Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.