Bergens Filharmoniske Orkester. «Jeg liker å spille fort på fiolin», sa hun. «Men det er tennisspiller jeg vil bli når jeg blir stor», la hun til.

Hun ble ikke tennisspiller. Hun ble en prisbelønnet fiolinist som i ganske mange år har spilt med all verdens orkestre og dirigenter. Men når hun nå, femten år etter fiolindebuten i Bergen, utgir sin første plate i eget navn, merker vi kanskje likevel noen av tennisspillets kvaliteter i musikken hennes. For her er det lynraske reaksjoner og kontante tilbakemeldinger på orkestrets utfordringer, her er det betydelig slagkraft og ikke minst en formidabel evne til å holde spillet flytende og få musikken til å sveve i lange melodiske linjer.

Platen er på et vis en typisk debutplate, en plate der solisten får anledning til å vise frem ulike sider av talentet sitt. Welde har valgt å presentere seg med en eldre og en nyere fiolinkonsert og innimellom spiller hun et av fiolinlitteraturens mest populære solostykker. I alle tre verk blir hun akkompagnert av Oslo Filharmonien under ledelse av Tabita Berglund og Joshua Weilerstein.

Det eldste verket er Max Bruchs første fiolinkonsert (1866) – som ikke bare er en stor, romantisk fiolinkonsert, men simpelthen «verdens mest populære fiolinkonsert» – skal vi tro en britisk lytteravstemning fra 1996.

Welde åpner konserten, lavmælt og melankolsk og bryter så igjennom mørket med store gnistrende eksplosjoner og går uten opphør over i andresatsen som hun spiller med inderlighet og andakt. Og når vi kommer frem til finalen, kaster hun seg inn i Bruchs «sigøyner»-fantasier med høyt humør og voldsom rytmisk autoritet.

Platens andre fiolinkonsert er signert den amerikanske komponisten Samuel Barber. Selv om han skrev konserten i årene omkring 1940, er det snakk om et verk som beveger seg i samme tradisjonelle, romantiske 1800-talls landskap som Bruch-konserten – et verk med lange, slyngede melodilinjer og vakkert samspill mellom Welde og de ulike orkestergruppene. Den idylliske stemningen holder seg helt frem til tredjesatsen der Welde brått bryter opp og kaster seg ut i et virtuost fyrverkeri av sprikende dissonanser som peker bort fra romantikken og langt fremover i musikkhistorien.

Welde spiller overbevisende, musikalsk og virtuost i disse to fiolinkonsertene. Men høydepunktet på platen er likevel det tredje verket: Ralph Vaughan Williams’ populære tonedikt «The Lark Ascending» skrevet i årene rett etter første verdenskrig.

I dette verket der fiolinen med musikalske midler imiterer en lerke som flyr opp og kretser over et vakkert, engelsk landskap, får vi høre Welde på sitt mest personlige: lavmælt, inderlig, lyrisk – en musikalsk stemme som viser frem oppdriften og de lange buene i lerkens flukt.

Forvandlinger og omvendelser

Bergens Tidende 29.05.2018

Verk av Sofia Gubaidulina, Ralph Vaughan Williams, Edvard Grieg

Gidon Kremer, fiolin

Ah Ruem Ahn, piano

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Søndag i Grieghallen med Sofia Gubaidulinas storverk og en potent tolkning av Griegs a-moll konsert

Jeg lurer på om ikke konserten i Grieghallen søndag kveld ble det kunstneriske høydepunktet under årets festspill? Vi i salen ble i alle fall vitne til en musikalsk begivenhet av de helt store og sjeldne – en fremføring av «Offertorium», Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980, med komponisten selv i salen og med Gidon Kremer som solist, han som verket er skrevet til og som i sin tid sørget for at Gubaidulinas musikk ble kjent i Vesten.

«Offertorium» handler om «forvandling» og «omvendelse», både i åndelig og musikalsk forstand. Det musikalske stoffet som helt konkret forvandles og omvendes er det «kongelige» temaet fra Bachs «Musikalisches Opfer» (BWV 1079). Vi hører det først i Anton Weberns tolvtoneinspirerte orkestrering fra 1934 – som en serie toner spredt ut på enkeltinstrumenter i orkesteret. Og der hvor den avsluttende D skulle komme, trer Kremer da frem, spiller noen triller, og starter et langt, tydelig oppdelt forløp der tonerekken langsomt brytes ned og til sist gjenoppbygges i omvendt orden.

Kremer er verkets sentrum, det faste punktet midt i alle forvandlinger – fiolinstemmen hans svever over Gubaidulinas tette, komplekse orkesterklang, noen ganger blender han helt ned, spiller på grensen til hørbare, så bryter han  frem igjen og lar solostemmen stige triumferende til værs. Han er forgrunn, han er bakgrunn, han er hele tiden til stede i musikken, insisterende, talende, anropende, en musikalsk predikant som til sist, når Bach-temaet er blitt dekonstruert og gjenoppbygget, avslutter forvandlingen med en stille D – spilt tre oktaver høyere enn den tonen som forsvant i innledningen.

Det var åndeløs stillhet i Grieghallen. Lenge. Så brøt applausen løs. Stående applaus til Gubaidulina, til Kremer og til BFO og sjefsdirigent Gardner.

Og her kunne denne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men det ble pause og etter pausen enda to verk. Først Tallis-fantasien av Ralph Vaughan Williams, klart og spenstig fremført med BFOs strykere både på og utenfor scenen og av og til med de fire stemmelederne som vakker, innforstått strykekvartett.

I 2016 vant den sørkoreanske pianisten Ah Ruem Ahn den internasjonale Griegkonkurransen. Nå – som siste punkt på søndagens program – var hun tilbake i Bergen som solist i Festspillenes signaturverk, Griegs a-moll konsert. Hun befestet det gode inntrykket fra 2016 med fin, klar fremføring av solostemmen. Det var omhu og ettertenksomhet i tolkningen, en reflekterende holdning til stoffet. Hun understrekte de lyriske momentene i stemmen, men viste også pianistisk briljans og styrke i de mer utadvendte delene.

Men det var – litt paradoksalt – først og fremst orkesteret som hadde hovedrollen i denne fremføringen av Griegs konsert. Gardner har tilsynelatende hatt verket på verksted og gitt partituret extreme makeover. I alle fall virket det som om orkesterklangen var blitt sandblåst. Her var uvant friske og klare farger. Her var hele tiden «nye» detaljer og oppdagelser – en melodilinje i hornene, et sug i strykerne og mye mer. En overraskende kraftig og potent tolkning av en gammel, velkjent konsert. 

Fra dypet

Bergens Tidende, 17.12.2008

20th Century Tuba Concertos

Øystein Baadsvik, tuba

BIS

Flott, effektiv tubamusikk

Et tungt, klosset instrument. Blåserkorpsenes bunnplanke. Best egnet til ompa ompa og bierstube. Hvis du tror det er slik tubaen er, da må du tro om igjen. Lytt til denne platen med Øystein Baadsvik, verdens eneste solotubaist på heltid. Sammen med dirigenten Anne Manson og Singapore Symphony Orchestra har han spilt inn fire tubakonserter fra det tjuende århundre, og han demonstrerer underveis at en tuba kan være vel så rask og fleksibel som en cello, og at den har en enorm klangrikdom, en hel palett av uttrykksmuligheter fra dyp, mørk melankoli til spiss, strålende messingglans. Det er selvsagt ikke mange store komponister som har hatt øye for dette instrumentet. Men Baadsvik har i det minste funnet frem en fin, meditativ konsert som Ralph Vaughan Williams i sin tid skrev til en tubaspillende nevø. De tre andre verkene – av armenske Alexander Grigori Arutiunian, svenske Torbjörn Iwan Lundquist og Star Wars-komponisten John Williams – er ikke spesielt dyptgående. Men de er effektivt skrudd sammen. Og Baadsvik spiller dem med fabelaktig teknikk og imponerende formsans. 

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Myndighet og varme

Bergens Tidende, 10.03.2006

Verk av Mozart og Vaughan Williams

Marianne Thorsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Marianne Thorsen som stø solist i Mozart og Vaughan Williams

Klarhet, balanse, overskuelig struktur, klassisisme – det er den vanlige beskrivelsen av Mozarts musikk. En beskrivelse som blir dementert hver eneste gang man hører hans verk. Som for eksempel i går kveld da Marianne Thorsen sto i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester og spilte hans tredje fiolinkonsert.

Han var bare 19 år da han skrev den. I dette verket er det verken ro eller avklaring. Alt er i bevegelse. Ideer og innfall står i kø. Musikalske overraskelser lurer bak hver taktstrek. I et slikt verk trenger man nettopp en solist som Marianne Thorsen, en sterk, solid fiolinist som spiller solostemmen med myndighet og varme og som er i stand til å holde stø kurs gjennom alle de brå stemningsskiftene.

Det var mer Mozart på programmet i går kveld – hans symfoni nr. 39, en av de tre siste han skrev. Her er det mer samling i musikken, men fremdeles store følelsesutsving, høyspent dramatikk og eksperimenterende harmonikk. Under fremførelsen var det en del ujevnheter i starten. Førstesatsen kom til å høres mer dissonantisk ut enn Mozart visst egentlig hadde planlagt. Men Eivind Aadland og BFO kom rask tilbake på banen og ga en fin tolkning der spesielt de to siste satsene hadde svev og spenst.

Hva spiller man sammen med slike verk? Vanskelig å si. Men de to stykker av Vaughan Williams som sto på programmet i går, var neppe det optimale valget. Både Tallis-fantasien og den idylliske Lark Ascending kommer nødvendigvis til å virke noe blodfattige når de ble matchet med en villstyring som Mozart. I Eivind Aadlands forsiktige, nesten pertentlige tolkning ble det meste tydelig og klart. Men det var ikke mye igjen av den ekstasen og mystikken man normalt forventer av Vaughan Williams.

En silkeblank drøm

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2000

Verk av Vaughan Williams, Beethoven og Tsjaikovskij

Alexander Melnikov, klaver

Iona Brown, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Iona Brown på besøk i Harmonien sammen med ung, virtuos russisk pianist.

At strykerne spilte som en myk, silkeblank drøm denne kvelden – det er sikkert ikke tilfeldig. For Iona Brown er jo selv fiolinist og har spilt i verdenseliten i en menneskealder, som ensemblemusiker, som solist. Torsdag sto hun i Grieghallen og delte sine erfaringer med Bergen Filharmoniske Orkester.

Det startet med Vaughan Williams' Tallis-fantasi som er den rene, skjære strykerfesten, et samspill mellom to større strykergrupper og en strykekvartett. BFO-strykerne var synlig oppglødd av situasjonen. De nærmest fråtset i alle de raffinerte klangmulighetene denne konstellasjonen byr på, og klarte alting, klarte å artikulere alle de fine nyansene, fra den helt enkle, inderlige samtalen mellom fire solostemmer til de helt store, overdådige klangteppene.

At Iona Brown kan mer enn å fyre opp under en gruppe strykere, det demonstrerte hun etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Tjaikovskijs 5. symfoni hvor man bl.a. kunne glede seg over en varm, romantisk hornsolo i andresatsen og over gjennomgående nydelig spill i alle grupper.

Men kveldens store opplevelse var like fullt Beethovens 1. klaverkonsert. Allerede i de første taktene var det elektrisitet i luften, stillhet før stormen. Temapresentasjonen var neddempet, tilbakeholdende; fraseringen skarp, poengtert; uttrykket nesten kammermusikalsk. Og så ... kom da kveldens solist, russiske Alexander Melnikov feiende inn i verket. En ung pianist på vei frem, i kanonform, full av kraft og teknisk overskudd. Og med et skarpt blikk for nettopp den sammenhengen Beethoven sto i da han skrev denne konserten. I Melnikovs tolkning var det ikke den tradisjonelt innadvendte, grublende Beethoven vi møtte, men en ung selvbevisst komponist som fryktløst tar konkurransen opp med Mozart og nesten slår ham på hjemmebane. Det ble en tolkning hvor hovedvekten konsekvent lå på det lette, det frie svevet i denne virtuose konserten. Som Melnikov spilte med en krystallklar frasering som i perioder fikk flygelet til nesten å klinge som et hammerklaver.

En sterk, personlig tolkning. På grensen til det egensindige. Det kunne ha gått fryktelig galt i tredjesatsen, den med «Vi lister oss så stilt på tå»-temaet. Her startet Melnikov hinsides alle vante metronommarkeringer, i et tempo så forrykende forrykt at selv Iona Brown måtte heve øyenbrynene. Men hun klarte at få BFO til å henge med, og han klarte å gjennomføre sitt fandenivoldske forehavende. Og fikk demonstrert at det finns rytmiske potensialer i denne satsen som sjeldent kommer til utfoldelse.