Sorgarbeid

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1993

Johannes Brahms: Ein Deutsches Requiem

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Et Requiem – en messe for de døde sjelene. Men, understreker Brahms, et tysk rekviem, altså en messe på folkespråket, et protestantisk motstykke til den katolske, latinske dødsmessen. I et brev til Clara Schumann tok han ytterligere forbehold: verket er «en slags tysk rekviem», skrev han, altså ikke en «riktig» dødsmesse, men noe i den retningen, et forsøk. Til en annen venn skrev han, at det var et menneskelig rekviem.

Sikkert er det at Brahms med dette verket skrev sin egen, helt personlige versjon av et rekviem, og nettopp en meget protestantisk, en meget «menneskelig» og verdslig versjon. Der den katolske messe holder blikket rettet mot det hinsidige – og bl.a. utpensler alle dommedagens redsler i Dies Irae satsen – der legger Brahms hovedvekten på det dennesidige. Hans rekviem handler nok om døden og de døde sjelene, men først og fremst om de etterlatte og deres sorg.

Syv satser med musikalske og tekstlige refleksjoner over døden og sorgen: Trauermusik, sier man på hans eget språk – sørgemusikk. Verket er tenkt som trøst, musikk som de etterlatte kan bruke i deres Trauerarbeit – i det arbeidet som til syvende og sist skal forsone dem med tapet av den døde.

Ein Deutsches Requiem er et av de mektigste korverkene i litteraturen. Men også, musikalsk sett, et av de vanskeligste. Og det spørs om ikke Bergen Operakor her hadde påtatt seg en for stor oppgave. Den versjonen som Anne Randine Øverby presenterte ved konserten i Johanneskirken, 7. mai, hadde i det minste et temmelig rått og uferdig preg.

Det var en fremførelse der orkestret stort sett var overlatt til seg selv fordi all dirigentens oppmerksomhet var rettet mot å styre koret noenlunde uskadd gjennom partituret, og der arbeidet med å løse helt lokale tekniske problemer var så omfattende at det ikke var krefter til også å skape større musikalsk sammenheng innenfor de enkelte satsene eller i verket som helhet.

Og så allikevel: I den femte satsen, under sopranen Turid Nordal Haaviks solo ble plutselig alle de tekniske problemene på en måte helt uvesentlige. Man lyttet til denne konsentrerte, fokuserte stemmen – og trodde et kort øyeblikk på dens budskap: «deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere».