Kommentar, Bergens Tidende, 28.09.2008
Den globale økonomien kan trolig gjenopprettes, men er
det mulig å gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd?
Det har vært en del skriverier i avisene om Stein Erik
Hagens skjortesnipper de siste dagene. Og på onsdag kunne Dagbladet konkludere
med krigsbokstaver over hele forsiden at «Rimi-Hagen lever i en milliardboble».
Selvsagt er slike nyheter både interessante og morsomme. Men det var en annen
nyhet om bobler som kanskje hadde fortjent større oppmerksomhet denne uken.
Dessverre er denne nyheten overhodet ikke morsom. Og det er nok grunnen til at
den ikke har vært særlig mye fremme i den offentlige debatten.
Egentlig er det en gammel nyhet. Adresseavisen nevnte den
allerede for to uker siden. Aftenposten hadde den på side 10 sist mandag.
Engelske Independent og The Guardian fanget den opp på tirsdag: Målinger fra de
siste ukene forteller om ekstreme forekomster av metan i havet utenfor Sibir.
De siste dagene har forskerne på ekspedisjonsfartøyet «Jakob Smirnitsky» sett
områder der havet skummer på grunn av metangass som bobler opp fra havbunnen.
Årsaken er at den undersjøiske permafrosten som hittil har fungert som lokk, er
begynt å smelte, og at det derfor frigjøres metan fra underjordiske lommer.
Dette er visstnok ikke godt. Eller rettere sagt: Dette er
visstnok katastrofalt. For metan har 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2,
og frigjøringen vil akselerere den globale oppvarmningen, noe som igjen vil
føre til større metanutslipp og få ødeleggende konsekvenser for klimaet og for
alt liv på jorden.
Permafrosten inneholder en klimabombe, sier en norsk
representant for WWF til Aftenposten. Men en tysk geolog fra universitetet i
Køln sier til The Guardian at det ikke er grunn til bekymring så lenge
forskerne i Arktis ikke har påvist stigning i forekomsten av undersjøiske
jordskred. Og en fysiker fra Bergen forteller i Aftenposten at det faktisk er
store, positive muligheter i situasjonen: Metan er førsteklasses naturgass som
kan fanges opp og utnyttes før den slipper ut i atmosfæren.
Så, hva blir det til? Går jorden under til påske? Eller
betyr det ingenting at det er plutselig viser seg ekstreme forekomster av metan
i Arktis? Eller kan slike metanutslipp tvert imot temmes og bli en stor ressurs
og gevinst for oss alle? Jeg har ikke peiling.
Situasjonen er velkjent: Vi får en rekke opplysninger og
motstridende vurderinger, men hvem har rett? Hva skal vi vanlige, usakkyndige
avislesere mene om dette? Hvilken reaksjon er den mest hensiktsmessige? Mon tro
om ikke de fleste av oss velger den optimistiske varianten. For det er ikke
hyggelig å skulle gå og vente på den globale katastrofen. Vi som liker å se
lyst på livet, glemmer rask den triste, alarmerende historien om bobler og skum
i Arktis. På samme måte som vi – og alle verdens andre optimister – heller ikke
lyttet da folk begynte å snakke om bobler og skum og nedsmeltning i verdens
finansmarkeder.
Tenk tilbake til våren 2007. Utviklingen i det amerikanske
boligmarkedet var forrykende, det var stigende, rødglødende huspriser, folk
lånte penger – og brukte dem – uten annen sikkerhet enn glade, optimistiske
forventninger om evig oppgang. Noen få pessimistiske økonomer og
finansanalytikere så mørkt på utviklingen og advarte om at en boble var ved å
bygge seg opp, og at resultatet meget vel kunne bli noe i retning av den boblen
i aksjemarkedet som sprakk i 2000.
Alan Greenspan, den daværende sentralbanksjefen, så derimot
overhodet ingen bobler, i hvert fall ingen store bobler, bare litt «skum» på
visse lokale boligmarkeder rundt om i USA. Dette var hva han sa til sentrale
økonomer i mai 2007, og dette var hva han gjentok da han møtte Kongressen en
måned senere. Han mente at det kanskje kunne være en viss risiko for at folk
som hadde lånt over evne, kunne komme i en katastrofal situasjon hvis prisene
gikk nedover, men han understreket at det var fullstendig usannsynlig at et
fall i lokale boligpriser ville kunne skade den nasjonale økonomien.
Greenspans ord virket beroligende på finansoptimistene. Den
nasjonale økonomien var sunn nok, og det var bare uforsiktige lånene som
eventuelt ville komme til å svi. Det var ingen som forsøkte å få klarhet over
hvordan disse uforsiktige lånerne hadde kunnet sette seg i gjeld, eller hvordan
alle deres eventyrlige lån egentlig var skrudd sammen. I dag vet vi bedre. Vi
kjenner resultatet. Det var riktignok skum på overflaten, men nedenunder lå det
en kjempeboble, og da den sprakk i 2008, strømmet det ut «toxic waste», giftig
finansavfall, som satte i gang en forrykende rask nedsmeltning av det
amerikanske finanssystemet, med vidtrekkende, katastrofale konsekvenser for
store deler av den globale økonomien.
Finansoptimistene feilvurderte skummet og boblene i den
amerikanske økonomien. Man får håpe at miljøoptimistene ikke bommer like fælt
når det gjelder skummet og boblene i Arktis. For mens den globale økonomien
trolig kan gjenopprettes ved hjelp av menneskelige inngrep, er det ikke mye som
tyder på at det er mulig gjenopprette den globale økologien når katastrofen
først er skjedd. Men det er kanskje for pessimistisk å tenke slik.
