En vinner

Bergens Tidende, 30.04.2008

Chopin

Ingrid Fliter

EMI

Imponerende Chopin-tolkninger fra argentinske Ingrid Fliter

Den deles bare ut hver fjerde år, The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris. Blant de tidligere prismottagere finner vi Leif Ove Andsnes (1998) og Piotr Anderszewski (2002). Da argentinske Ingrid Fliter mottok den i 2006, sa juryformannen at de var blitt blåst over ende av hennes «forbløffende pianistiske evner og generelle musikalitet». Andre har nevnt hennes «naturlige følsomhet og eleganse». At det er noe om snakken, demonstrerer hun på denne Chopin-platen der hun imponerer med et lett, delikat anslag og sprudlende teknikk. Her er storslagne, frie tolkninger av den tredje klaversonaten og Ballade Nr. 4 – for slett ikke å snakke om Grand Valse Brillante (op. 18) der hun spiller nettopp så overlegent og briljant som man kan ønske seg, og samtidig klarer å gi fremførelsen det lite snev av ironi som forhindrer at den ender i tomt virtuoseri. Inn i mellom de større verkene er det blitt plass til tre mazurkaer, tre valser og Barcarolle (op. 60).

Utenfor kategoriene

Bergens Tidende, 30.04.2008

Vignettes

Marilyn Crispell, klaver

ECM

Musikalsk mangfoldighet med pianisten Marilyn Crispell

Marilyn Crispell passer ikke inn de vante kategoriene. Hun er klassisk pianist, men har klaverbokseren Cecil Taylor som sitt forbilde. Hun spilte i årevis med villstyringer som Anthony Braxton og Reggie Workman, men har også laget avdempede soloplater, og her på det siste fine trioplater med Paul Motian og Gary Peacock. Pluss at hun har fremført musikk av John Cage og andre amerikanske samtidskomponister. Det er ekkoer av det hele på denne nye platen. Hun sitter alene i et sveitsisk studio og improviserer – og finner balladeaktige harmonisekvenser og spisse, kantete melodilinjer og «spanske», modale fraser. Og midt i det hele kommer det en helt utrolig corny «norsk» improvisasjon over Arve Henriksens «Stille Veg». Tross det musikalske mangfoldet og mange fine øyeblikk virker platen likevel som helhet noe ensformig. En samling korte, musikalske stemningsbilder som korter tiden mens man venter på at noe skal skje.

Fremtid

Bergens Tidende, 24.04.2008

De unges kammerkonsert

Bergens Kammermusikkforening

Logen

Entusiastiske unge musikere med sans for kammerformatet

Det er ingen grunn til å frykte for kammermusikkens fremtid. I det minste ikke å dømme etter konserten i Logen på tirsdag der en ny generasjon av gode musikere presenterte seg. Man merket selvsagt at det er snakk om unge musikere som ennå ikke er ferdigutdannede. I mange av kveldens verk var det øyeblikk da samspillet sviktet eller steder der fraseringene kunne vært finslipt. Men hovedinntrykket er at her er det en gruppe solide, entusiastiske musikere som har sans for kammerformatet, og som står klar til å føre tradisjonen videre.

Først ut var Ensemble Arteriol fra Norges Musikkhøgskole med en fremføring av Nino Rotas – temmelig lettbente – Trio for klarinett, cello & piano (1973). De tre musikerne – Mats Iversen Vangen (klarinett), Tove Törngren (cello) og Marita Vårdal Igelkjøn (klaver) – spilte sprekt og sprelsk, men var noe handikappet av at de hadde valgt å fremføre verket som akkompagnement til en håpløs amatørfilm.

Resten av kveldens program var hentet fra det sentrale repertoaret, blant annet med to krevende Brahms-verk fremført av studenter fra Griegakademiet – to satser fra Horntrioen (op. 40) med Reinert Indrehus (horn), Raanan Elefant (fiolin) og Marita Rabben (klaver) og to satser fra den første fiolinsonaten (op. 78) med Miriam Bergset (fiolin) og Christian Hundsnes Grøvlen (klaver). I begge verk noterte vi solid klaverakkompagnement og stigende formkurve fra sats til sats: Indrehus og Elefant fikk løst Horntrioens vanskelige balanseproblemer da de kom til Scherzo-satsen, og Bergset som slet med dobbeltgrepene i fiolinsonatens adagio, spilte fritt, med ekte Brahmsk lengsel i tredjesatsen.

Det var også soloklaver på programmet – to virtuose, stormfulle paradenumre av Tsjaikovski og hans yngre landsmann Rodion Shchedrin, fremført med teknisk briljans av Hlinka-eleven Marina Kan.

Kveldens store opplevelse kom til aller sist: Miriam Helms Ålien (1. fiolin ), Guro Kleven Hagen (2.fiolin), Madelene Berg (bratsj), Sandra Lied Haga (cello) og Julie Yuqing Ve (klaver) – fem supermusikalske valkyrjer fra Barrat-Dues Musikkinstitutt som imponerte med en overdådig, teknisk feilfri og flott samspilt tolkning av Schumanns klaverkvintett (op 44).

Orgelbrus

Bergens Tidende, 23.04.2008

Rain On The Window

John Surman, saxer

Howard Moody, orgel

ECM

Improvisasjonsmusikk med forhindringer

Det store, brusende kirkeorgelet har aldri stått sterkt i jazzen og tilliggende områder. Og det er heller tvilsomt om dette kommer til å endre seg med utgivelsen av «Rain On The Window», en plate der saksofonisten John Surman spiller sammen med organisten Howard Moody. For uansett at Surmann er glad i orgel, og uansett at Moody er en allsidig organist med erfaringer fra mange forskjellige musikalske sammenhenger, så er det ikke til å komme utenom at instrumentets langsomme reaksjonstid setter ganske håndfaste grenser for hva som er mulig å få til i jazzsammenheng. De to musikerne løser noen av problemene ved først og fremst å bruke orgelet som harmonibunn under enkle melodier og improvisasjoner fremført i langsomt tempo av Surmans uttrykksfulle sax. Men selv om denne strategien fungerer utmerket i en del av platens 15 numre – som i tillegg alle er ganske korte – så er det noe tungt og anstrengt over platen som helhet.

Minimalisten Bach

Bergens Tidende Morgen, 24.04.2003

Bach: Matteuspasjonen

Paul McCreesh og Gabrieli Players

Deutsche Grammophon

Bachs Matteuspasjon i ny, spennende tolkning.

Trodde du at du kjente Bachs Matteuspasjon? Da er det bare å tro om igjen. Lytt til denne nye platen og glem alt om store kor og massive orkesterklanger. For her er det bare skarve åtte sangere - som synger allting, solostemmene, korstemmene, alt etter hva som trengs. Og her er det bare et helt redusert kammerorkester med en enkelt musiker på hver stemme.

De lærde har fightet om det i de siste 20 år: Var det virkelig slik verket opprinnelig ble spilt? Så magert, så avpillet? Svaret får vi sikkert aldri. Men på denne platen forsøker McCreesh i det minste å demonstrere og konkretisere hvordan en slik minimalløsning kunne høres ut.

Og han argumenterer godt for saken sin sammen med fremragende sangere og musikere. Dette er en overrumplende sterk tolkning - der et av de tyngste verkene i Bachs produksjon plutselig høres ut som florlett kammermusikk, der alle linjer står lysende klart, der korsatsene aldri overdøver, men heller forsterker de fantastiske klangvirkningene i orkestersatsen.

Selvsagt kan åtte sangere og et lite kammerensemble ikke matche de mer tradisjonelle versjonene med hensyn til følelsesuttrykk. Når det gjelder drama, nerver, fortvilelse og forklaring er Nikolaus Harnoncourts innspilning på Teldec fra 2001 stadig uovertruffen. Men McCreesh og hans folk får oss til å høre musikken på en annen måte enn før og demonstrerer at det fremdeles er uutforskede dybder i Matteuspasjonen.

Paul McCreesh og hans Gabrieli Players har nettopp vært på turne i Norge.  Vi skulle gjerne ha hørt dem live. Men arrangøren – Rikskonsertene - mente ikke det var noen vits i å la dem besøke Bergen ...  

Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.

Dramatisk

Bergens Tidende, 23.04.2008

Schubert: Strykekvintett pluss Kvartetsats

Artemis Quartet & Truls Mørk

Virgin

Sterk, levende tolkning av Schuberts siste stykke kammermusikk

  

Schuberts produktivitet var enorm – selv da han lå for døden. I løpet av sine siste måneder skrev han en sangsyklus, tre klaversonater, et verk for sangstemme, klarinett og klaver samt skisser til en ny symfoni. Pluss strykekvintetten i C-dur som Artemis-kvartetten og Truls Mørk nå har spilt inn for Virgin. Verket varer nesten en time; besetningen er uortodoks; uttrykket er overveldende. Ikke rart at folk først trodde det var snakk om et utkast til enda en symfoni. Men det er faktisk kammermusikk, Schuberts mest dramatiske forsøk i genren – noe som Artemisene og Truls Mørk understreker med en sterk, levende tolkning som understreker både de store spenningene og de brå stemningsskift i verket, og som samtidig får frem den underliggende strukturen i de til tider nesten tumultuariske passasjene. I tillegg spiller Artemisene de to fragmentene fra Schuberts ufullendte strykekvartett sats i c-moll (D.703).

En hjerteløs verdens ømhet

Kommentar, Bergens Tidende, 20.04.2008

Freud møter Marx i den uendelige soap om kampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton

La oss være ærlige. Det er utrolig underholdende å følge den amerikanske valgkampen, og særlig da slagsmålet mellom Barack Obama og Hillary Clinton. Underholdende og også litt pinlig. Litt som å snike seg til å se en skikkelig lavbudsjett-soap. Som i tillegg har festlige innslag fra andre trash-TV genrer av typen Robinson og American Idol – for slett ikke å snakke om Extreme Makeover: Et av høydepunktene så langt var da millionærsenatoren Hillary for en stund siden plutselig droppet sitt mørkeblå powersuit og forvandlet seg til tøff arbeiderklassemamma i lyserød akrylbuksedrakt. 

Hvordan de to kandidatene vil løse USAs enorme problemer interesserer oss soap-entusiaster midt på ryggen. Vi vil ha temperatur, polarisering, drama. Og vi får det. Hver uke finner amerikanske journalister og kommentatorer stoff til nye episoder – «Hillary skaper fred i Irland», «Obama og den gale presten», «Hillary og Rambo i Bosnia». Og hvis det av og til blir for kjedelig, kan man alltid stole på at Bill Clinton kommer trampende inn i glassbutikken med et par friske uttalelser.

Denne ukes episode het «Obama i motvind». Manuskriptet var blant annet skrevet av Sigmund Freud og Karl Marx. Og mot slutten kom det en formidabel oppvisning i politisk retorikk. Så si ikke at det ikke er lærerikt å se soap.

Først et lite resymé: Obama har som kjent et problem. Han er … hvordan skal man si det? … han er … vel … han er svart. Og det er store grupper av hvite arbejderklassevelgere i Ohio, Pennsylvania og mange andre steder som nettopp av den grunnen aldri kommer til å stemme på ham. Alle har innsett problemet. Unntatt Obama selv. Han er «in denial» som Freud ville ha sagt: Han fortrenger helst problemet, og når det av og til dukker opp, som for eksempel på møtet med rike støttespillere i San Francisco for to uker siden, da benekter og forskyver han det. Rett etter Freuds lærebok.

Og her er det så at Marx tar over. De fleste husker bemerkningen om at religion er «folkets opium». Men Marx sa faktisk i samme sammenheng at religion også er en protest mot den virkelige verdens elendighet. «Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet». Det er nettopp dette – religionens utopisk-kritiske moment – som Obama grep tak i den søndagen. Han forklarte at folk i de små byene i Pennsylvania og i Midtvesten overhodet ikke er rasister. De er bare fattige, arbeidsløse. «Og det er ikke overraskende at de da blir bitre, de klamrer seg til rifler eller religion eller antipati mot folk som ikke er som dem eller anti-immigrant stemninger eller anti-frihandel stemninger som en måte å forklare sine frustrasjoner på».

Vel, dette er nok ikke den mest presise analyse av den politiske situasjonen i Midtvesten, men det er da i det minste en vakker tanke at religiøse fundamentalister og våpenfanatikere og fremmedhatere i virkeligheten er undertrykte skapninger som lenges etter ømhet i en hjerteløs verden.

Hillarys taleskrivere skjønte med en gang hva hun her hadde fått i fanget, og kom hurtig opp med en stripe talepunkter som hun siden har fremført i alle tenkelige medier. Hun starter med å si at Obamas «nedlatende bemerkninger» om «menneskene i småby-Amerika» er «elitiske» og «uten bakkekontakt». Da er banen merket opp: Millionæren fra New York i rollen som folkelig småby-jente på den ene siden, den fisefine storbygutten på den andre. Og etter et par setninger om amerikanske verdier og livssyn går hun da etter strupen med et overdådig stykke retorikk som starter med en henvisning til «the Second Amendment», tilføyelsen til den amerikanske forfatningen som understreker «folkets rett til å ha og bære våpen»:

«Amerikanere som tror på «the Second Amendment», mener det dreier seg om forfatningsmessige rettigheter. Amerikanere som tror på gud, mener det er et spørsmål om personlig overbevisning. Amerikanere som tror på å beskytte gode amerikanske arbeidsplasser, mener det er et spørsmål om den amerikanske drøm.»

Det er så virtuost snekret sammen, dette, at man bare må ta hatten av. I realiteten sier Hillary at det ikke er så farlig med våpenfanatikere, religiøse fundamentalister og fremmedhatere. De er alle gode amerikanere. Og samtidig får hun indirekte påpeket at den elitiske Obama i realiteten er imot forfatningen, imot trosfrihet og imot den amerikanske drøm. Ja, han er rett og slett uamerikansk. Ikke særlig subtilt, men utrolig effektivt.

Før Hillarys taleskrivere fikk finslipt strategien, kom hun med denne lille, spontane kommentaren til Obamas uttalelse: «Jeg tror ikke det hjelper å dele landet vårt i et Amerika som er opplyst og et som ikke er det. Hvis man vil være president for alle amerikanere, må man respektere alle amerikanere». Dette er nok hva hun egentlig mener om saken: Hvis man vil være president i USA, da hjelper det ikke å problematisere de holdningene som preger den uopplyste delen av befolkningen. Da trenger man alle de stemmene man kan få.

Et testamente

Bergens Tidende, 16.04.2008

Eugène Ysaÿe: Seks sonater for solo fiolin

Henning Kraggerud, fiolin

Simax

Kraggerud løser fiolintekniske utfordringer

Selvsagt visste Eugène Ysaÿe at enhver som gir seg til å skrive verk for solofiolin, uunngåelig vil bli målt mot Bachs partitaer og sonater. Men det var ikke noe i veien med selvfølelsen hans. Så hadde han da også vært sin tids største fiolinvirtuos. I årene etter første verdenskrig var helsen imidlertid begynt å svikte, og da han skrev sonatene i 1924, ble de på mange måter hans musikalske testamente, en oppsummering av alt hva han hadde kunnet få til på instrumentet sitt. Det er snakk om glansfull, velklingende musikk i senromantisk stil, flott tenkt, full av voldsomme fiolintekniske utfordringer – og på denne platen virtuost fremført av Henning Kraggerud som har den teknikken som trengs, og som samtidig, og vel så viktig, er full av entusiasme for nettopp denne typen musikk. Hans entusiasme smitter – også selv om Ysaÿe musikalsk sett aldri kommer i nærheten av Bach.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.04.2008

Beethoven: Bagateller (op. 126) og klaverkonsert nr. 1 (op.15)

Piotr Anderszewski, klaver

Die deutsche Kammerphilharmonie Bremen

Virgin

Stormfullt møte mellom den unge og eldre Beethoven

Beethovens verkfortegnelse rommer musikalske kontraster nok til å fylle flere liv. Den polske pianisten Piotr Anderszewski demonstrerer det på denne platen der han så å si starter med slutten og slutter med begynnelsen, i det minste kronologisk sett: Først spiller han virtuost og åndeløst de seks Bagateller (op. 126) som Beethoven skrev tre år før sin død, seks miniatyrer som tross det beskjedne formatet rommer stormfulle uttrykk og strålende klangfarger slik vi kjenner det fra de samtidige Diabelli-variasjonene. Etterpå går Anderszewski førti år tilbake i tid og spiller Beethovens første klaverkonsert (op. 15). Han klarer å fremheve både de klassisistiske og de fremadrettete trekkene i dette tidlige verket, men samspillet med Die deutsche Kammerphilharmonie Bremen er ikke helt ideelt. Spesielt har finalen et noe hardpumpet og andpustent preg.

De beste dagene som sanger

Bergens Tidende, 09.04.2008

Sehnsucht

Matthias Goerne: Schubert Edition, vol. 1

Elisabeth Leonskaja, klaver

harmonia mundi

Løfterik åpning på et Schubert-prosjekt det skal bli spennende å følge

«Jeg ville finne en bedre måte å bruke mine beste dager som sanger», sa Matthias Görne for nylig i et intervju. Den store, tyske barytonen er nettopp fylt 40. Og har lenge vært frustrert over de prosjektene plateselskapet Decca har tilbudt ham. Nå har han tatt saken i egen hånd. Og da måtte det naturligvis bli Schubert-lieder, ikke bare en enkelt plate, men en hel serie – som plateselskapet harmonia mundi har påtatt seg å utgi. 

Görne har valgt ut 240 av Schuberts om lag 800 lieder. De tre store sangsyklusene skal med, men resten av de elleve platene vil bli organisert slik Görne har gjort det på konserter de senere årene der programmene har vært sammensatt av sanger med felles stemning eller tema. Første utgivelse i serien er en slik stemningsmessig organisert plate. Under overskriften «Sehnsucht» – lengsel – tar Görne og den glimrende russiske pianisten Elisabeth Leonskaja oss på reise gjennom femten sjeldent innspilte sanger, femten erkeromantiske landskaper preget av mørk melankoli og bleke håp.

De fleste av sangene viser Schubert fra en mer dramatisk side enn vi er vant til. Mange av dem er ganske lange, oppbygget som store fortellinger med brå stemningsskift og med slyngete melodilinjer som går på tvers av tekstenes strofestruktur. Dette er et materiale som passer perfekt til Görne. Stemmemessig er han bedre enn noensinne. Klangen er mørk og fyldig i dybden, og han kan, uten problemer, svinge seg opp i høyden, langt høyere enn det er vanlig for denne typen baryton. Han synger hele tiden inn til kjernen i melodilinjen og klarer på forunderlig vis å markere hvordan en enkelt tone plutselig endrer karakter og musikalsk betydning når Schubert slår til med sine overraskende harmoniskift i klaversatsen.

Men en vakker stemme er ikke nok i dette repertoaret. Det som gjør Görne til tidens ledende forvalter av den tyske liedtradisjonen, er hans tekstfortolkning. Han har levd med disse tekstene. Han forstår dem til bunns. Og er i stand til å fremvise sin forståelse på en naturlig, gjennommusikalsk måte.

Et løfterik åpning på et Schubert-prosjekt som det skal bli spennende å følge.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 09.04.2008

Johannes Brahms: Klaverkonsert nr. 1 og Ungarske danser

Nicholas Angelich og Frank Braley, klaverer

Paavo Järvi, dirigent

Frankfurt Radio Symfoniorkester

Virgin

Overbevisende Brahms-tolkninger

Han er 38 år gammel og er først nå begynt å bli kjent i videre kretser. Bedre sent enn aldri, må man si. For amerikanske Nicholas Angelich er en god pianist – og i tillegg noe av en ekspert på Brahms. Han har innspilt fire plater med solostykker og kammermusikk av Brahms. Og nå kommer han da som solist i den første klaverkonserten, flott akkompagnert av Paavo Järvi og Frankfurt Radio Symfoniorkester. I førstesatsen anslår han den helt rette heroiske stemningen, og gjennom hele resten verket spiller han teknisk perfekt og samtidig alvorlig, tankefullt, tilbakeholdende – uten det minste tilløp til virtuoseri. Man merker at det er et inderlig musikalsk slektskap som har ført ham til denne musikken. At han også har sans for de mer corny sidene av Brahms, demonstrerer han til sist sammen med franske Frank Braley i løsslupne versjoner av åtte, firhendige ungarske danser.

Musikkhistoriske argumenter

Bergens Tidende, 09.04.2008

Mirror Canon

Tor Espen Aspaas, klaver

2L

Beethoven møter den andre Wienerskolen

Filosofen Theodor Adorno argumenterte i sin tid for at Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg var kulminasjonen av en musikkhistorisk tendens som startet med Beethovens siste klaversonate (op. 111). I tekstheftet til sin nye plate henviser Tor Espen Aspaas til dette argumentet og søker å underbygge det ved å sammenstille Beethoven-sonaten med kortere verk av Schönberg, Webern og Berg. Argumentet er interessant, men det spørs om det holder musikalsk sett. Ganske visst demonstrerer Aspaas med sine solide og klart tegnete tolkninger at det går musikkhistoriske linjer mellom Beethoven-sonaten og Bergs ekspressive klaversonate fra 1907. Men Schönbergs «Seks klaverstykker» (op. 19) og Weberns «Fire stykker for fiolin og klaver» (op. 7 – fremført sammen med fiolinisten Kolbjørn Holte) står derimot noe blekere, og er tydeligvis vanskeligere å få til å passe inn i sammenhengen.

Musikalsk spiritisme

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.04.2008

Det er 1080 numre på den offisielle fortegnelsen over Bachs verker. Mozart-fortegnelsen har 626 numre. Beethovens opusfortegnelse har 138 numre; mange av numrene dekker over flere verk; i tillegg skrev han om lag 150 unummererte verk.

De var produktive, de gamle komponistene. Men ikke produktive nok. Mange hundre år etter deres død krever publikum fremdeles mer. Historikerne dykker ned i gamle arkiver og sjekker om det ikke skulle gjemme seg et eller annet der. Og min santen! Av og til er det napp. I 1982 fant de en ukjent Mozart-symfoni i Odense. I 2005 fant de en ukjent Bach-arie i Weimar. Og det dukker stadig opp små noteark der Beethoven har skissert noe lurt.

Verkfortegnelsene vokser. Men det er ikke nok. Folk vil ikke bare høre verkene. De vil kjenne komponistene personlig. De vil ha innsyn i deres mest intime hemmeligheter. Og da må historikerne igjen i arkivene. De kommer tilbake med vielsesattester, skjøter på eiendom, legeerklæringer, dødsattester. Så nå kjenner vi Bachs øyensykdom. Vi vet hva Beethoven foretok seg time for time. Vi kan lese Robert Schumanns sykejournal og sjekke hvordan legene vurderte hans toalettbesøk.

Likevel er det fremdeles ikke nok. Folk vil ikke bare kjenne de store komponistene og deres musikk. De vil vite hvordan de så ut. De vil se dem med egne øyne. At fotografiet først ble oppfunnet i 1839, er selvsagt et problem. Hva gjør man da? Jo, da sender man historikerne på leting igjen. Og det er fremdeles noe å hente. I Bayern fant man for to år siden et fotografi av Mozarts enke, Constanze, tatt i 1840. For et par måneder siden fant man et ukjent portrett av Mozart fra 1783. Og rettsmedisinerne ved universitetet i Dundee har nettopp rekonstruert Bachs ansikt på grunnlag av en avstøpning av hans kranium. Fotografiet av Constanze er ganske visst en bløff.  Det er tvilsomt om maleriet fra 1783 faktisk forestiller Mozart. Og Dundee-kriminologenes buste er tydeligvis betenkelig inspirert av det eneste offisielle maleri av Bach som finnes.

Det er noe både komisk og ubehagelig over denne hysteriske graven i arkivene og den febrilske interessen for hver minste biografiske detalj. Men man kan også se saken fra den andre siden: Fordi disse komponistenes musikk betyr så mye for oss, benekter vi simpelthen at det er forbi. Vi oppfører oss som mennesker i dyp sorg. Vi blir spiritister og forsøker å få kontakt med de døde på tvers av århundrene. Og glemmer at vi i utgangspunktet har bedre kontakt med nettopp disse komponistene enn med noen andre fra samme periode. Ikke på grunn av dokumenter og bilder. Men i kraft av musikken deres. Den musikken de faktisk skrev.  

De store sammenhengene

Bergens Tidende, 02.04.2008

Schönberg og Sibelius: Fiolinkonserter

Solist: Hilary Hahn

Dirigent: Esa-Pekka Salonen

Sveriges Radios Symfoniorkester

Deutsche Grammophon

Hilary Hahn med overbevisende tolkning av Schönbergs fiolinkonsert

Hun begynte å spille fiolin da hun var fire; ble tatt opp på et av USAs prestisjetunge konservatorier da hun var ti; debuterte med Baltimore Symfoniorkester da hun var elleve; debuterte i Europas konsertsaler da hun var femten … og så videre. Hilary Hahns biografi har alle de ingrediensene vi kjenner igjen fra mediehistoriene om musikalske vidunderbarn. Likevel følger hun ikke helt det vante mønsteret, spesielt ikke når det gjelder valg av repertoar. Helt siden platedebuten med Bachs partitaer og sonater for solofiolin i 1997 har hun konsekvent tatt tak i den mest krevende delen av fiolinlitteraturen og spilt den med en musikalsk innsikt og intelligens man vanligvis bare finner hos langt eldre kunstnere. I tillegg har hun ofte trukket sjeldent hørte verk frem i lyset. Et godt eksempel i så måte er denne nye platen fra Deutsche Grammophon der hun kobler fiolinkonsertene til Sibelius og Schönberg.

De fleste som kommer jevnlig i Grieghallen, har hørt Sibelius-konserten en og annen gang. Derimot er Schönbergs fiolinkonsert stort sett ukjent, både her i byen og andre steder. Helt siden den ble urfremført i 1936, er den blitt ansett som vanskelig, stygg og bråkete. Noe som fortoner seg som helt uforståelig når man sitter og lytter til denne innspillingen – der Hahn overbevisende demonstrerer at dette er et verk som hører naturlig hjemme i den store ekspressive, romantiske fiolintradisjonen. Der andre bare ser uspillelige fragmenter, former hun store, musikalske sammenhenger. Der andre bare ser flater av ugjennomtrengelig støy, skaper hun og dirigenten Esa-Pekka Salonen sammensatte, nærmest kammermusikalske klanger. Det er en blussende, glødende sensualitet i dette verket, både i solostemmen og i orkestersatsen. Så mye, at Sibelius-konserten nesten kommer til å virke matt i sammenligning.

I forgjengernes skygge

Bergens Tidende, 02.04.2008

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9

Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI

Simon Rattle slipper ikke unna sammenligninger med Karajan og Abbado

Det er ikke enkelt å være Simon Rattle. Uansett hva han tar tak i som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonikerne, blir han uunngåelig sammenlignet med sine to forgjengere i embetet, Herbert von Karajan og Claudio Abbado. Og sammenligningene faller aldri ut til hans fordel. Heller ikke denne gangen – der det dreier seg om Mahlers niende symfoni i et liveopptak fra oktober siste år. Det er ikke noen dårlig innspilling. Slett ikke. Her er hele tiden opulent orkesterklang, her er mange fine detaljer underveis, og her er en tung, sorgfull finale. Men her er også mange av de trekkene som skjemmer Rattles andre tolkninger sammen med Berlinerne: merkelige tempovalg, en tendens til å overdrive temposkift, en litt for demonstrativ understrekning av enkle, musikalske poenger. Claudio Abbados live-innspilling fra 2002 er fremdeles uten konkurranse.