En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?

Et moderne drømmelag

Bergens Tidende, 28.05.2008

Puccini: La Bohème

Rolando Villazón, Anna Netrebko,

Nicole Cabell,

Dirigent: Bertrand de Billy

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon

Rolando Villazón og Anna Netrebko på banen igjen, nå med flott innspilling av La Bohème

Hvis bare Callas hadde vært født litt senere … da kunne hun ha sunget Mimì til Pavarottis Rodolfo. Og da skulle du hørt en Bohème, vennen min!

Vi operaelskere er som fotballfans. Vi fantaserer alltid om drømmelaget. Og plateselskapene kjenner drømmene våre. Når det av og til oppstår en ny konstellasjon av en stor tenor og en stor sopran på operahimmelen, blir den pushet for alt den er verdt. For tiden gjelder det Rolando Villazón og Anna Netrebko. De ga ut en glimrende La Traviata i 2005. Nå er de på banen igjen. Denne gangen med La Bohème i et live-opptak fra München siste år.

Man blir lett lei av alt det slitsomme marketingsmaset fra Deutsche Grammophon. Men likevel: Her er vi faktisk ganske tett på å ha et moderne drømmelag. Og ikke nok med det: Som helhet er dette en flott innspilling. Det er liv og elektrisitet i Bayerische Rundfunks orkester under ledelse av Bertrand de Billy, og det er et godt ensemble på scenen, med blant annet Nicole Cabell som en mer kompleks Musetta enn vi er vant til. Og selv om dette er et live-opptak, har lydteknikerne likevel klart å få skapt et klart lydbilde i de store ensemblepartiene.

Men først og fremst er dette Villazóns plate. Hans store, varme stemme kaster glans over bohemegruppen i de første scenene; den blomstrer opp og blir full av overmot i «Che gelida manina» og ungdommelig forelskelse i «O soave fanciulla»; og den dekker hele følelsesregisteret fra inderlig ømhet til dyp sorg i de avsluttende scenene.

Det er selvsagt ironisk at partiet som Mimì, den stakkars, tuberkuløse syersken, er skrevet for en kraftig sopranstemme med solid trøkk i høyden. Netrebko har all den lungekapasiteten som kreves, ingen tvil om det, men hun klarer underveis å dempe sin blendende stemme ned og synger partiet med både blygsel og sårbarhet slik at man for eksempel nesten ikke merker de store kraftanstrengelsene i avskjedsarien «D’onde lieta usci» i tredje akt. Og man må ha et hjerte av stein hvis man kan sitte gjennom hennes dødsscene i fjerde akt uten å få fuktige øyne og klump i halsen.