Fra askehaugen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2001

Ropet frå Oskehaugen

Libretto: Jan Ove Ulstein

Musikk: Eilert Tøsse

Paul Åge Johannessen, Inkeri Magnuson, Rune Thelen, Simon Kirkbride

Glissando Vokal Ensemble m. orkester

Dirigent: Tone Kvam Thorsen

Regi: Silje Folkedal

Scenografi: Worm Winther

Bergen Kammeropera

Korskirken

Urfremførelse av spennende kirkeverk basert på Jobs bok.

Det er en gammel velkjent historie Jan Ove Ulstein og Eilert Tøsse tar opp i kirkeoperaen «Ropet frå oskehaugen»: Historien om Job som straffes av Gud. Alt tas fra ham, familie, hus og hjem. Uten grunn. Han forstår ingenting, han klager over sin skjebne. Men Gud kommer som en storm og revser ham: Hvem er han som tør anklage Skaperen? Job angrer og får tilgivelse. Og får til sist erstatning for alt det tapte.

En enkel, voldsom historie om lidelsens problem, om det paradoksale i at Gud både er allvitende og god og allikevel tillater at det er ondskap og urettferdighet i verden.

Men når Jobs bok er blitt stående som et av den vestlige litteraturens mesterverk er det nok ikke alene på grunn av den dramatiske handlingen eller den spissfindige religiøst-moralske tematikken. Det er vel så meget på grunn av de lange passasjene i teksten hvor det ikke er dramatikk, hvor det ikke skjer annet enn at Job og vennene hans diskuterer og argumenterer om verdens innretning i store billedrike utladninger.

Kan en slik rik, statisk tekst gjøres til opera, til kirkeopera? Neppe – og Jan Ove Ulstein har da heller ikke forsøkt det. Han har skåret teksten helt inn til beinet, lagt en smule til selv og er kommet opp med en mellomting, ikke en opera, vel heller ikke et riktig oratorium -  men et sangverk for fire solister, kor, orgel og kammerensemble der historien om Jobs prøvelser presenteres i ni korte avsnitt og tre epiloger.

Noen av Ulsteins tekstlige grep kan diskuteres. For eksempel at han har skåret Jobs venner helt vekk, eller at han har lagt en fortellemessig sett noe uklar, nytestamentlig ramme om historien – som om den ikke var sterk nok i seg selv. Men i det store og hele fungerer teksten bra som grunnlag for et enkelt, scenisk verk preget av alvor, patos, ro.

Eilert Tøsse har skrevet ganske sammensatt, men velfungerende musikk til denne teksten. Det starter med svevende New Age-klanger i kirkerommet lenge før forestillingen begynner. Og det fortsetter med fritonale satser i de ni avsnittene og små pointillistiske, wienerskole-aktige skisser mellom dem. Det er også en folkelig gatesangerinne som spiller en gjennomgående rolle.

Under urfremførelsen i Korskirken var det bra prestasjoner fra solistene - Paul Åge Johannesen i den store rollen som Job, Rune Thelen som Satan og Inkeri Magnuson som gatesangerinnen. Men den musikalsk sett mest overbevisende innsatsen sto bassen Simon Kirkbride for i rollen som den fraværende Gud. Koret hadde mange fine innsatser, for eksempel i samspill med Satan og Job i femte avsnitt, men slet ellers en hel del med intonasjon og fylde underveis. Spesielt var det problemer på herresiden. Tone Kvam Thorsen styrte hele det sammensatte ensemblet gjennom forestillingen med sikker hånd.