Viser innlegg med etiketten Renée Fleming. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Renée Fleming. Vis alle innlegg

Sannhet

Bergens Tidende, 21.10.2009


Verismo
Renée Fleming
Marco Armiliato, dirigent
Coro e Orchestra Sinfonica di Milano, Giuseppe Verdi
Decca

En vellykket arieplate


Her er en arieplate som kan få selv den mest innbitte motstander av genren til å overgi seg. Så er da dette heller ikke en av de vanlige sviskesamlingene, men en tematisk sammenhengende plate med den formidable sopranen Renée Fleming i sentrum. Tittelen «Verismo» peker mot den naturalistiske strømningen i italiensk kunst i tiårene omkring 1900 da man satset på «sanne» fremstillinger av livet blant fattige bønder og arbeidere. Men i praksis tøyer Fleming begrepet «verisme» ganske langt – slik at platen som helhet heller blir et bilde av den unge generasjonen av komponister som brøt med Verdi-tradisjonen rundt 1900. Puccini, Mascagni, Catalani, Leoncavallo og flere andre er representert på platen, ikke med utdrag fra deres mest kjente verk, men med arier som absolutt fortjener å bli hørt igjen. De fleste varer bare 3-4 minutter, men når Fleming synger dem med sin særlige kombinasjon av distanse og nærhet, åpner hun en verden av bunnløs sorg og rasende lidenskaper.

Til himmels

Bergens Tidende, 17.09.2008


Richard Strauss: Sanger og arier
Renée Fleming, sopran
Christian Thielemann, dirigent
Münchner Philharmoniker
Decca

Imponerende Strauss-plate


Da Renée Fleming fremførte disse orkestersangene og ariene av Richard Strauss på konserter i München for et halvt år siden, klaget anmelderne over at Münchener filharmonikerne nærmest druknet henne. Dette problemet har Deccas lydteknikere løst. På platen med liveopptak fra konsertene står Flemings stemme klart og tydelig uten at det er gått ut over den opulente orkesterklangen. Platen starter med Vier letzte Lieder, så følger tre arier fra Ariadne auf Naxos og fire orkestersanger, blant annet den populære Zueignung, og til slutt en arie fra Die ägyptische Helena. Flemings flotte, lyriske sopran svever og stiger til himmels, mens Christian Thielemann og orkestret fra Strauss’ hjemby får den teknisk briljante orkestersatsen til å gløde. Det finnes kanskje mer dyptloddende innspillinger av Vier letzte Lieder på markedet, men som helhet er dette en imponerende Strauss-plate.