Operajul i Bergen

Bergens Tidende, 23.12.2022

Gian Carlo Menotti: Amahl og de tre vise menn
Victoria Bomann-Larsen, regissør
Odd Halstensen, scenografi og lysdesign
Gunvald Ottesen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen, Peer Gynt-salen

Det ble opera-jul i Bergen i år. Helt på tampen av året klarte Bergen Nasjonale Opera, med støtte fra private sponsorer, å sette opp en egenprodusert versjon av Gian Carlo Menottis opera «Amahl og de tre vise menn».

Det er snakk om en ganske kort opera. I løpet av en snau time møter vi den funksjonshemmede gutten Amahl og hans fattige mor som en natt får besøk av tre gjester. Gjestene viser seg å være de hellige tre konger som må ha et kort hvil underveis på reisen til Bethlehem. Under besøket blir Amahl mirakuløst helbredet og om morgenen når kongene drar videre, følger han med dem på reisen. 

«Amahl og de tre vise menn» har blitt kalt juleoperaen over alle juleoperaer. Menotti skrev den i sin tid på bestilling av det amerikanske TV-selskapet NBC som sendte den på selveste juleaften i 1951. Og siden har «Amahl og de tre vise menn» blitt en av de mest fremførte operaene fra det 20. århundre.

Populariteten er ikke vanskelig å forstå når man ser BNOs oppsetting. Historien er riktignok ganske enkel, men slik regissøren Victoria Bomann-Larsen fremstiller den, folder den seg ut i en lang rekke slående, vakre og morsomme scener. Scenografen Odd Halstensen har omformet den lille scenen i Peer Gynt-salen til et stilisert rom som gir assosiasjoner til gamle malerier av Kongenes Tilbedelse – bortsett fra at bakteppet viser Ulriken sett fra Bergen sentrum. I dette snevre scenerommet blir det både plass til rørende dialoger mellom Amahl og moren hans og til festlige møter mellom kongene og Amahls mange naboer og lokale hyrder.

I tillegg fremstilles og understøttes hele handlingen med solide musikalske midler. Menotti skrev operaen sin i et tonespråk som på et vis peker bakover mot italiensk opera fra omkring 1900, men som først og fremst minner om filmmusikk fra Hollywoods guldalder. I BNOs versjon fortolkes Menottis partitur av dirigenten Gunvald Ottesen og en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester som sitter foran scenen og legger en finstemt, effektiv kammermusikalsk ramme om fortellingen.

Oppe på scenen disponerer Bomann-Larsen over et lag av gode sangere. Forestillingens stjerne er guttesopranen Benjamin Winter som synger Amahls parti med lysende, klar stemme. Like imponerende er den gresk-norske sopranen Ivi Karnezi som gjør en vakker, gripende innsats i rollen som Amahls bekymrede mor.

I rollene som de tre muntre kongene møter vi Mikkel Fjeld Skorpen (Kaspar), Ludvig Lindström (Melchior) og Jens-Erik Aasbø (Kong Balthazar) og Samuel Winter har en liten rolle som kongenes pasje. I tillegg opptrer sangere fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor som hyrder og naboer.

Kanskje var det starten på en ny juletradisjon vi opplevde i Peer Gynt-salen denne tirsdag kveld? Bergen Nasjonale Opera håper visst det. Og nå har de i alle fall en oppsetting som tåler å bli gjentatt.

Fra eventyrenes verden

Bergens Tidende, 10.12.2022

Verk av Engelbert Humperdinck, Max Bruch og Peter Tsjaikovskij
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var lagt opp til en skikkelig julekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester torsdag kveld i Grieghallen, en konsert der det meste av musikken var hentet fra eventyrenes verden: Til innledning fikk vi forspillet til Engelbert Humperdinck opera «Hans og Grete» og etter pausen en suite av Peter Tsjaikovskijs musikk til balletten «Tornerose», for anledningen sammensatt av BFOs sjefsdirigent Edward Gardner.

At disse verkene likevel ikke fremkalte den helt store eventyrstemningen i salen, var ikke orkesterets skyld. Musikerne spilte kvelden igjennom varmt og vakkert med mange fine detaljer og med vanlig, flott samarbeid mellom de enkelte gruppene. Problemet lå i verkene selv, i selve valget av musikk.

Forspillet til «Hans og Grete» er en ganske kort – og musikalsk sett temmelig uinteressant – komposisjon. Den starter riktignok med en vakker «Kveldsbønn», en firstemmig koral som på torsdag ble flott fremført av orkestrets horn i samspill med sitrende strykere. Underveis er det innslag av noen få andre temaer, og til sist kommer koralen igjen og avslutter forspillet i en lett drømmende stemning.

Dette er en komposisjon som bare gir musikalsk mening hvis du hører den som opptakt til en fremføring av selve operaen. Noe tilsvarende kan sies om suiten fra Tsjaikovskijs «Tornerose»-ballett som ble spilt etter pausen. Noen av de ni stykkene som Edward Gardner hadde sakset fra Tsjaikovskijs ballettmusikk, kan riktignok oppleves som små selvstendige komposisjoner. Men hovedinntrykket av suiten var likevel at det var som å sitte og høre et fragmentert musikkspor til en film der du ikke får lov å se handlingen på lerretet.

At det da likevel ble en eventyrlig konsert i Grieghallen denne torsdagskvelden skyldes hverken Humperdinck eller Tsjaikovskij, men kveldens solist, fiolinisten Sonoko Miriam Welde, som var kommet tilbake til hjembyen for å spille Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1 sammen med BFO.

Det er snakk om «verdens mest populære fiolinkonsert» – ifølge en britisk lytteravstemning fra 1996. Men det var ikke noe fortersket over Weldes tolkning. Tvert imot fikk hun det forslitte verket til å klinge forunderlig nytt og friskt.

Hvor andre av tidens fiolinister spiller solostemmen med store fakter og erkeromantisk trøkk, velger Welde en helt annerledes tilgang. Hun spiller melodilinjene med fin, slank tone og gir hele verket en avdempet, poetisk karakter. Og på grunn av hennes inderlige, lyriske spillestil virker det ekstra dramatisk når hun innimellom smeller til og sparker Bruchs sigøynertemaer høyt opp over orkesterklangen. 

Stående applaus og mange fremkallelser. Og til sist som ekstranummer temaet fra Bachs Goldberg-variasjoner fremført i usigelig vakkert samspill med to av orkesterets strykere.