Bergens Tidende, 10.12.2021
Bergens Tidende intervjuet Sonoko Miriam Welde i januar 2006. Hun var ni år den gang og hadde nettopp spilt sin første konsert med Bergens Filharmoniske Orkester. «Jeg liker å spille fort på fiolin», sa hun. «Men det er tennisspiller jeg vil bli når jeg blir stor», la hun til.
Hun ble ikke tennisspiller. Hun ble en prisbelønnet fiolinist som i ganske mange år har spilt med all verdens orkestre og dirigenter. Men når hun nå, femten år etter fiolindebuten i Bergen, utgir sin første plate i eget navn, merker vi kanskje likevel noen av tennisspillets kvaliteter i musikken hennes. For her er det lynraske reaksjoner og kontante tilbakemeldinger på orkestrets utfordringer, her er det betydelig slagkraft og ikke minst en formidabel evne til å holde spillet flytende og få musikken til å sveve i lange melodiske linjer.
Platen er på et vis en typisk debutplate, en plate der solisten får anledning til å vise frem ulike sider av talentet sitt. Welde har valgt å presentere seg med en eldre og en nyere fiolinkonsert og innimellom spiller hun et av fiolinlitteraturens mest populære solostykker. I alle tre verk blir hun akkompagnert av Oslo Filharmonien under ledelse av Tabita Berglund og Joshua Weilerstein.
Det eldste verket er Max Bruchs første fiolinkonsert (1866) – som ikke bare er en stor, romantisk fiolinkonsert, men simpelthen «verdens mest populære fiolinkonsert» – skal vi tro en britisk lytteravstemning fra 1996.
Welde åpner konserten, lavmælt og melankolsk og bryter så igjennom mørket med store gnistrende eksplosjoner og går uten opphør over i andresatsen som hun spiller med inderlighet og andakt. Og når vi kommer frem til finalen, kaster hun seg inn i Bruchs «sigøyner»-fantasier med høyt humør og voldsom rytmisk autoritet.
Platens andre fiolinkonsert er signert den amerikanske komponisten Samuel Barber. Selv om han skrev konserten i årene omkring 1940, er det snakk om et verk som beveger seg i samme tradisjonelle, romantiske 1800-talls landskap som Bruch-konserten – et verk med lange, slyngede melodilinjer og vakkert samspill mellom Welde og de ulike orkestergruppene. Den idylliske stemningen holder seg helt frem til tredjesatsen der Welde brått bryter opp og kaster seg ut i et virtuost fyrverkeri av sprikende dissonanser som peker bort fra romantikken og langt fremover i musikkhistorien.
Welde spiller overbevisende, musikalsk og virtuost i disse to fiolinkonsertene. Men høydepunktet på platen er likevel det tredje verket: Ralph Vaughan Williams’ populære tonedikt «The Lark Ascending» skrevet i årene rett etter første verdenskrig.
I dette verket der fiolinen med musikalske midler imiterer en lerke som flyr opp og kretser over et vakkert, engelsk landskap, får vi høre Welde på sitt mest personlige: lavmælt, inderlig, lyrisk – en musikalsk stemme som viser frem oppdriften og de lange buene i lerkens flukt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar