Lyd på film

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2001

«Sound on Film Live»
Film av Werner Herzog, Brødrene Quay, Hal Hartley og Nicolas Roeg
Musikk av John Taverner, Karlheinz Stockhausen, Louis Andriessen og Adrian Utley
Medvirkende:
Electra Ensemble
Parvin Cox, sang
Strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester
Dirigent: Eivind Aadland
Olavskoret
Dirigent: Asbjørn Flåm

Fire problematiske forsøk på å få musikk og bilde i balanse


Hva skjer når man hyrer Karlheinz Stockhausen til å jobbe sammen med to geniale filmanimatører som brødrene Quay? Man får levert et tungt stykke Stockhausen, og de poetiske Quay-brødrene får seg et problem - konstaterte vi i går kveld da «In absentia», deres felles prosjekt, ble presentert i Grieghallen sammen med de tre andre filmene i dette årets «Sound on Film»-pakke fra BBC.

Mediemaskinen har kjørt på de høyeste omdreininger i månedsvis med historier om Quay-brødrenes helt telepatiske innsikt i Stockhausens sjeleliv, om hvor beveget han ble da han fant spor av sin egen biografi i det ferdige resultatet osv. Men uansett al medie-hypen: Stockhausen er nå en gang Stockhausen. Og i hans megalomane univers er det ikke plass til andre. Altså har han gjort sin greie som han pleier, Quay-brødrene har gjort sin, og har så forsøkt å få sakene til å henge sammen. Og deres greie er en vakker, skrøpelig liten film, en serie flakkende, uklare bilder av en kvinne som skriver og skriver og aldri lykkes med det. En foruroligende flertydig historie som dessverre blir foruroligende entydig av å bli valset ned av et flott stykke vintage Stockhausen.

Selve poenget med «Sound on Film» var ellers at man skulle bryte med vanlig praksis i filmbransjen og for en gangs skyld få musikk og bilde til å fungere i et likeverdig forhold. Men det er faktisk forbløffende få ganger i løpet av denne kvelden at noe slikt skjer. Regissøren Nicolas Roeg har i «The Sound» konstruert en kompleks, fortenkt bildesekvens omkring Claudia Schiffers person, og har lagt et tilsvarende komplekst lydbilde henover den. Den musikken som gitaristen Adrian Utley fra Portishead i sin tid leverte til prosjektet er derimot klippet dramatisk ned og er i realiteten redusert til et par forknytte strofer hist og her.

Louis Andriessens musikk til «The New Math(s)» er derimot en enkel, sammenhengende komposisjon som ble nydelig fremført av det nederlandske Electra ensemblet i går kveld. Og den unge amerikanske regissøren Hal Hartleys bidrag til det felles prosjektet er en enkel, ironisk liten historie om et trekantdrama utspillet i løpet av en matematikktime. I denne filmen lever musikk og bilde i et høflig, kjølig og litt distant ekteskap uten å ha noe innlysende å si hverandre.

Det mest vellykkede samspill mellom musikk og bilde opplevde vi i kveldens siste verk, en film som uten å blunke gjenbruker de mest sentimentale grepene fra den klassiske Hollywood-tradisjonen. I «The Pilgrimage» har Werner Herzog laget en liten, dvelende dokumentarfilm om fattige, lidende pilegrimer som kryper på kne frem mot et helgenbilde i Mexico. Og John Taverner har til denne billedserien skrevet et stykke overdådig musikalsk kitsch med svulmende strykere, klemtende klokker, drengekor og uttrykksfull klagesang av den fantastiske iranske sangerinnen Parvin Cox. Skamløst og effektivt.

BBC-produsenten Rodney Wilson er strålende fornøyd med disse fire filmene. De er «on the egde», på utviklingens forkant, sier han i intervjuer. Og PR-folkene gir den en ekstra omdreining: Filmene «er fast plassert på tidens kreative forkant». Det høres ikke hyggelig ut. Og er vel heller ikke ganske korrekt. The cutting edge når det gjelder lyd på film – den opplever man på vanlig kino. Hvor det gjennom de siste 20 år har vært en veritabel revolusjon av lydbildet og en helt unik serie lydeksperimenter. Som tilsynelatende er gått helt upåaktet hen, skal man tro «Sound on Film»-prosjektet.

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg
Randi Stene, mezzosopran
Terje Tønnesen, leder
Det Norske Kammerorkester
Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.


Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.

I kammermusikkens Paradis

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Tokyo String Quartet
Verk av Mendelssohn, Schubert og Beethoven
Logen

Imponerende oppvisning i kvartettspillets kunst med Tokyo String Quartet i Logen


Fiolinbygger Antonio Stradivari fra Cremona fremstilte 1100 strykeinstrumenter for nesten tre hundre år siden. Halvdelen av dem eksisterer ennå. Fire av dem var innenom Logen på fredag - da Tokyo String Quartet ga oss vanlige dødelige en fornemmelse av hvordan det må høres ut i det hinsides, i kammermusikernes Paradis.

Det er klangen som velter en om kull, denne merkelig ulegemlige, overjordiske, nesten uhyggelige klangen av fire Strads i samme rom, avdempet, sitrende, og uendelig intens. Og så – selvsagt - de fire musikerne som gjennom års samspill har slepet alle fraseringer av, polert hver takt slik at hver enkelt stemme føyer seg sømløst inn i det samlede bildet. Samtidig med at man, paradoksalt nok, allikevel hører fire distinkte stemmer. Som hver for seg ikke klinger som noe man har hørt før.

Det store spørsmålet er naturligvis hvordan denne klangen og denne spillestilen passer til Beethoven og Schubert, til Mendelssohn? For det er tross alt skjedd mye på veien frem fra Cremona til i dag hvor det røffe og kantede er blitt et kammermusikalsk ideal.

Med sin disiplinerte spillestil og høyt oppdrevne klangkultur setter Tokyo-kvartetten umiddelbart musikkens lyriske og melodiske aspekter i forgrunnen. Og det er ingen tvil om at Schuberts Quartettensatz D. 703 i deres hender klinger både lysere og lettere enn det er vanlig i våre dager. Men det er faktisk også en betydelig styrke og tyngde i deres tolkninger. Og et ulmende, tilbakeholdt press som plutselig kan slå ut med full styrke når musikkens indre logikk tilsier det.

I så måte ble Beethovens strykekvartett nr. 12, opus 127, konsertens absolutte høydepunkt. Alene adagio-satsen: «Ikke for rask og meget kantabilt» beordrer Beethoven i partituret, og slik blir det da: tyst, duvende, sangbart. Men også kontrastrikt og med et underliggende trykk som bare vokser og vokser. I Tokyo-kvartettens tolkning blir dette musikk som folder seg ut på stedet, i nået, musikk som ikke trenger å bevege seg målrettet fremover - fordi den i seg selv er målet, fordi den allerede bærer i seg alt det som skal komme etter. 

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello
Kathryn Stott, klaver
Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms
Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.


Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Ved lunsjtid

Bergens Tidende Morgen, 05.05.2001

Verk av norske komponister
Solist: Eirik Gjerdevik, tuba
Dirigent: Bjørn Sagstad
Forsvarets Musikkorps Vestlandet
Grieghallens foyer

Divisjonsmusikken i Grieghallen med norske verk på programmet


Det skal noe til å fylle Grieghallens foyer en helt vanlig fredag ved lunsjtid. Men det er slik det er: Når Forsvarets Musikkorps Vestlandet har konsert, kan man alltid regne med full sal. Og med solide fremførelser av både eldre og nyere korpsmusikk, introdusert av en alltid like blid og velopplagt Jakob Skarstein.

Denne fredagen var ikke noen unntagelse. Her fikk et trofast publikum av pensjonister og korpsentusiaster først høre en gammel marsj av Oscar Borg, deretter to nyere stykker norsk musikk, og til slutt et potpurri av Neal Heftis gamle Count Basie-arrangementer til å gå hjem eller i byen på.

Som det er vanlig, lå begge de nyere verkene plassert i grenselandet mellom korpsmusikk og Big Band jazz. I «Following the Waves» tar Svein Henrik Giske utgangspunkt i en folketone fra Sunnmøre som han transformerer og instrumenterer på forskjellige måter gjennom en serie variasjoner. Steinar Sætres verk «Groovy Music» er primært en serie bra melodier med korpsmusikkens smertensbarn, tubaen, i sentrum. Det uhandy instrumentet ble spillet med høyt humør og musikalitet av Eirik Gjerdevik.

Håndverksmessig sikkerhet, entusiasme, engasjement – det er noen av stikkordene, ikke bare for disse to verkene, men for konserten som helhet. Men det er også noen pletter i bildet, spesielt når det gjelder det rytmiske. For eksempel de jazzy delene av de to norske verkene eller det avsluttende Count Basie-potpurriet. Hovedproblemet er at jazzens tradisjonelle bass og trommer i slike sammenhenger erstattes med tuba og slagverk, riktig mye slagverk. Det er mulig det må være slik ifølge reglene på korpsmusikkens steintavler, men konsekvensen er at musikken blir alt for tung og bastant, uansett hvor velskrevet den er. Det var for eksempel bare et sted underveis i «Groovy Music» hvor det virkelig begynte å løfte seg. Og det var da slagverkerne plutselig, på en alt, alt for kort strekning, ble sparket frem av en flott, meget aktiv elbass.