Et musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende Morgen, 23.06.2003

Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn

Barbara Bonney, Matthias Goerne, Sara Fulgoni og Gösta Winbergh

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly, dirigent

Decca

Matthias Goerne og Barbara Bonney i en Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Alene av musikkhistoriske grunner er dette et kupp. Riccardo Chailly gir på denne platen et interessant, overbevisende forslag til hvordan Gustav Mahlers Wunderhorn-sanger ble sunget og spilt den gang komponisten selv stod på podiet.

Her er det mye som høres nytt og annerledes ut; mange av sopranens sanger synges av barytonen og omvendt; «Revelge» synges av en tenor, «Urlicht» av en mezzosopran. Og i tillegg har Chailly redusert orkesterklangen slik at man plutselig forstår hva musikkhistorikerne mener når de sier at disse orkestersangene er Mahlers bidrag til kammermusikken.  

Det er resultatene av et musikkhistorisk detektivarbeid som presenteres her - i en helt formidabel musikalsk tolkning. Concertgebouw-orkestret spiller så klart og gjennomsiktig som en strykekvartett. Den sentrale barytonstemmen synges av fabelaktige Matthias Görne med en stemmeprakt og en karakteriseringskunst som ikke har noe sidestykke i Mahler-diskografien. Og i sopranpartiene gir Barbara Bonney en av sine beste prestasjoner noensinne. En Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.

Synlig musikk

Bergens Tidende Morgen, 01.06.2003

Verk av Beethoven

Camerata Salzburg

Roger Norrington, dirigent

Domkirken

Roger Norrington og Camerata Salzburg med fabelaktig tolkning av Beethovens Eroica

Camerata Salzburg setter i gang med Beethovens musikk til balletten Prometheus en sen kveld i Domkirken. Og vi savner ikke danserne i det hele tatt. For når Roger Norrington dirigerer, er det en hel ballett i seg selv. Han bruker ikke vanlig slagteknikk, han former musikken med hele kroppen. Han mimer til musikerne hva han sa under prøvene, han forteller med fakter og geberder hvordan han tenker seg musikken, hva han vil frem til. Og for oss som sitter og lytter, blir hans uortodokse, uttrykksfulle orkesterledelse en slags illustrasjon av musikken, en synliggjøring og artikulasjon av dens indre struktur.

Camerata Salzburg har en besetning som svarer til orkestrene på Beethovens tid. Musikerne dyrker den «historiske» oppførelsespraksis som Norrington har vært foregangsmann for, og selvsagt fulgte de hans minste vink gjennom de mange fine, dansante Prometheus-satser. Det var klarhet og oversikt i denne musikken. Og i denne tolkningen.

Men Beethoven er selvsagt mer enn dette. Hans musikk rommer også det ufattelige, de store kvantespringene som unndrar seg enhver forklaring. Og Norringtons interessante valg av program til konserten i Domkirken fokuserte på nettopp dette, på det gåtefulle, det forunderlige, på det momentet i begynnelsen av 1800-tallet da Beethoven skrev sin tredje symfoni, Eroica - og endret den vestlige musikkens historie.

Prometheus og Eroica er komponert nesten samtidig, for nesten samme besetning. Og et tema fra finalen i Prometheus dukker opp igjen i Eroicas finale. Men da Norrington og Camerata Salzburg startet på symfonien etter pausen, var vi ikke lenger i Prometheus’ verden, vi var med en gang flyttet over på den andre siden av et stort historisk vannskille. Der Prometheus er en serie nydelige småstykker i elegant 1700-tallsstil, er Eroica den første moderne symfonien, et strengt gjennomorganisert verk som samtidig er så fleksibelt at det kan romme og bearbeide det mest forskjelligartede materiale.

Det ble en fabelaktig tolkning av Eroica. En overveldende demonstrasjon av alt det som er nytt i denne musikken – kompleksiteten, overskuddet, det tematiske arbeidet, de helt enorme proporsjonene. Et av disse sjeldne tilfeller der dirigent og orkester har full kontroll over de store linjene og strukturene og samtidig klarer å formidle dette veldige verket i hele dets uendelige detaljrikdom - og klarer å balansere struktur og detalj ved hele tiden å fremheve nettopp det elementet, det motivet, den klangen som er viktigst på dette sted i satsen.

Eroica kan virke ugjennomskuelig og forvirrende, selv i dag 200 år etter at Beethoven skrev den. Men denne kvelden i Domkirken, med Roger Norrington dansende foran Camerata Salzburg, ble allting innlysende og klart.