P2-hermetikk

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 28.12.2001

Hvis du er P2-lytter og liker å våkne til musikk, kjenner du sikkert igjen situasjonen: Klokkeradioen går på. Du lytter til Tidlig Tonefølge. Men begynner hurtig å lure på om du er riktig våken. For er det ikke som om du har hørt det hele før? De samme låtene. I eksakt samme rekkefølge. Med samme programvert. Med samme kommentarer innimellom. Drømmer du? Nei da, du hører bare en gjenutsendelse av et program som gikk for et par dager siden. En uannonsert gjenutsendelse. Enda en gang.

Det er mange av den slags snikrepriser på P2 om morgenen mellom seks og sju. Litt for mange. Den offisielle forklaringen er sykdom blant de ansatte. Og det er naturligvis nok mulig, men allikevel ... ? Kunne du forestille deg at Dagsnytt-redaksjonen gjenutsendte timenyhetene fra siste mandag på grunn av sykdom blant journalistene? Nei, vel?

Uansett de ansattes helbredstilstand er Tidlig Tonefølge-hermetikken først og fremst et uttrykk for hvordan musikkredaksjonen vurderer denne tidlige del av sendeflaten. Og hvordan de ser på lytterne. Et uttrykk for redaksjonelle prioriteringer, med andre ord. Kanskje også et uttrykk for en feilslått programpolitikk?

For siste år på samme tid, var det jo slett ingen problemer overhodet. Da var det Alltid Klassisk-redaksjonen som hadde ansvaret for programmet. Men dette ble stoppet av P2-ledelsen som pr. 1. januar 2001 ga oppdraget til Klassisk redaksjon med den klausul at ca. 40 % av tilbudet fra nu av skulle bestå av noe annet enn klassisk musikk – ifølge P2-musikkredaktøren for å imøtekomme «svært mange P2-lytteres ønske om 'ikke bare' å ha klassisk start på dagen».

Noe annet enn klassisk, altså, men ikke pop og ikke rock. For dette er jo tross alt P2. Og derfor har det vært svært mye bossa nova og tango og Sting og Kari Bremnes og Joni Mitchell og Jan Garbarek og slikt om morgenen i år. For slett ikke å snakke om Beatles goes Baroque. Pluss en tydelig tendens til classics light i den klassiske delen av programmet.

Er det blitt flere kunder i P2-butikken av den grunn? Er de gamle kundene mer fornøyde nå etter et helt år med musikalsk edel-kitsch, årgangs-rock, cocktail-jazz og halvhjertede programverter? Det er vanskelig å ha noen kvalifisert mening om slikt. Men at musikkredaksjonen selv ikke har noen som helst tro på prosjektet, det er i det minste krystallklart. Hver gjenutsendelse forteller det.

Jeg personlig har skiftet til Alltid Klassisk om morgenen. Og jeg takker for at det ikke lyktes marketingsfantastene i NRK-ledelsen å få nedlagt denne kanalen. I denne omgang.

Sesongstart

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2001

Bach: Juleoratoriet

Solister: Isa Katharina Gericke, Siv Oda Hagerup, Martin Petzold og Joakim Klüft

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Karstein Askeland

Korskirken

Storslått fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken med Collegium Musicums kor og orkester

Så er det visst offisielt: Det er desember, det er snart jul, sesongen for julekonserter er begynt. Og hvilken sesongstart: Lørdag kveld la Collegium Musicum ut med en overrumplende frisk og energisk fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken.

Egentlig var det bare fire av de seks selvstendige kantatene som ble spilt i går, men Bachs musikk egner seg glimrende til denne fremgangsmåten. Vel er det musikalske og tekstlige referanser på kryss og tvers mellom de enkelte kantatene gjennom hele dette lange verket, men det går faktisk an å klippe litt hist og her, for først og fremst er det snakk om serier av «numre», en strøm av sinfoniaer, koraler, resitativer, arier. Hele tiden underholdende, avvekslende. Og hele tiden stor musikk.

Og så hadde Collegium Musicum et virkelig trumfkort på hånden denne kvelden: den fantastiske tenoren Martin Petzold, hentet opp fra Bachs Leipzig. Petzold er operasanger til daglig, men er også en riktig oratoriesanger i den store tyske tradisjonen, med en stemme som er som skapt for Evangelistens parti: kraftig over hele registeret, smidig, fløyelsmjuk, og i tillegg har den hele den erfarne operasangers uttrykkskraft. Alene det store Maria-resitativet i Kantate nr. 3 var hele kvelden verd.

I denne sammenhengen kom de tre andre solistene nødvendigvis til å stå noe blekere. Men det var faktisk mange flotte innsatser underveis: Siv Oda Hagerups sødmefylte Maria-sanger, Isa Katharina Gerickes slanke sopranstemme som Forkynderen i Kantate nr. 2 og i duett med den solide bassen Joakim Fürst i Kantate nr. 3. Og mye mer.

Og så må vi ikke glemme orkestret og koret og dirigenten Karstein Askeland som kvelden igjennom holdt høyt nivå - og dampen oppe. Det sies at Collegium Musicum består av amatører og profesjonelle. Men det var bestemt ikke noe amatøraktig å spore i denne versjonen av Juleoratoriet.

De som ikke nådde til Korskirken i går, kan høre konserten i kveld i Haus Kyrkje. Turen anbefales.

Religiøst kitsch

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2001

Verk av Bjørn Kruse, Giya Kancheli og Shostakovich:

Vegard Landaas, saxofon

Bergen Kammerensemble

Leder: Elise Båtnes

Autunnale

Teatergarasjen

Autunnalens avslutningskonsert med Bergen Kammerensemble i strålende tolkning av Shostakovich

Musikerne i Bergen Kammerensemble setter i gang med aller siste nummer på aller siste konsert på årets Autunnale. Komponisten er Shostakovich, verket en versjon for stort ensemble av hans 10. strykekvartett. Og plutselig sitter alle, publikum og musikere, helt ute på kanten av stolene. Stemningen i salen er merkbart forandret.

Det er energi, det er intensitet i musikken. Og vi får en skarp, poengtert tolkning av dette merkelige verket, disse fire satsene som på overflaten virker så enkle og fremadrettede, men som på forunderlig måte forvandler seg underveis slik at musikken ender med å vende tilbake til utgangspunktet og forsvinne i den blå luft.

Før vi kom så langt, var det samtidsmusikk på programmet. Først en uroppførelse av Bjørn Kruses «Pierrots Lament og Harlequinade» som viste seg å være et elskverdig underholdende, men også temmelig ensformig stykke musikk med den glimrende sopransaxofonisten Vegard Landaas i hovedrollen. Landaas var også solist i Giya Kanchelis «Night Prayers», et verk opprinnelig skrevet for Kronos-kvartetten i 1992, men to år senere versjonert for sopransax, strykere og tape, og dedisert til Jan Garbarek. Gjenhøret i Teatergarasjen endrer ikke på førsteinntrykket fra Garbareks innspilning på ECM: Dette er musikk som det er vanskelig å ta på alvor. Religiøst kitsch, patetisk, klagende sentimentalt, musikk beregnet til å bli spilt med himmelvendte, tåreblendede øyne.

Man forstår hvorfor musikerne virket så entusiastiske da de satte i gang med Shostakovich.

Et slitesterkt opplegg

Bergens Tidende Morgen, 27.10.2001

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Solist og dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Philippe Entremont på besøk i Grieghallen med tre verk fra Wienermusikkens gylne tid

En Schubert-ouverture, en klaverkonsert av Mozart med dirigenten som solist, og til sist en av Haydns London-symfonier – slik var opplegget da Philippe Entremont gjestet Harmonien i oktober 1999. Og slik var opplegget på torsdag. «Same procedure as last time». Ikke den helt store fantasien i programleggingen.

Men klager vi da? Overhodet ikke. For dette er et slitesterkt opplegg som fungerer utrolig bra. Den gang som nå. Tre verk fra Wienermusikkens gylne tid, en gjennomprofesjonell og gjennommusikalsk dirigent som kan perioden ut og inn, og et orkester som liker seg med denne dirigenten og i dette repertoaret. Slik blir det flott musikk og flott konsert av. Den gang som nå.

Og tror du at et program som dette nødvendigvis må bli ren rutine, er det bare å tro om igjen. Når Entremont springer opp på podiet og setter BFO i gang med Schuberts Rosamunde-ouverture, klinger alle gamle svisker som nye. Det er skarpe markeringer, det er brå temposkift, det er oppdrift og svev i musikken. Og slik fortsetter det utover kvelden.

Man merket at det var jobbet med de store linjene gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 17 og Haydns symfoni nr. 104, men også at Entremont og BFO hadde vært nede i detaljene, at dynamikk og frasering var blitt pusset opp, og at det var jobbet med den samlede orkesterklangen – som i alle tre verk var forbilledlig gjennomsiktig med et perioderiktig kammermusikalsk preg.

Vel var det mye musikalsk solskinn i Grieghallen denne torsdag, men det var også brå glimt av andre, dypere følelsesregistre. Kanskje mest overveldende i Mozart-konserten hvor Entremont setter seg til flygelet og etter en virtuos, ungdommelig kjepphøy første sats plutselig blender ned og - omhyggelig, nyansert - forteller en lavmælt, renskåret historie om tap og sorg.

Musikalske gjester fra Heidelberg

Bergens Tidende Morgen, 11.10.2001

Verk av Glinka, Borodin, Beethoven og Grieg

Collegium Musicum, Universitetet i Heidelberg

Dirigent: Peter Shannon

Sirenene og Arme Riddere, Universitet i Bergen

Kor Orkester Festival Bergen

Grieghallen.

Flott åpning av KOrkFeBer med imponerende tysk amatørorkester

KOrkFeBer – navnet er kanskje ikke det lureste markedsføringsgrep. Men det står i alle fall for «Kor Orkester Festival Bergen», et treff for internasjonale studentkor og -orkestre, organisert av damekoret Sirenene fra Universitetet i Bergen.

Festivalen hadde offisiell åpning i Grieghallen i går. Det var en nydelig versjon av Griegs Ave Maris Stella ved vertene Sirenene og deres mannlige Bergens-kolleger, Arme Riddere. Det var velkomstord ved universitetets rektor, Kirsti Koch Christensen. Men først og fremst var det flott orkestermusikk, spilt av det imponerende Collegium Musicum fra Universitetet i Heidelberg under ledelse av irske Peter Shannon.

Det er snakk om et fullt utbygd orkester, sammensatt av amatører fra alle Heidelberg-universitetets fakulteter. Men det høres bestemt ikke ut som amatører. Allerede fra starten med Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla sto det klart at her var et orkester som kunne spille sokkene av de fleste. Anført av en dirigent med klare meninger om presisjon og med sans for store, sterke linjer. Strykerseksjonen som vanligvis er det svake leddet i slike orkestre, var imponerende samspilt. Og treblåserne som kunne høres litt forknytte ut i Glinka, kom sterkt tilbake i Borodins Polovetserdanser med en innsmigrende tolkning av «Stranger in Paradise»-temaet.

Og så var det Beethoven da. Den 8. symfonien. Gjennomgående i et ganske bredt tempo, men samtidig i en stram og streng tolkning. Det hevdes at det er den lyse, vennlige Beethoven man hører i dette verket. Og det er for så vidt korrekt, men Peter Shannon og orkestret gjorde det også helt klart at det under den muntre, enkle overflaten ligger en kompleks musikalsk arkitektur, en spenning bygd opp omkring en rytmisk ambivalens som starter i førstesatsen og som først utløses mot slutten av fjerdesatsen.

Hvis KorkFeBer-konsertene holder samme standard de neste dagene, er det mye å se frem til.

Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter. 

Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv. 

Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.

Ung triumf

Bergens Tidende Morgen, 08.09.2001

Verk av Mozart og Mahler

Julia Fischer, fiolin

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sesongstart i Harmonien. Møte med en talentfull ung fiolinist. Problematisk fremførelse av Mahlers 5. symfoni.

Når tyske Julia Fischer avslutter en kadense og orkestret tar over, blir hun et øyeblikk stående med buen høyt hevet. Som i triumf. Og det forstår man godt. For det er noe suverent, noe selvfølgelig og seierrikt over hennes tolkning av Mozarts 4. fiolinkonsert. Fischer er bare 18 år, men har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og går uten omsvøp direkte til musikkens kjerne. Og spiller dette verket slik det bør spilles: triumferende, uslåelig. Et verk skrevet av ung komponist fremført denne kvelden av en ung fiolinist som bobler av energi og overskudd.

Man kommer uunngåelig til å tenke på den unge Anne-Sofie Mutter og hennes platedebut med Mozarts 3. og 5. fiolinkonsert, men Julia Fischer er ikke Mutter, hun er seg selv, en sterk og selvstendig stemme. Klangen hennes er slank, fraseringen smidig, og tolkningen lett og elegant, uten å bli overfladisk. At hun også har sans for de tyngre verkene, demonstrerte hun i ekstranummeret med en frisk tolkning av fugaen fra Bachs første fiolinsonate.

Simone Young og BFO har ved tidligere anledninger prestert flotte, overbevisende Mahler-tolkninger. Men her ved inngangen til Youngs siste sesong i Bergen, er det ikke lengre den nødvendige elektrisiteten i forholdet. Og fremførelsen av Mahlers 5. symfoni ble langt fra den opplevelsen man hadde kunnet håpe.

Vel var det mye glede seg over. Som alltid med BFO. Flotte soloer fra trompet og horn, en imponerende rekke messingblåsere som holdt høyt nivå tvers gjennom alle kveldens umenneskelige anstrengelser, fine innsatser i alle grupper. Mange nydelige detaljer altså, men nettopp detaljer, ikke helhet. Den enorme, kompliserte formstrukturen som Mahler bygger opp gjennom dette lange verket, den var det vanskelig å høre. Noe som hadde å gjøre med at Young og BFO aldri fikk riktig hold på symfoniens første avdeling.

Den innledende Sørgemarsj skal spilles «Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», skriver Mahler. Men her gikk den litt for langsomt, i et litt for makelig, nesten slentrende tempo, helt uten den stramme intensiteten som er nødvendig for å drive fortellingen i gang, denne lange musikalske fortellingen som en time senere skal falde til hvile og klinge ut i en høystemt forløsende koral. Detaljorienteringen var spesielt tydelig og uheldig i andresatsen hvor spillet mellom allegroen og de konstante innbruddene fra førstesatsens materiale nærmest fremsto som en serie brå, uforståelige kontraster. Først ved det store, triumferende vendepunktet i andresatsen begynte det å bli sammenheng i fremførelsen, men da var mye allerede tapt.

Tett på musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.07.2001

Risør Kammermusikkfest

26. juni – 1. juli 2000

Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør  med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter

Et sjeldent syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den 11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.

I køen foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset: Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.

Men når musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like stor inderlighet.

I løpet av disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3. Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest avanserte avantgardemusikken.

Tetzlaff og Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.

En ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947, og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...

Det musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne, trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.

For denne og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare «husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt, med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet helt av.

Den store opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms' Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk innadvendte i denne vanskelige musikken.

Også dette et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste, internasjonale standard som gjelder.

Fra kammermusikkens gullalder

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Haydn, Mozart og Beethoven

Quatuor Mosaïques

Logen

Quatuor Mosaïques som flott punktum for Festspillene i Logen

  

Så ble det satt punktum for Festspillene i Logen, punktum for en perlerekke av kammermusikalske opplevelser. Og for et punktum da: Tre strykekvartetter fra kammermusikkens kjernerepertoar, tolket av Quatuor Mosaïques, et av tidens førende ensembler når det gjelder kammermusikk på originalinstrumenter. Her var det fine, gamle fioliner, cello uten pinne, tarmstrenger, senket kammertone. Skarp, bitende klang i toppen og dempede, myke farger i dybden. Og et oppkomme av dynamiske nyanser og kontraster i strekket fra topp til bunn. Og først og fremst var det stor musikk, Wienermusikk fra kammermusikkens gullalder.

Haydns lille, diverterende kvartett op.17:4 ble brukt som oppvarmning. Og så var det da tid til de tunge sakene. Først Mozarts nr. 14 KV 387, det første av de såkalte Haydn-kvartettene, men et verk som egentlig burde bære Bachs navn, skrevet som det er i den perioden da Mozart leste seg igjennom barokkmestrene og sugede alle de gamle teknikkene til seg. Quatuor Mosaïques spilte denne kvartetten med hvasse kontraster, med snert i celloen og med flott utredning av det kontrapunktiske stemmevevet i den avsluttende fugaen.

Og etter pausen var det da rett inn i en annen fuga, den fugaen som innleder Beethovens op. 131. Og rett inn i en annen verden, en musikalsk verden som fremdeles er vår nåtid. Det er i dette verket Beethoven samler alle sine kompositoriske erfaringer, det er her han erkjenner at hans musikalske tanke ikke kan rommes innenfor tradisjonens mønstre. Og mens Quatuor Mosaïques spilte dette verket, anspent, sittende ytterst på kanten av stolene, intenst lesende seg gjennom musikken – da ble det innlysende at det ikke var noen grunn til å prøve å følge med i programheftets alenlange liste over sats- og tempobetegnelser. Da var det bare å overgi seg til disse musikerne. Og til denne musikken som ikke kjenner til grenser, men som er en eneste sammenhengende struktur fra første til siste takt.

Lyd uten film

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Sjostakovitsj og Grieg

Nikolai Luganskij, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Merkelig avslutning av Festspillene med karakterløs tolkning av Griegs a-moll konsert

Det sluttet i full forvirring. Konserten var forbi. Det ble hentet inn mikrofon til den tradisjonelle avslutningstalen. Men taleren uteble, uvisst av hvilken grunn. Og da måtte Simone Young springe på stilettene ut i kulissen og få nye instruksjoner. Så ble det kollektiv avsynging av «Ja, vi elsker». Så en liten, brydd pause. Så lite granne applaus. Så gikk Simone Young ut. Så gikk orkestret ut. Og så var de 49. Festspillene i Bergen forbi. «Tamt» - sa en eldre, skuffet bergenser bak os.

Men det startet i hvert fall ikke tamt. Det startet med et kakofonisk lydinferno som fikk veggene til å blafre. Og det fortsatte med fargesprakende musikk, med utdrag av Shostakovitsjs opera «Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet», og med Simone Young og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform. Her var det store, dramatiske utladninger, melankolske mellomspill, tørre, kantede blåsersatser, ironi og grovkornet humor. Det hele spilt sterkt, engasjert, presist, med flotte soloprestasjoner og en briljant førstetrompetist glitrende i toppen.

Men uansett bra håndverk: Det store spørsmålet er likevel hva i himmelens navn denne musikken hadde å gjøre på  kveldens program. For noe «verk» er det bestemt ikke snakk om her. Shostakovitsj har aldri skrevet en «symfonisk suite» over sin Lady Macbeth. Derimot har dirigenten James Conlon engang i 1989 brutalt klippet en serie orkestrale sekvenser ut av det som opprinnelig var et langt, sammenhengende, komplekst musikkdramatisk verk.

Og da hjelper det ikke stort at Festspillenes programhefte gir et nitid handlingsreferat av den fraværende operaen. Resultatet blir uansett en totalt usammenhengende serie smakebiter, en rekke musikalsk meningsløse effekter. Lyd På Film het et av de siste arrangementene i Grieghallen. På avslutningskonserten var det Lyd Uten Film.

Men så Grieg og a-mollen da? Russiske Nikolai Luganskij er 28 år gammel og godt på vei mot en internasjonal karriere, med studier hos Tatjana Nikolaieva, en førsteplass i Tsjaikovskij-konkurransen og et par kritikerroste Rakhmaninov-plater på CV'en sin. Som Grieg-fortolker viste han seg å være helt anonym, en vennlig, ung profesjonell som kunne levere varen, men som gjorde det uten noe større engasjement. Han hadde lært seg alle notene, han kunne spille dem teknisk briljant, men hadde tydeligvis ingen personlige investeringer i dette prosjektet. Og resultatet ble deretter: En vag, merkelig kraftesløs og først og fremst helt karakterløs versjon av denne besværlige konserten.

Vi gikk hjem og hørte Michelangelis gamle BBC-innspilling fra Royal Festival Hall. Det suser fælt på den. Og det hender at han rammer de gale tangentene. Men den er bra, den.

Lyd på film

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2001

«Sound on Film Live»

Film av Werner Herzog, Brødrene Quay, Hal Hartley og Nicolas Roeg

Musikk av John Taverner, Karlheinz Stockhausen, Louis Andriessen og Adrian Utley

Medvirkende:

Electra Ensemble

Parvin Cox, sang

Strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Olavskoret

Dirigent: Asbjørn Flåm

Fire problematiske forsøk på å få musikk og bilde i balanse

Hva skjer når man hyrer Karlheinz Stockhausen til å jobbe sammen med to geniale filmanimatører som brødrene Quay? Man får levert et tungt stykke Stockhausen, og de poetiske Quay-brødrene får seg et problem - konstaterte vi i går kveld da «In absentia», deres felles prosjekt, ble presentert i Grieghallen sammen med de tre andre filmene i dette årets «Sound on Film»-pakke fra BBC.

Mediemaskinen har kjørt på de høyeste omdreininger i månedsvis med historier om Quay-brødrenes helt telepatiske innsikt i Stockhausens sjeleliv, om hvor beveget han ble da han fant spor av sin egen biografi i det ferdige resultatet osv. Men uansett al medie-hypen: Stockhausen er nå en gang Stockhausen. Og i hans megalomane univers er det ikke plass til andre. Altså har han gjort sin greie som han pleier, Quay-brødrene har gjort sin, og har så forsøkt å få sakene til å henge sammen. Og deres greie er en vakker, skrøpelig liten film, en serie flakkende, uklare bilder av en kvinne som skriver og skriver og aldri lykkes med det. En foruroligende flertydig historie som dessverre blir foruroligende entydig av å bli valset ned av et flott stykke vintage Stockhausen.

Selve poenget med «Sound on Film» var ellers at man skulle bryte med vanlig praksis i filmbransjen og for en gangs skyld få musikk og bilde til å fungere i et likeverdig forhold. Men det er faktisk forbløffende få ganger i løpet av denne kvelden at noe slikt skjer. Regissøren Nicolas Roeg har i «The Sound» konstruert en kompleks, fortenkt bildesekvens omkring Claudia Schiffers person, og har lagt et tilsvarende komplekst lydbilde henover den. Den musikken som gitaristen Adrian Utley fra Portishead i sin tid leverte til prosjektet er derimot klippet dramatisk ned og er i realiteten redusert til et par forknytte strofer hist og her.

Louis Andriessens musikk til «The New Math(s)» er derimot en enkel, sammenhengende komposisjon som ble nydelig fremført av det nederlandske Electra ensemblet i går kveld. Og den unge amerikanske regissøren Hal Hartleys bidrag til det felles prosjektet er en enkel, ironisk liten historie om et trekantdrama utspillet i løpet av en matematikktime. I denne filmen lever musikk og bilde i et høflig, kjølig og litt distant ekteskap uten å ha noe innlysende å si hverandre.

Det mest vellykkede samspill mellom musikk og bilde opplevde vi i kveldens siste verk, en film som uten å blunke gjenbruker de mest sentimentale grepene fra den klassiske Hollywood-tradisjonen. I «The Pilgrimage» har Werner Herzog laget en liten, dvelende dokumentarfilm om fattige, lidende pilegrimer som kryper på kne frem mot et helgenbilde i Mexico. Og John Taverner har til denne billedserien skrevet et stykke overdådig musikalsk kitsch med svulmende strykere, klemtende klokker, drengekor og uttrykksfull klagesang av den fantastiske iranske sangerinnen Parvin Cox. Skamløst og effektivt.

BBC-produsenten Rodney Wilson er strålende fornøyd med disse fire filmene. De er «on the egde», på utviklingens forkant, sier han i intervjuer. Og PR-folkene gir den en ekstra omdreining: Filmene «er fast plassert på tidens kreative forkant». Det høres ikke hyggelig ut. Og er vel heller ikke ganske korrekt. The cutting edge når det gjelder lyd på film – den opplever man på vanlig kino. Hvor det gjennom de siste 20 år har vært en veritabel revolusjon av lydbildet og en helt unik serie lydeksperimenter. Som tilsynelatende er gått helt upåaktet hen, skal man tro «Sound on Film»-prosjektet.

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg

Randi Stene, mezzosopran

Terje Tønnesen, leder

Det Norske Kammerorkester

Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.

Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.

I kammermusikkens Paradis

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Tokyo String Quartet

Verk av Mendelssohn, Schubert og Beethoven

Logen

Imponerende oppvisning i kvartettspillets kunst med Tokyo String Quartet i Logen

Fiolinbygger Antonio Stradivari fra Cremona fremstilte 1100 strykeinstrumenter for nesten tre hundre år siden. Halvdelen av dem eksisterer ennå. Fire av dem var innenom Logen på fredag - da Tokyo String Quartet ga oss vanlige dødelige en fornemmelse av hvordan det må høres ut i det hinsides, i kammermusikernes Paradis.

Det er klangen som velter en om kull, denne merkelig ulegemlige, overjordiske, nesten uhyggelige klangen av fire Strads i samme rom, avdempet, sitrende, og uendelig intens. Og så – selvsagt - de fire musikerne som gjennom års samspill har slepet alle fraseringer av, polert hver takt slik at hver enkelt stemme føyer seg sømløst inn i det samlede bildet. Samtidig med at man, paradoksalt nok, allikevel hører fire distinkte stemmer. Som hver for seg ikke klinger som noe man har hørt før.

Det store spørsmålet er naturligvis hvordan denne klangen og denne spillestilen passer til Beethoven og Schubert, til Mendelssohn? For det er tross alt skjedd mye på veien frem fra Cremona til i dag hvor det røffe og kantede er blitt et kammermusikalsk ideal.

Med sin disiplinerte spillestil og høyt oppdrevne klangkultur setter Tokyo-kvartetten umiddelbart musikkens lyriske og melodiske aspekter i forgrunnen. Og det er ingen tvil om at Schuberts Quartettensatz D. 703 i deres hender klinger både lysere og lettere enn det er vanlig i våre dager. Men det er faktisk også en betydelig styrke og tyngde i deres tolkninger. Og et ulmende, tilbakeholdt press som plutselig kan slå ut med full styrke når musikkens indre logikk tilsier det.

I så måte ble Beethovens strykekvartett nr. 12, opus 127, konsertens absolutte høydepunkt. Alene adagio-satsen: «Ikke for rask og meget kantabilt» beordrer Beethoven i partituret, og slik blir det da: tyst, duvende, sangbart. Men også kontrastrikt og med et underliggende trykk som bare vokser og vokser. I Tokyo-kvartettens tolkning blir dette musikk som folder seg ut på stedet, i nået, musikk som ikke trenger å bevege seg målrettet fremover - fordi den i seg selv er målet, fordi den allerede bærer i seg alt det som skal komme etter. 

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Ved lunsjtid

Bergens Tidende Morgen, 05.05.2001

Verk av norske komponister

Solist: Eirik Gjerdevik, tuba

Dirigent: Bjørn Sagstad

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Grieghallens foyer

Divisjonsmusikken i Grieghallen med norske verk på programmet

Det skal noe til å fylle Grieghallens foyer en helt vanlig fredag ved lunsjtid. Men det er slik det er: Når Forsvarets Musikkorps Vestlandet har konsert, kan man alltid regne med full sal. Og med solide fremførelser av både eldre og nyere korpsmusikk, introdusert av en alltid like blid og velopplagt Jakob Skarstein.

Denne fredagen var ikke noen unntagelse. Her fikk et trofast publikum av pensjonister og korpsentusiaster først høre en gammel marsj av Oscar Borg, deretter to nyere stykker norsk musikk, og til slutt et potpurri av Neal Heftis gamle Count Basie-arrangementer til å gå hjem eller i byen på.

Som det er vanlig, lå begge de nyere verkene plassert i grenselandet mellom korpsmusikk og Big Band jazz. I «Following the Waves» tar Svein Henrik Giske utgangspunkt i en folketone fra Sunnmøre som han transformerer og instrumenterer på forskjellige måter gjennom en serie variasjoner. Steinar Sætres verk «Groovy Music» er primært en serie bra melodier med korpsmusikkens smertensbarn, tubaen, i sentrum. Det uhandy instrumentet ble spillet med høyt humør og musikalitet av Eirik Gjerdevik.

Håndverksmessig sikkerhet, entusiasme, engasjement – det er noen av stikkordene, ikke bare for disse to verkene, men for konserten som helhet. Men det er også noen pletter i bildet, spesielt når det gjelder det rytmiske. For eksempel de jazzy delene av de to norske verkene eller det avsluttende Count Basie-potpurriet. Hovedproblemet er at jazzens tradisjonelle bass og trommer i slike sammenhenger erstattes med tuba og slagverk, riktig mye slagverk. Det er mulig det må være slik ifølge reglene på korpsmusikkens steintavler, men konsekvensen er at musikken blir alt for tung og bastant, uansett hvor velskrevet den er. Det var for eksempel bare et sted underveis i «Groovy Music» hvor det virkelig begynte å løfte seg. Og det var da slagverkerne plutselig, på en alt, alt for kort strekning, ble sparket frem av en flott, meget aktiv elbass.

Bedriftsdemokrati

Bergens Tidende Morgen, 07.04.2001

Verk av Brahms, Schumann og Beethoven

Solist: Antonio Meneses, cello

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young og BFO med storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni.

Det er ikke helt enkelt å være Simone Young. I Bergen. Hun forstår for eksempel ikke det særlige norske bedriftsdemokratiet – dette var i det minste direktør Reitans stadige omkved under bruduljene i januar. Og kanskje har han rett. Kanskje Young som kunstnerisk leder slett ikke forstår hvorfor avgjørende kunstneriske beslutninger nødvendigvis må tas ved håndsopprekning i Harmoniens møterom. Til gjengjeld forstår hun så mye annet. Blant annet den særlige, og ikke helt uvesentlige, formen for bedriftsdemokrati som består i å få hundrede forskjellige musikere med hundrede forskjellige oppfattelser av saken til å bli enige og samarbeide om å skape stor musikk for et lydhørt, entusiastisk publikum. Den kunsten mestrer hun til fulle.

Torsdag kveld demonstrerte hun det. Igjen. Denne gangen med Brahms' Tragisk Ouverture, og først og fremst med en storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni. Det var i dette verket Beethoven etablerte det som skulle bli det symfoniske idealet både for ham selv og for hele det 19. århundre: en stor, sammenhengende form, musikk som en langsom vekstprosess med tematisk og følelsesmessig kontinuitet gjennom fire lange satser. 

I tolkningen på torsdag gikk Young og Bergensfilharmonikerne inn til kjernen av denne formen. I de to første, tunge satsene var det grundig utarbeiding av alle nyanser og musikalske muligheter i Beethovens grunnmateriale; i tredjesatsens scherzo var det poengtert allegro og skarpe piskesmell; og i sistesatsen kom da det man alltid venter på hos Beethoven, den endelige transcendensen, det tidspunktet da musikken bryter igjennom og gjenoppstår på et nytt nivå.

Den gamle musikkhistorikeren Donald Tovey mente at Beethovens musikk er oppbyggelig. En slik kveld forstår man nesten hva han mente.

Og i tillegg hadde Young da med seg den fine cellisten Antonio Meneses som solist i Schumanns cellokonsert. Vanligvis spilles denne konserten av sterkt ekspressive cellister med forankring i Rostropovich-tradisjonen. Meneses minner mer om Pierre Fournier, celloens franske elegantier. Han er en stor tekniker, spiller med lys, slank tone og fraserer omhyggelig og egalt. Derfor ble det en annerledes, men først og fremst en selvstendig, gjennomlyst og opplysende tolkning av Schumann-konserten. Vi ser frem til å høre Meneses igjen i Bergen.

Fra askehaugen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2001

Ropet frå Oskehaugen

Libretto: Jan Ove Ulstein

Musikk: Eilert Tøsse

Paul Åge Johannessen, Inkeri Magnuson, Rune Thelen, Simon Kirkbride

Glissando Vokal Ensemble m. orkester

Dirigent: Tone Kvam Thorsen

Regi: Silje Folkedal

Scenografi: Worm Winther

Bergen Kammeropera

Korskirken

Urfremførelse av spennende kirkeverk basert på Jobs bok.

Det er en gammel velkjent historie Jan Ove Ulstein og Eilert Tøsse tar opp i kirkeoperaen «Ropet frå oskehaugen»: Historien om Job som straffes av Gud. Alt tas fra ham, familie, hus og hjem. Uten grunn. Han forstår ingenting, han klager over sin skjebne. Men Gud kommer som en storm og revser ham: Hvem er han som tør anklage Skaperen? Job angrer og får tilgivelse. Og får til sist erstatning for alt det tapte.

En enkel, voldsom historie om lidelsens problem, om det paradoksale i at Gud både er allvitende og god og allikevel tillater at det er ondskap og urettferdighet i verden.

Men når Jobs bok er blitt stående som et av den vestlige litteraturens mesterverk er det nok ikke alene på grunn av den dramatiske handlingen eller den spissfindige religiøst-moralske tematikken. Det er vel så meget på grunn av de lange passasjene i teksten hvor det ikke er dramatikk, hvor det ikke skjer annet enn at Job og vennene hans diskuterer og argumenterer om verdens innretning i store billedrike utladninger.

Kan en slik rik, statisk tekst gjøres til opera, til kirkeopera? Neppe – og Jan Ove Ulstein har da heller ikke forsøkt det. Han har skåret teksten helt inn til beinet, lagt en smule til selv og er kommet opp med en mellomting, ikke en opera, vel heller ikke et riktig oratorium -  men et sangverk for fire solister, kor, orgel og kammerensemble der historien om Jobs prøvelser presenteres i ni korte avsnitt og tre epiloger.

Noen av Ulsteins tekstlige grep kan diskuteres. For eksempel at han har skåret Jobs venner helt vekk, eller at han har lagt en fortellemessig sett noe uklar, nytestamentlig ramme om historien – som om den ikke var sterk nok i seg selv. Men i det store og hele fungerer teksten bra som grunnlag for et enkelt, scenisk verk preget av alvor, patos, ro.

Eilert Tøsse har skrevet ganske sammensatt, men velfungerende musikk til denne teksten. Det starter med svevende New Age-klanger i kirkerommet lenge før forestillingen begynner. Og det fortsetter med fritonale satser i de ni avsnittene og små pointillistiske, wienerskole-aktige skisser mellom dem. Det er også en folkelig gatesangerinne som spiller en gjennomgående rolle.

Under urfremførelsen i Korskirken var det bra prestasjoner fra solistene - Paul Åge Johannesen i den store rollen som Job, Rune Thelen som Satan og Inkeri Magnuson som gatesangerinnen. Men den musikalsk sett mest overbevisende innsatsen sto bassen Simon Kirkbride for i rollen som den fraværende Gud. Koret hadde mange fine innsatser, for eksempel i samspill med Satan og Job i femte avsnitt, men slet ellers en hel del med intonasjon og fylde underveis. Spesielt var det problemer på herresiden. Tone Kvam Thorsen styrte hele det sammensatte ensemblet gjennom forestillingen med sikker hånd.

Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Romantiske perler

Bergens Tidende Morgen, 13.03.2001

Verk av Weber, Mahler, Strauss og Brahms

Liv Elise Nordskog, sopran

Lars Kristian Brynildsen, dirigent

Universitetets Symfoniorkester i Bergen

Johanneskirken

Universitetets Symfoniorkester er blitt en musikalsk kraft man må regne med.

Det startet med en knekkende bra fremførelse av Carl Maria von Webers ouverture til Jegerbruden. Og som kvelden skred frem, med romantiske perler på rad, og med en fin tolkning av Brahms' første symfoni til slutt, ble det klart at Universitetets Symfoniorkester er en kraft man må regne med når det skal gjøres opp status over musikklivet i Bergen.

Slik har det ikke alltid vært. Men under Lars Kristian Brynildsens ledelse har USO tatt seg veldig opp. Det er snakk om et amatørorkester. Som nesten naturnødvendig sliter med samme problemer som alle andre amatørorkestre: tynn klang i de høye strykerne, ujevne blåsere, plutselige konsentrasjonssvikt osv. Men det er samtidig et orkester som klarer å jobbe seg igjennom problemene og som på en kveld som denne spiller seg inn til det vesentligste i musikken, helt inn til grunnelementene i det erkeromantiske repertoaret - de store formene, det lange trekket, det dynamiske suget.

Sopranen Liv Elise Nordskog imponerte som solist i fire senromantiske orkestersanger. Hendes klare, litt kjølig mørke stemme passer veldig bra til dette repertoaret. Hun bruker den jugendlich-dramatisch i Gustav Mahlers «Rheinlegendchen», en Wunderhorn-sang som hun synger med fin fornemmelse for dens muntert-folkelige karakter. Og går så ubesværet over i det mer inderlige rollefaget med sterke, inntrengende tolkninger av Richard Strauss' «Morgen» og «Allerseelen».

Vi håper å få høre Liv Elise Nordskog snart igjen, gjerne i Strauss' fire siste sanger, eller i Wagners

«Wesendonk-Lieder», eller i ... Det er nok å ta fatt på.

Et japansk drømmebilde

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2001

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifone, Ning Liang, Cezare Zamporino, Mario di Mario

Bergen Operakor

Orkester dirigert av Anne Randine Øverby

Regi: Marielle Kahn

Scenografi: Dirk Hofacker

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

  

Vellykket oppsetning av Madama Butterfly i Arenum Messehallen

  

Stakkers japanske Cio-Cio-San. Femten år gammel blir hun gift med amerikaneren Pinkerton. Hun elsker ham, de får et barn sammen, men han forlater hende, reiser hjem og gifter seg med en amerikansk kvinne. Tre år senere kommer han tilbake for å hente sønnen sin. Og Cio-Cio-San som aldri har villet tvile på ham, innser sannheten til sist. Hun gir sønnen fra seg. Og begår harakiri.

Da Puccini skrev Madama Butterfly i 1903, i slutningen av kolonialismens og imperialismens store epoke, hadde historien en kritisk brodd: Det var fremdeles deler av publikum som mente at en mann som Pinkerton egentlig bare gjorde det rette, at en vestlig gentleman ikke kunne handle annerledes. Puccini lot sin Cio-Cio-San demonstrere de menneskelige omkostningene.

Men i dag? I dag virker hun naiv, hendes selvmord uforståelig. Av alle Puccinis lidende kvinneskikkelser er Cio-Cio-San den mest tragiske, men også den som det er vanskeligst å få et moderne publikum til å svelge. Dette er en tekst som det rett og slett ikke går an å aktualisere.

Og det fine ved Marielle Kahns flotte oppsetning av Madama Butterfly i Arenum er nettopp at hun fremstiller historien slik det nødvendigvis må gjøres i dag: Som et blikk inn i et annerledes univers, i en fremmed kultur, i en fjern historisk situasjon. Og at hun unngår den sentimentaliteten som alltid truer når denne operaen settes opp i dag.

Scenografen Dirk Hofacker har i den store messehallen i Solheimsviken skapt dette anderledes universet: Japan som bilde, som en gammel vestlig fantasi om Østen, en imponerende, scenisk velfungerende konstruksjon av lette trehus, papirskyvedører og stråmatter. Med drivende tåkeslør og rismarker i det fjerne.

Og i dette drømmebildet skjer da dette merkelige at man nesten kommer til å forstå Pinkerton, i hvert fald forstå ham som type. For forestillingens store funn er Cesare Zamparino, en flott, dynamisk italiensk heltetenor som ikke alene synger Pinkerton med stor, strålende stemme, men også forsvarer rollen, spiller den så man forstår hvordan denne glade, litt enkle, tankeløse slubbert fungerer mentalt sett, hvordan verden tar seg ut fra hans synsvinkel.

Zamparino får bra hjelp underveis. Spesielt av den glimrende italienske barytonen Mario di Marco i rollen som den bekymrede konsul Sharpless. Alene deres samspill i første akt omkring Dovunque al mondo er hele forestillingen verd.

Også Ning Liang gjør en bra prestasjon i rollen som tjenestepiken Suzuki. Men forestillingens dramatiske midtpunkt er naturligvis Cio-Cio-San - som Antonia Cifrone synger sterkt og inntrengende. Hennes tolkning av svisken Un bel di vedremo er autoritativ - selvsagt, det bør den jo være. Men vel så viktig er hennes samlede fremstilling av Cio-Cio-San, hennes fine nyansering av hvordan denne forventningsfulle ungjenten forvandles til en såret, lidende kvinne. At andreakten taper noe i intensitet, er ikke Cifrones skyld, men Puccinis - som tross flere forsøk aldri fikk skapt den rette dramaturgiske balansen mellom den dramatiske førsteakten og den tilbakeskuende, kontemplative andreakten.

Det er med andre ord fire glimrende sangere Marielle Kahn har hatt å arbeide med i denne oppsetningen. I sammenlikning kommer de lokale kreftene i de mindre rollene uvegerlig noe svakt og blekt ut. Rune Thelen som spiller kobleren Goro blir nærmest valset flat i møtet med Zamparino og di Marcos rå stemmekraft. Til gjengjeld gjør Bergen Operakor en bra jobb forestillingen igjennom og synger en aldeles nydelig versjon av bocca chiusa-satsen i andreakten. Og Anne Randine Øverby dirigerer orkestret med fast hånd og holder den musikalske dampen oppe hele kvelden igjennom.

Mahler og det annerledes

Bergens Tidende Morgen, 20.01.2001

Gustav Mahlers 10. symfoni, ed. Clinton Carpenter

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton og BFO med skuffende versjon av Mahlers 10. symfoni

Til våren skal Andrew Litton spille inn Mahlers ufullendte 10. symfoni med Dallas Symphony Orchestra. Han har valgt Clinton Carpenters versjon av verket, ikke Deryck Cookes som de fleste andre dirigenter bruker. Og hvorfor da? - ble han nylig spurt i et intervju. To be different, var svaret. «For å være annerledes». Enkelt og greit.

Å være annerledes er en bra strategi for en yngre dirigent som prøver å finne nisjene i et overfylt platemarked. Men er det bra nok, musikalsk sett? Carpenters versjon er givetvis annerledes enn Cookes. Men er den bra nok, musikalsk sett?

Disse spørsmålene reiste seg da Litton spilte Carpenter-versjonen med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Og la det være sagt med en gang at det naturligvis ikke er enkelt å svare på slikt. Hvis man aksepterer at det går an å jobbe videre med Mahlers etterlatte skisse-partitur, må man også akseptere at det kan realiseres på ulike måter. Enhver versjon vil være basert på valg som kan diskuteres, men det er ikke noe endelig fasit. Den eneste som kunne avgjort saken, fikk aldri satt den siste streken. Mahler er død. Det finnes ikke noen 10. symfoni. Bare et skisse-partitur. Og uendelige valgmuligheter.

Når dette er sagt og alle forbehold er tatt, konstaterer vi like fullt at selv om Andrew Litton er en solid dirigent og argumenterte energisk og entusiastisk for saken sin, så demonstrerte torsdagskonserten meget klart hvorfor Carpenters versjon sjeldent spilles: Det er rett og slett for mye Carpenter i den. For Carpenter har ikke bare, som Cooke, instrumentert det som var, han også fantasert om det som ikke var, han har lagt til, fylt ut og gått langt inn over den grensen som skiller redaksjon fra komposisjon - for å få denne versjonen til å klinge «mahlersk». Men Carpenter er ikke Mahler. Og resultatet er blitt noe meget merkverdig, meget «u-mahlersk».

Cookes versjon er klar, enkel, men virker - av gode grunner - tynn, asketisk, nesten skrapet. Carpenters versjon er derimot tett, overlesset og ugjennomsiktig både i redegjørelsen for de store strukturene i Mahlers partitur og i den klanglige realiseringen. I tillegg er den ofte flat og banal, spesielt i femtesatsen hvor Carpenter triumferende spiller svulstig kitsch ut i stedet for høystemt, tragisk patos. Den italienske filmkomponisten Enrico Morricone høres av og til ut som Mahler; å få Mahler til å høres ut som Morricone - det er noe av en bedrift.

At orkesterklangen var uvanlig skinger og skarp, er ikke utelukkende Carpenters skyld. Det kraftig utvidede BFO hadde tydeligvis hatt alt for lite øvetid til denne vanskelige oppgaven. Allerede i den komplekse overgangen til de mektige «sammenbrudd»-akkordene i førstesatsen, var det voldsomme problemer i treblåserne. Og utover kvelden var det tilsvarende artikulasjons- og presisjonssvikt i de fleste grupper. Best lyktes den korte, sataniske Purgatorio-satsen, men også her var det sprik og ru pletter. At trompetene kom i havsnød i sistesatsen er fullt forståelig - alle verdens trompetister sliter med slike strabasiøse passasjer på slutten av en lang kveld. Betydelig mer problematisk er det at orkestret som helhet aldri var skikkelig samspilt. Og at de enkelte satsene derfor kom til å fremstå som langt mer rå og usammenhengende enn både Mahler og Carpenter formentlig hadde tenkt seg.