Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.