Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Fra storm til stille

Bergens Tidende, 13.12.2017

«Otello» av Giuseppe Verdi

Peter Mumford: regi, design og lys.

Edward Gardner: dirigent.

Håkon Matti Skrede: kormester.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor,

Collegiûm Mûsicûm Kor, Bergen gutte- og pikekor.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer Verdis «Otello» som scenisk konsert.

Lyset er dempet i Grieghallen. Orkesteret er på plass. Det enorme koret har tatt opp­stilling mot bakveggen. Musikerne stemmer instrumentene. En mørkkledd skikkelse som har stått gjemt blant celloene, springer plutselig opp på podiet. Det viser seg å være dirigenten, Edward Gardner. Som starter en musikalsk eksplosjon, et inferno av lyd. Og da er vi med en gang inne i operaen «Otello», inne i den berømte, turbulente åpningsscenen der Giuseppe Verdi med musikalske midler fremstiller et sjøslag i orkan og tordenvær utenfor kysten av Kypros.

Åpningen var brå og dramatisk, og mer dramatikk skulle det bli. For det er jo en voldsom historie, denne grusomme fortellingen om guvernøren og krigshelten Otello, og om den onde fenriken Jago, som lurer Otello til å tro at hans hustru Desdemona er utro. Katastrofen er uavvendelig: Otello mister etter hvert vettet av fortærende sjalusi. Han kveler sin Desdemona og begår selvmord da Jagos bedrag blir avslørt til sist.

Bergen Nasjonale Opera presenterer Otello som en «scenisk konsert». Og jo, det er ingen kulisser i denne oppsettingen, solistene går omkring på noen enkle plattformer foran orkesteret, og de er ikke kledd i tradisjonelle operakostymer. Men scenisk og dramatisk fremstilling blir det like fullt. Regissøren Peter Mumford skaper rom omkring personene med diskrete midler og bruker effektivt lyssettingen til å gi de enkelte opptrinnene karakter.

At oppsettingen likevel også har et visst preg av «konsert», skyldes først og fremst den stiliserte fremstillingen av begivenhetene. Det er for eksempel sjelden direkte, fysisk kontakt mellom personene. Otello og Desdemona synger om å kysse og om å holde hver­andres hender, men de frem­stiller det aldri konkret på scenen. Og selv de mest dramatiske handlingene - Desdemonas død og Otellos selvmord - blir bare symbolsk markert. Stiliseringen er effektiv, den er med på å understreke at det vi ser på scenen, primært er et psykologisk drama, et drama der det viktigste foregår i hodet på Otello, mens han langsomt fanges inn i Jagos spinn av løgner og bedrag.

Sangerne fungerer godt innenfor de stiliserte rammene. Stuart Skelton, som i utgangspunktet er en heltetenor av wagnersk kaliber, klarer overgangen til Verdis italienske univers med bravur, og fremstiller Otello med fysisk autoritet og stor stemmeprakt. Den strålende sopranen Latonia Moore er hans intense motspiller i rollen som den lidende Desdemona, og gir blant annet en gripende tolkning av Ave Maria-sekvensen i akt fire. Barytonen Lester Lynch fremstiller Jagos ondskap med psykologisk kompleksitet og dybde.

I tillegg er det mange fine sangere i birollene - blant andre tenoren Vladimir Dmitruk (Cassio) og mezzosopranen Hanna Hipp (Emilia). Bassen Jongmin Park har en kort, imponerende innsats mot slutten, i rollen som den venetianske ambassadøren Lodovico. Vel så viktig som sangerne er den storslåtte musikalske rammen. Gardner og BFO bidrar til Verdis dramatikk med ekspressive, bevegende lydmalerier som dekker hele registeret fra storm til stille. Og det store, sammensatte koret bak orkesteret imponerer enda en gang med flotte vokale innsatser. Pluss at Bergen gutte- og pikekor kommer inn og synger en nydelig hyllest til Desdemona i akt to.

Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

Kongelige øyeblikk

Bergens Tidende, 17.09.2013

Jonas Kaufmann

The Verdi Album

Sony Classical

Komplekse farger og tragiske helter

Stjernetenoren Jonas Kaufmann har skrevet kontrakt med Sony, en begivenhet som feires med denne platen der vi hører ham synge kjente Verdi-arier akkompagnert av Orchestra dell'Opera di Parma under ledelse av Pier Giorgio Morandi. At Sony markedsfører Kaufmann som «tenorenes konge», vil trolig støte noen. For egentlig er han jo en baryton som temmelig sent sang seg opp i det høye registeret. Vi merker det i platens første nummer, svisken «La donna e mobile» fra Rigoletto, der stemmen hans er mørk, ru og uten den varme stråleglansen vi forbinder med Pavarotti og de andre gamle tenorene. Til gjengjeld har denne stemmen en fargemessig kompleksitet som kommer godt med når Kaufmann skal gestalte Verdis problematiske og tragiske helter i arier fra Don Carlos, Il Trovatore, Otello osv. Og han har en formidabel teknikk som setter ham i stand til å løse mange av de høydeproblemene andre tenorer sliter med hos Verdi. «Tenorenes konge» er kanskje å ta litt vel hardt i. Men det er i alle fall mange kongelige øyeblikk på denne platen.

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 27.08.2013

Verdi

Anna Netrebko

Deutsche Grammophon 

Anna Netrebkos første studioinnspilling på fem år.

Hun er «prima donna assoluta», står det på coveret av Anna Netrebkos nye plate. Om den store, russiske sopranen faktisk er operaens absolutte førstedame for tiden, kan vel diskuteres. Men hun har i alle fall «star quality», de særlige kvalitetene som får alle verdens medier til å gå av hengslene. Og som selger plater. 4 millioner eksemplarer er det blitt til etter hvert – til tross for at hun sluttet å lage studioinnspillinger da hun fikk barn i 2008.

Nå er hun tilbake igjen. Og når Netrebko kommer med sin første studioinnspilling på fem år – ja, da er det en sensasjon. Og tid for de helt store overskriftene.

De utenlandske avisene forteller at fansene hennes er veldig sinte på grunn av coverbildet – der hun er stylet og airbrushet så grundig at hun mest av alt likner en reklame for hårspray. På kultursidene får vi intime innblikk i hennes turbulente ekteskap med barytonen Erwin Schrott. Og platen? Ja, den er gått rett til topps på alle hitlister. I Østerrike der hun er blitt statsborger, danket hun til og med ut den populære alpinisten og slagersangeren Hansi Hinterseer fra førsteplassen.

Platen heter «Verdi». Rett og slett. Den er utgitt i anledning av 200-året for Verdis fødsel, og inneholder et utvalg av hans store sopranarier. Og det er vel dette som er den egentlige sensasjonen, i alle fall for operaelskere. For Netrebko har inntil nå ikke vært Verdi-sangerinne. Hun sang noen av hans lettere roller i starten av karrieren, men har aldri tatt tak i de store, tunge sakene.

De kommer nå – den gale Lady Macbeth, Elena fra «I vespri Siciliani», Elisabetta fra «Don Carlo», Leonora fra «Il trovatore» pluss Giovanna fra den sjeldent spilte «Giovanna D’Arco» – en hel stjernerekke av komplekse arier solid akkompagnert av Gianendrea Noseda i spissen for Orchestra Teatro Regio Torino og med kort gjesteopptreden av Netrebkos gamle partner Rolando Villazón i utdraget fra «Il trovatore».

Det er skjedd mye på de fem årene som har gått siden Netrebko sist var i platestudiet. I det minste synger hun disse ariene med en stemme som klinger veldig annerledes enn tidligere. Hun kan fremdeles smelle til med strålende, diamantskarpe topptoner, og hennes koleratursekvenser er like svimlende ekvilibristiske og like suverent egale som før. Men stemmen hennes er liksom blitt større og mørkere. Den har en tyngde i mellomregisteret og en styrke i dybden som passer godt til Verdis kompliserte kvinneskikkelser. Vi hører det når hun karakteriserer Elena og Elisabetta med subtil fargelegging og ørsmå skift i det musikalske uttrykket. Vi hører det i utdragene fra Il trovatore. Og ikke minst hører vi det i ariene fra «Macbeth».  

«Jeg ønsker at Lady Macbeth skal være stygg og ond», sa Verdi i sin tid. «Ladyens stemme skal ha noe djevelsk over seg». Netrebkos lady er vel ikke helt der ennå. Men stemmen hennes har en skremmende, umenneskelig kulde når hun sender ofrene sine inn i evigheten. Og i søvngjengerscenen fremstiller Netrebko ladyen med neddempet klang og et hult uttrykk som ulmer av vanvidd.

Wagner, årets andre jubilant, har Netrebko ennå ikke vært borte i. Men det kommer. Hun har nettopp bekjentgjort at hun skal synge Elsa i «Lohengrin» med Christian Thielemann som dirigent om tre år. Så får vi se hvor langt stemmen hennes er kommet til den tid. 

Mektige dimensjoner

Bergens Tidende, 09.06.2011

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Virginia Tola, Anita Rachvelishvili,  Pavel Cernoch og Georg Zeppenfeld

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Collegiûm Mûsicûms Kor

Ålesund Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende avslutning på Festspillene med Verdis rekviem

Bergen Filharmoniske Orkester spilte med fullt besetning. Det var fire internasjonale solister fremme på scenen. Hele tre kor var kalt sammen, og det var plassert messingblåsere rundt om i salen for ekstra effekt. For det var Verdis mektige dødsmesse som sto på programmet på Festspillenes avslutningskonsert. 

Dirigenten Hans von Bülow sa en gang, litt nedlatende, at dette er en «opera i kirkegevanter». Og selvsagt er det opera i verket. Annet ville vel også være rart når nå musikken faktisk er skrevet av sin tids største italienske operakomponist. Det er steder der solistene nærmest spiller dramatisk mot hverandre og mot koret. Og Verdi har også tatt med en arie som han ikke fikk plass til i Don Carlos. Men som de forente kreftene i Grieghallen demonstrerte i går, er dette likevel et stykke sakral musikk, et verk med langt større indre tematisk og harmonisk sammenheng enn en vanlig 1800-tallsopera.

Det store koret la rammene og skapte sammenheng med stor klang som bar fra det massive utbruddet i åpningen helt fram til det avsluttende Libera me. Med så mange stemmer samlet ble det naturligvis ekstra trøkk på de store utblåsningene, men likevel var også plass til mer dempede innsatser og til fin redegjørelse for stemmevevet i de fugerte sekvensene mot slutten.   

I øvrig var det solistenes kveld. Partiene ble imponerende sunget av fire unge sangere med stilistisk forskjellige, men svært uttrykksfulle stemmer. På kvinnesiden ble argentinske Virginia Tolas slanke, inderlige sopranstemme flott matchet av georgiske Anita Rachvelishvilis kraftfulle mezzosopran. Og på herresiden sang tsjekkiske Pavel Cernoch tenorpartiet med smidig operaaktig stemme og ble understøttet av tyske Georg Zeppenfelds rungende bass. Dirigenten Andrew Litton trivdes tydeligvis kvelden igjennom og styrte BFO med entusiastisk gestikk og maksimal satsning på de store effektene.

Verdis rekviem er et verk av så mektige dimensjoner at det sjeldent er mulig å samle nok krefter til å få det oppført på disse breddegradene. Festspillene og BFO klarte det i går i Grieghallen. Og da er det bare å si takk. Og takk for to uker med flott musikk.  

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 11.11.2009

The Verdi Tenor

Marcelo Álvarez

Daniel Oren, dirigent

Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi

Decca

Formidabel dramatisk tenor

Han var 30 år gammel før han begynte å ta sangtimer og 33 da han debuterte profesjonelt. Men selv om tenoren Marcelo Álvarez kom sent i gang, har han nådd mye. Nå nærmer han seg de 50, han har vært igjennom tenorenes andre stemmeskifte og er begynt å ta på seg de store, tunge rollene – slik vi hører det på denne visittkortplaten med Verdi-arier. Det er en formidabel plate, dette. Her er den dramatiske tenoren vi drømte om, en sanger som kan fylle plassen etter Placido Domingo. En mørk, fyldig, maskulin stemme med tyngde og bærekraft i hele registret. Og en sanger som tør ta sjanser. Álvarez kaster seg ut i de store, dramatiske ariene uten forbehold, uten den forsiktige kalkulasjonen som ofte preget Domingo. Så får vi se hvordan det går videre frem. Plateselskapene har ikke behandlet Álvarez godt. Etter en karriere på 15 år har han bare et par arie-plater å vise til. Nå er han havnet hos Decca – som dessverre ikke er likefrem berømte for å ta vare på sangerne sine.

Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.

Smakebiter

Bergens Tidende, 22.02.2006

Opera Recital

Rolando Vilazón

Münchner Rundfunkorchester, dir: Michel Plasson

Virgin Classics

Rolando Villazón med ny recital-plate

Dette er den tredje recital-plate på to år med den unge tenoren Rolando Villazón. Tidligere har han presentert seg med italiensk og fransk opera. Denne gangen synger han smakebiter fra hele operalitteraturen. De store italienerne – Verdi, Donizetti og Puccini – er selvsagt med, men også Tsjaikovskij, Bizet og Richard Strauss. Pluss litt Offenbach.

Vilazón synger fremdeles like fantastisk som før. Stemmen er smidig og uttrykksfull. Han har full kontroll i alle registre og voldsom kraft i høyden. Men en plate som denne, med femten ultrakorte arier plukket fra vidt forskjellige dramatiske og musikalske sammenhenger, yter ham ikke rettferdighet. Da den siste recital-platen kom, skrev jeg «Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera». I mellomtiden er dette ønsket heldigvis blitt innfridd med en flott innspilling av Verdis «La Traviata» på Deutsche Gramophon.

Drama i Grieghallen

Bergens Tidende, 10.12.2004

Verk av Mozart og Verdi

Gro Sandvik, fløyte

Stephane Astier, harpe

Nina Pavlovski, sopran; Liliana Nikiteanu, alt; Vsevolod Grivnov, tenor;

Alexander Teliga, bass

Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Grieghallen

Gro Sandviks avskjedskonsert. Stor fremførelse av Verdis Requiem

Skal man dømme etter torsdagskonserten, er det ingen grunn til å frykte at Gro Sandvik skal bli en stille, fredelig pensjonist. For hun hadde valgt å spille en av den unge Mozarts mest ungdommelige komposisjoner da hun tok avskjed med BFO og sitt store publikum. Mozarts fløyte- og harpekonsert (K299) er et elegant stykke kammermusikalsk rokokko, et verk skrevet for å underholde og sjarmere. Og nettopp slik ble det spilt av Sandvik og hendes solistpartner, harpenisten Stephane Astier – med høyt humør, musikalsk overskudd og boblende energi. At det måtte skiftes streng på harpen midt i andresatsen, ga fremførelsen litt ekstra drama.

Drama var det også i kveldens hovedverk, Verdis Messa da Requiem. Like siden den første fremførelsen har de lærde kranglet om dette rekviem. Den store dirigenten Hans von Bülow kalte det for en «opera i kirkegevanter». Og visst er det et merkelig verk. Men da Michail Jurowski og BFO og Bergen Filharmoniske Orkester og studenter fra Griegakademiet og fire spennende solister slapp alle hestekreftene løs i Grieghallen, ble det med en gang mindre interessant å katalogisere Verdis messe. For her var det den rå musikalske kraften og de dramatiske følelsesuttrykkene som talte.

Solistkvartetten var ganske visst temmelig uensartet. Men med Nina Pavlovski ekspressive sopran i toppen og Alexander Teliga vibrerende, «russiske» bass i bunnen, med Vsevolod Grivnov dramatiske heltetenor og med Liliana Nikiteanus solide alt som rettesnor, ble det hele tiden satt trumf på musikken. Også det store koret hadde mange gode innsatser underveis, spesielt i de store utladningene. I de svakere partiene merket man at herrestemmerne fremdeles har en jobb å gjøre.

En ny stemme

Bergens Tidende, 29.09.2004

Italian Opera Arias

Arier av Donizetti, Verdi, Puccini m. fl.

Rolando Villazón, tenor

Marcello Viotti, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Sensasjonell soloplate med meksikanske Rolando Villazón

Her er en cd med 15 kjente italienske arier. Tekstheftet inneholder tekstene til dem alle pluss et lengre essay om genren. Men ikke ett eneste ord om sangeren! Hvilket er rart. Dette er en soloplate. Sangeren er ung. Han er ny på scenen. Han har en helt fantastisk stemme. Kanskje er det nettopp han vi alle har ventet på i etterhvert mange år, han som skal ta over fra Pavarotti og Placido Domingo?

Det siste året har han sunget La Traviata på Metropolitan og Hoffmans Eventyr på Covent Garden. På denne platen presenterer han seg med arier fra noen av operalitteraturens største roller. Og demonstrerer at han behersker dem alle. Stemmen er stor og fyldig i hele registret. Han springer uanstrengt opp i høyden og klarer alle toppnoter uten problemer. Og her er ingen av de vanlige skavankene, ingen tenorhulk, ikke noe spill for galleriet. Bare lange, flotte melodilinjer formet med overbevisende, naturlig musikalitet og autoritet.

Rolando Villazón er navnet. Husk det! Ham kommer vi til å høre mer om.

Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.

Macbeth på Bergenhus

Bergens Tidende Morgen, 15.08.1999

Guiseppe Verdi: Macbeth

Regissør: Bruno Berger Gorski

Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister

Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs, en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene, når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.

Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere. Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen gnidningsfri oppførelse var det ikke.

Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.

Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel. Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.

«Denne tragedien er en av menneskeåndens største frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige. Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.

Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å få demonstrert noen nokså enkle poenger.

Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!! 

Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.

Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast, men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.

Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Otello i svart-hvitt

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1994

Guiseppe Verdi: Otello

Regi: Andreas Rochholl

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Gøteborg har det, Århus har det, tyskerne og italienerne har det på hver tue: Alle større europeiske byer har egen opera. Bergen burde også ha det. Og kunne naturligvis saktens. Vi visste det fra før, men konstaterte det enda en gang på lørdag under Opera Bergens oppførelse av Verdis Otello – der vi hørte et velsyngende, entusiastisk kor og et lite, utmerket orkester som ramme om en gruppe utenlandske solister, myndig og fornuftig dirigert av Anne Randine Øverby.

En solid, kompetent oppførelse, musikalsk på nivå med hva man kan høre på operascenene rundt omkring i de byene det er rimelig å sammenligne Bergen med  –dette er hovedkonklusjonen etter lørdagens Otello. Og det er vel det viktigste. For uansett hvordan man tenker seg å legge de organisatoriske rammene om det fremtidige operalivet i Bergen, så må grunnmønstret jo nødvendigvis bli nettopp slik vi opplevde det i Grieghallen på lørdag: lokale krefter i samarbeide med utenlandske solister på kortere gjestespill. Og i den situasjonen er det betryggende å vite at det lokale grunnlaget er i orden.

Når de store rollene besettes med solister som bringes sammen fra nær og fjern, må det nødvendigvis bli noe uensartet over oppsetningen. Men slik er vilkårene for den slags produksjoner nå en gang. Og lørdagens forestilling var heller ikke i denne sammenhengen noen unntagelse. Her hørte vi på den ene side unge Tatjana Poluektova som en glimrende og ganske moderne Desdemona, forundret, tilbakeholdende i begynnelsen, sterk, uttrykksfull i den store, fortvilede avskjedsarien i fjerde akt; på den annen side, som hennes motspiller, filipinske Otoniel Gonzaga, en meget tradisjonell, meget buldrende Otello med nasal, anstrengt stemme og begrenset gestikk. Og mellom dem: operaens egentlige hovedperson, den kompliserte Jago, sunget med sikkerhet og overskudd av en gjennomprofesjonell og fullstendig cool, udemonisk Anooshah Golesorkhi.

Når det gjelder selve den sceniske tolkningen av Otello hefter vi oss ved programmets bemerkning om at Opera Bergen sammen med regissøren Andreas Rochholl har utarbeidet forestillingens konsept. Det er med andre ord vanskelig å si hvem som har gjort hva, men forestillingen har altså i det minste et «konsept». Og ligner også i denne henseende så mye annet man kan se i Europa i disse årene – der enhver operaoppførelse er utstyret med eget konsept. Som man vil huske var det jappene som i sin tid innførte ordet i språket vårt. Den gang betydde det «ide», «sammenheng», «konsekvens» – og ble vanligvis brukt som flott samlebetegnelse for ugjennomtenkte innfall. Slik er det stadig. I finanslivet så vel som i operaen.

I Opera Bergens konsept er Otello en kjede av tomme, sceniske effekter. Venezia er forsvunnet, scenebildet er helt redusert, fargene er svart og hvitt – for Otello er jo maurer, en svart mann i en verden av hvite, skjønner? Og i det tomme, svarte rommet ligger koret og flyter på golvet i hvite pyjamaser, hvis de da ikke tumler forvirret omkring som sykepleiere på skogstur. Når Desdemona går og legger seg, må hun sove på golvet og hun har kun sin kjole som teppe. Jago synger sitt store Credo mens han, med stort besvær, kravler omkring på toppen av lite trehus. Han er kledd som en colombiansk narkokurer fra Miami Vice, men hans kone Emilia arbeider visst nok som damefrisør. Otello ligner noe fra en sadomasochistisk fantasi om livet under Mussolini. Og for at han ikke skal tro livet er enkelt, har konseptmakerne utstyrt ham med en kjempemessig svart fane som han må slepe rundt med seg overalt, til evig fare for sine omgivelser. Det er til tider flott, men oftest temmelig komisk. Og noen dypere tolkning av Verdis opera er det bestemt ikke tale om.

Etter forestillingen var det de vanlige hysteriske scenene. Teppet var neppe begynt å falle før publikum var på benene. Og deretter var det full rulle: Stående ovasjoner, bravo  og brava-rop, blomster som ble hevet frem og tilbake over orkestergraven. Og som alltid ved slike anledninger tenkte den sure og mugne anmelderen: Hvordan kommer bergenserne til å reagere den dagen de får oppleve en virkelig stor forestilling? Vil de rive Grieghallen ned? Gå fysisk løs på de opptredende? Bære dirigenten i gullstol til Hotell Norge?

Slike tanker er naturligvis fullstendig ved siden av. For når bergenserne går helt av hengslene i situasjoner som denne er det jo først og fremst av ren og skjær takknemlighet. Vi er simpelthen takknemlige for at det overhodet er mulig å høre opera i denne byen, takknemlige for at det faktisk finns lokale ildsjeler som orker å påta seg det harde slitet med å organisere fremførelsen av disse store, musikalske dinosaurene.

Og da sluker vi gjerne et par tre «konsepter» i samme slengen.

Bel canto

Bergens Tidende Morgen, 24.11.1993

Lorena Campari, sopran

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol, to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre temperamenter – i verden enn de nordiske.

Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale. Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert, en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.

Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.

Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op. 21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari fikk oss til å høre det.