Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.

Sorgarbeid

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1993

Johannes Brahms: Ein Deutsches Requiem

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Et Requiem – en messe for de døde sjelene. Men, understreker Brahms, et tysk rekviem, altså en messe på folkespråket, et protestantisk motstykke til den katolske, latinske dødsmessen. I et brev til Clara Schumann tok han ytterligere forbehold: verket er «en slags tysk rekviem», skrev han, altså ikke en «riktig» dødsmesse, men noe i den retningen, et forsøk. Til en annen venn skrev han, at det var et menneskelig rekviem.

Sikkert er det at Brahms med dette verket skrev sin egen, helt personlige versjon av et rekviem, og nettopp en meget protestantisk, en meget «menneskelig» og verdslig versjon. Der den katolske messe holder blikket rettet mot det hinsidige – og bl.a. utpensler alle dommedagens redsler i Dies Irae satsen – der legger Brahms hovedvekten på det dennesidige. Hans rekviem handler nok om døden og de døde sjelene, men først og fremst om de etterlatte og deres sorg.

Syv satser med musikalske og tekstlige refleksjoner over døden og sorgen: Trauermusik, sier man på hans eget språk – sørgemusikk. Verket er tenkt som trøst, musikk som de etterlatte kan bruke i deres Trauerarbeit – i det arbeidet som til syvende og sist skal forsone dem med tapet av den døde.

Ein Deutsches Requiem er et av de mektigste korverkene i litteraturen. Men også, musikalsk sett, et av de vanskeligste. Og det spørs om ikke Bergen Operakor her hadde påtatt seg en for stor oppgave. Den versjonen som Anne Randine Øverby presenterte ved konserten i Johanneskirken, 7. mai, hadde i det minste et temmelig rått og uferdig preg.

Det var en fremførelse der orkestret stort sett var overlatt til seg selv fordi all dirigentens oppmerksomhet var rettet mot å styre koret noenlunde uskadd gjennom partituret, og der arbeidet med å løse helt lokale tekniske problemer var så omfattende at det ikke var krefter til også å skape større musikalsk sammenheng innenfor de enkelte satsene eller i verket som helhet.

Og så allikevel: I den femte satsen, under sopranen Turid Nordal Haaviks solo ble plutselig alle de tekniske problemene på en måte helt uvesentlige. Man lyttet til denne konsentrerte, fokuserte stemmen – og trodde et kort øyeblikk på dens budskap: «deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere».