Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Et moderne drømmelag

Bergens Tidende, 28.05.2008

Puccini: La Bohème

Rolando Villazón, Anna Netrebko,

Nicole Cabell,

Dirigent: Bertrand de Billy

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon

Rolando Villazón og Anna Netrebko på banen igjen, nå med flott innspilling av La Bohème

Hvis bare Callas hadde vært født litt senere … da kunne hun ha sunget Mimì til Pavarottis Rodolfo. Og da skulle du hørt en Bohème, vennen min!

Vi operaelskere er som fotballfans. Vi fantaserer alltid om drømmelaget. Og plateselskapene kjenner drømmene våre. Når det av og til oppstår en ny konstellasjon av en stor tenor og en stor sopran på operahimmelen, blir den pushet for alt den er verdt. For tiden gjelder det Rolando Villazón og Anna Netrebko. De ga ut en glimrende La Traviata i 2005. Nå er de på banen igjen. Denne gangen med La Bohème i et live-opptak fra München siste år.

Man blir lett lei av alt det slitsomme marketingsmaset fra Deutsche Grammophon. Men likevel: Her er vi faktisk ganske tett på å ha et moderne drømmelag. Og ikke nok med det: Som helhet er dette en flott innspilling. Det er liv og elektrisitet i Bayerische Rundfunks orkester under ledelse av Bertrand de Billy, og det er et godt ensemble på scenen, med blant annet Nicole Cabell som en mer kompleks Musetta enn vi er vant til. Og selv om dette er et live-opptak, har lydteknikerne likevel klart å få skapt et klart lydbilde i de store ensemblepartiene.

Men først og fremst er dette Villazóns plate. Hans store, varme stemme kaster glans over bohemegruppen i de første scenene; den blomstrer opp og blir full av overmot i «Che gelida manina» og ungdommelig forelskelse i «O soave fanciulla»; og den dekker hele følelsesregisteret fra inderlig ømhet til dyp sorg i de avsluttende scenene.

Det er selvsagt ironisk at partiet som Mimì, den stakkars, tuberkuløse syersken, er skrevet for en kraftig sopranstemme med solid trøkk i høyden. Netrebko har all den lungekapasiteten som kreves, ingen tvil om det, men hun klarer underveis å dempe sin blendende stemme ned og synger partiet med både blygsel og sårbarhet slik at man for eksempel nesten ikke merker de store kraftanstrengelsene i avskjedsarien «D’onde lieta usci» i tredje akt. Og man må ha et hjerte av stein hvis man kan sitte gjennom hennes dødsscene i fjerde akt uten å få fuktige øyne og klump i halsen.

Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.

Kjærlighet på avstand før og nå

Bergens Tidende, 22.05.2008

Kaija Saariaho: «L’amour de loin»

Libretto: Amin Maalouf

Regi, scenografi: Elmgreen & Dragset

Jaakko Kortekangas, Pia Freund og Helene Gjerris

Kor Vest

Baldur Brönnimann: Dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene og Den Nye Opera

Grieghallen

Festspillene starter med Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» i overrumplende oppsetting

For en spennende start på Festpillene! På den aller første kvelden spiller Boye-Hansen ut et av sine sterkeste kort: Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» fra 2000 i en overrumplende oppsetting designet spesielt til anledningen.

Det handler om høvisk kjærlighet på 1100-tallet, om trubaduren Jaufré fra Aquitaine som drømmer om den ideelle kvinnen. En dag forteller en pilegrim ham at Clémence i Tripoli har alle de kvalitetene han søker. Og da den samme pilegrimen reiser tilbake og forteller Clémence om Jaufré, oppstår det kjærlighet på avstand. Til sist reiser Jaufré ut til den fjerne elskede, men han blir syk underveis og dør nettopp som de møtes. Den ideelle, kyske kjærligheten klarer ikke overgangen til virkelighetens verden.   

Historien er vakkert fortalt i melankolske monologer og dialoger skrevet av Amin Maalouf. Og Kaija Saariaho har vevet et skimrende, suggestivt musikalsk teppe med spor av Debussy, gamle trubadursanger og arabiske skalaer, mikset med moderne elektronikk. Det klinger flott. Men likevel. Kan det bli opera av en så enkel historie? Jo visst. Og sikkert flere forskjellige slags

Radarparet Elmgreen & Dragsets versjon er i utgangspunktet en konsertfremføring. De tre sangerne agerer ikke, de står i den ene siden av scenen og synger – samtidig med at fortellingens personer og miljøer vises i stiliserte animasjonsbilder på et lerret bak dem. Stilen er tegneserieaktig med spor av Corto Maltese; fargene er som fra en ipod-reklame. Det hele er på grensen til det banale, men like fullt et interessant grep. For når Elmgreen & Dragset fritar sangerne fra å skulle «spille» den statiske handlingen i scenerommet, kan det åpnes et annet, imaginært, rom på lerretet hvorfra det kan legges friere innspill inn over historien.

Animasjonsbildene fabulerer poetisk over middelaldermiljøet. Men fungerer også som aktualiserende kommentarer. Elmgreen & Dragset klarer – uten pedagogiske pekefingrer – å antyde både paralleller og forskjeller mellom den middelalderlige kjærlighet på avstand og den moderne, mer kontante fjernkontakt mellom ungdommer via email og chat.

De tre sangerne – barytonen Jaakko Kortekangas (Jaufré), sopranen Pia Freund (Clémence) og mezzosopranen Helene Gjerris (Pilgrimen) – gjør en kjempeinnsats med Saariahos krevende materiale. Kor Vest klinger fint bak teppet, og i orkestergraven dirigerer Baldur Brönnimann et velspillende Bergen Filharmoniske Orkester. Da kan vi visst ikke ønske oss mer.

Røtter, erindringer og historiens mysterier

Bergens Tidende, 21.05.2008

History, Mystery

Bill Frisells oktett

Nonesuch

Bill Frisell på reise gjennom sitt musikalske Heartland

Vi er det amerikanske Heartland. Det handler om røtter, erindringer og om historiens mysterier. De svart-hvite fotografiene på coveret og i boksen er tatt på 1930-tallet for Farm Security Administration, det føderale hjelpeprogram for kriserammede bønder og landarbeidere. Men stopp! Før «Vredens druer«» begynner å rulle på den indre kinoen med melankolsk country & western på lydbåndet, må man huske at dobbelt-cd’ens opphavsmann, Bill Frisell, ikke bare kan spille klagende gitar så godt som Ry Cooder, han har også skrevet humoristisk, kantet musikk til gamle stumfilmfarser, og som helhet har hans musikk alltid noe av Buster Keatons skeive uforutsigbarhet. Alene sammensettingen av musikere på «History, Mystery» burde tilsi at her kan det skje litt av hvert. Å få el-gitar, bass og trommer til å henge sammen med kornett og tenorsax pluss en stryketrio kan under alle omstendigheter ikke være noen helt enkel sak.

Det er 30 numre på platene, de fleste opptatt live. Noen er ultrakorte vignetter, andre mer romslige. Og hver gang man tror at musikken er falt til ro i en kjent genre eller stil, tar den en uventet dreining. Her er country & western og roots, men også soul og rock og jazz og string swing. Og vanligvis innenfor ett og samme nummer. Frisell har selv skrevet det meste av musikken, med spesiell forkjærlighet for seige tempi der musikerne får mulighet til å vise seg frem og sparke fra – som for eksempel stryketrioen gjør det kollektivt i Struggle, eller som han selv gjør det i Struggle Part 2 der han plutselig forvandler seg til vill rockegitarist. De to blåserne hører man mest som ensemblemusikere, men tenorsaxofonisten Greg Tardy trer helt frem på scenen og leverer en blomstrende og fresende solo i en drevende langsom versjon av Sam Cookes soulklassiker «A Change Is Gonna Come». Og Tardy spiller også en viktig rolle i Subconscious-Lee, Lee Konitz’ gamle signaturmelodi som her blir avviklet som kollektiv free jazz-improvisasjon. Alt i alt: Musikk som aldri blir kjedelig. To plater med stoff til mange gjennomlyttinger. 

Store pretensjoner

Bergens Tidende, 21.05.2008

The Light

Ketil Bjørnstad, Randi Steene og Lars Anders Tomter

ECM

Klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop

Det er ikke noe i veien med pretensjonene. Eller selvfølelsen. Ketil Bjørnstad sitter ved flygelet, alvorlig, med dype pannerynker. Randi Steene, vår verdensberømte mezzo, synger alvorlige tekster av den engelske renessansedikteren John Donne – og av Bjørnstad selv, min santen. Lars Anders Tomter, vår verdensberømte bratsjist, akkompagnerer henne med dype, alvorlige melodilinjer. Man forstår at dette skal være stor, alvorlig kunst. Dessverre er resultatet helt usedvanlig banalt. Bjørnstad har skrevet femten slepende, monotone montasjer av klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop. Randi Steene som sliter med å dempe sin store operastemme ned til dette nivået, høres ut som Birgitte Grimstad på en dårlig dag. Og Lars Anders Tomter, stakkar, har nesten ingenting å spille på, bare Bjørnstads melodier og et par forknytte andrestemmer. Terningkast to for John Donnes dikt i tekstheftet. Og for Jan Erik Kongshaugs lyd.

En milepæl

Bergens Tidende, 21.05.2008

Beethovens klaversonater Vol. VI

András Schiff

ECM New Series

Et nytt bind i András Schiffs Beethoven-serie

Vi er kommet til sjette bind i András Schiffs innspilling av Beethovens klaversonater for ECM. Det dreier seg fremdeles om live-opptak fra Tonhalle Zürich – i hva som må ha vært en helt forrykende konsertserie. Denne gangen gjelder det sonatene nr. 22-26 med blant annet Appassionata og Les Adieux. Da gjenstår det bare seks. Er det da for tidlig å begynne å konkludere? Kanskje det. Men ikke for tidlig å si at denne utgivelsen tegner til å bli en milepæl. Det er ikke Schiffs formidable teknikk, men selve tolkningen som gjør denne platen – og serien som helhet – til noe spesielt. Schiff er gått dypere ned i notematerialet enn mange før ham og har gjort seg opp en mening om hva som er hvert enkelt elements funksjon i helheten og hvordan man best fremstiller denne helheten. Dette gir hans tolkninger en sjelden klarhet – samtidig som han aldri er redd for å vise frem de indre motsigelsene i verkene.

Overjordiske komposisjoner

Bergens Tidende, 14.05.2008

Audivi Vocem

Thomas Tallis, Christopher Tye, John Sheppard

The Hilliard Ensemble

ECM New Series

The Hilliard Ensemble på hjemmebane med anglikansk kirkemusikk fra 1500-tallet.

Det begynner å bli en stund siden de fire herrene i The Hilliard Ensemble sto og koret kultivert bak Jan Garbarek på «Officium» og «Mnemosyne». Siden har de vært involvert i andre crossover-prosjekt, men av og til har de også utgitt plater i eget navn, plater der de synger det repertoaret de er best til: flerstemmig vokalmusikk fra middelalder, renessanse og barokk. For fem år siden kom de med et utvalg av Bachs protestantiske motetter. Nå er de tilbake, denne gangen på hjemmebane med anglikansk kirkemusikk fra 1500-tallet.

Platen Audivi Vocem presenterer korverk av tre sentrale navn i engelsk musikkhistorie – Thomas Tallis, Christopher Tye og John Sheppard. De var nesten jevnaldrende og alle fikk sin musikalske utdannelse på 1530-tallet – den turbulente perioden da Henrik d. 8 brøt med paven i Rom og opprettet sin egen statskirke. Hele det tradisjonelle liturgiske stillaset ble demontert; gudstjenesten ble forenklet; og kirkemusikken måtte tilpasse seg nye, mer jevne rammer.

På platen konsentrerer Hilliard-ensemblet – for tilfellet utvidet med bassen Robert Macdonald – seg om årene i midten av århundret. De har valgt en rekke verk der man hører de første konsekvensene av den musikalske omleggingen, men der det fremdeles også er tydelige forbindelser bakover til den eldre tradisjonen.

I den nye, anglikanske gudstjenesten dyrket man det enkle og beskjedne. Musikken er derimot fargesprakende og, først og fremst, helt overveldende kompleks, et flettverk av stemmer som beveger seg mot og fra hverandre og skaper en gåtefull klangrikdom. Hilliard-ensemblet mobiliserer hele sin fabelaktige teknikk og sangkultur og får alle de forgrenede stemmene til å føye seg bruddløst sammen slik at man ofte glemmer at det faktisk ikke er instrumenter, men menneskestemmer som fremfører disse overjordiske komposisjonene.

Når dette er sagt, bør det tilføyes at cd-formatet egentlig passer veldig dårlig til slik musikk. De enkelte verkene ble i sin tid skrevet som korte, glansfulle innslag i et religiøst ritual. Det var selvsagt aldri meningen at de skulle stå alene, langt mindre at de skulle fremføres i en jevn strøm etter hverandre. Hilliard-ensemblet har konstruert platen slik at det blir en viss avveksling gjennom programmet. Men hvis man skal yte musikken rettferdighet, skal man nok ikke ta platen i ett jafs, men høre verkene enkeltvis. Med lange pauser imellom.

Utlengsel

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.05.2008

Når venner og bekjente spør hvorfor jeg aldri drar til Edinburgh og hører de store, internasjonale musikerne på den årlige festivalen i august, pleier jeg å svare at jeg ikke har råd, og at noen av de største navn jo likevel dukker opp på festspillene i Bergen før eller siden. Akkurat det siste er jeg begynt å tvile på.

For er ikke det internasjonale musikklivet kommet noe i skyggen etter at festspillene er blitt et sted for turister på jakt etter nordiske impulser? Selvsagt står det norske verdensnavn som Leif Ove Andsnes, Solveig Kringlebotn og Truls Mørk på årets program. Og takk for det. Det er også en bråte med glimrende nordiske musikere. Og også takk for det. Men når det gjelder musikere som ikke har hjemme i vårt lille hjørne av verden, er det i år visst bare fiolinisten Christian Tetzlaff som kan sies å spille i premier league.

Da Bergljot Jonsdottir var festspillsjef klaget folk vanligvis over at hun la for mye vekt på teater og performance. Bekymrede Oslo-journalister på gjennomreise kunne fortelle at musikkprogrammet var utydelig, og at musikken ikke lenger sto sentralt. Kanskje hadde de rett. Men når man blar gjennom de gamle programmene, blir man likevel imponert over hva hun klarte å hente til byen: Pianister som Maria João Pires, András Schiff og Richard Goode; strykekvartetter som Quatuor Mosaiques og Tokyo String Quartet; sangere som Matthias Görne og Susan Graham. For ikke å snakke om orkestrene: William Christie med Arts Florissants, Andrew Manze med Academy of Ancient Music, Philip Pickett med New London Consort, Roger Norrington med Camerata Salzburg osv.

Alt var selvsagt ikke bedre før. Og selvsagt er det greit nok, dette med de nordiske impulsene. Jeg gleder meg til Kaija Saariahos opera og til å høre nytt fra Magnus Lindberg og til konsertene med Randi Stene, Bjarte Eike, Uppsala Kammarsolister, Stavanger Symfoniorkester, Sigurd Slåttebrekk osv. Det blir sikkert helt strålende. Men for oss som faktisk bor i Bergen, har festspillene alltid vært en mulighet for å møte musikere og orkestre som man ellers måtte reise utenfor Norden for å høre. Den delen ser ut til å bli mer problematisk fremover.

Jeg har aldri hørt Alfred Brendel live. Og nå er det snart for sent. Han slutter å gi konserter ved utgangen av året. Men han spiller i Edinburgh i august. Kanskje jeg skulle dra dit likevel? Da kunne jeg i samme slengen få hørt Les Arts Florissants, Christine Schäfer, Graham Johnson, Pavel Haas Quartet, Staatskapelle Dresden, Belcea Quartet, Leonidas Kavakos og Valery Gergiev med London Symphony Orchestra. 

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.

Tilbakelent

Bergens Tidende, 07.05.2008

Your Move

Gerald Veasley

Heads Up

Smooth jazz fra bassfantomet Gerald Veasley

Melodiene er enkle, så enkle at det ikke er vanskelig å nynne med fra starten. De virker svakt kjente, men likevel ikke så kjente at man husker hvor man har hørt dem før. Det driver flytende synth-skyer inn over det hele, det ligger diskrete trommer under, det er myk, ordløs sang i bakgrunnen, av og til også en veldig avslappet trompet med harmon mute eller en luftig tenorsax. Og bak det hele hører man den duse lyden av Gerald Veasleys seksstrengede bassgitar. Dette er smooth jazz, så smooth, så glatt at musikken bare glir inn i ørene uten at man egenlig merker det. Og uten at den setter særlige spor i bevisstheten. Da Veasley debuterte på selskapet Heads Up, skrev en anmelder at man var heldig hvis man falt i søvn før man ble vanvittig av kjedsomhet. Helt så ille er det ikke med «Your Move». Men det er nummeret før. Platen fungerer best hvis man skrur lyden helt opp. For så hører man at det faktisk skjer noe interessant når Veasley av og til våkner og begynner å flytte fingrene.

Gjenhør

Bergens Tidende, 07.05.2008

Oboe, guitar, vibraphone  

Jan Wiese, Erik Wøllo og Rob Waring

Curling Legs

Snodige, rytmiske arrangementer og blomstrende soloer

Platen med den aparte instrumentsammensetningen ble i sin tid innspilt av Jan Erik Kongshaug og mikset av Terje Welle Busk. Den kom ut som LP i 1984 på Maza Records. Og ble trolig glemt av alle andre enn de aller mest ihuga vinylsamlere. Men nu er den altså her igjen, et kvart århundre senere, i en renvasket digital versjon utgitt på platemerket Curling Legs. Man kunne kanskje fristes til å tro at dette er et prosjekt som bare har historisk interesse, men det er faktisk mye god musikk på platen. Oppskriften er enkel: De tre musikerne presenterer noen selvkomponerte, skeive melodier i snodige, rytmiske arrangementer og gyver så i vei med improvisasjoner. Det er ikke alt som er like opphissende. Wiese holder seg ganske tett til melodiene, og Wøllo spiller mest rytmegitar, men hver gang temperaturen begynner å falle, kommer Rob Waring og redder dagen med en blomstrende, swingende vibrafonsolo.