Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.

Griegs konflikter

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Lørdag klokken halv tolv i Troldsalen: Eva Knardahl har meldt avbud. Det blir altså ingen uroppførelse av Olav Anton Thommesens Grieg-variasjoner denne gangen. Jorunn Marie Bratlie har, med fire dagers varsel, påtatt seg å gjennomføre resten av det annonserte programmet. Men hun må jammen væpne seg med tålmodighet: Det mangler en lille gruppe tilhørere – en av turbussene fra byen er forsinket. 20 minutter senere er alle omsider på plass, konserten kan starte. Og etter et par minutter får pianoet så plutselig kraftig konkurranse: 2-3 digitalklokker larmer lystig et sted nede blant publikum på de forreste benkene.

I en slik situasjon ville mange pianister ha mistet besinnelsen. Ikke Bratlie: Urokkelig, dypt konsentrert, fullstendig upåvirket av de helt urimelige omstendighetene gav hun oss festspillenes hittil sterkeste Grieg-opplevelse.

På programmet sto Folkelivsbildene, Holberg-suiten og den mektige Ballade i g-moll, tre krevende, virtuose verk som Bratlie gav en saftig, kraftfull fortolkning. Hun har det tekniske overskuddet som er nødvendig for å få disse verkene til å leve, og hennes foredrag er klart og gjennomartikulert, med presisjon i detaljen og imponerende overblikk.

Det var selvsagt både folketone og dans i framførelsen, men først og fremst satset Bratlie på å gjøre rede for de kraftige kontrastene i disse verkene: Hun understreket collagepreget i Folkelivsbildenes karnevalssats og framstilte med maksimal effekt spenningen mellom det sirlig dansante og det melankolsk deklamerende i Holberg-suiten. Og gav så til slutt en åndeløs fortolkning av Balladen der det ikke handlet om å dempe konfliktene, men tvert imot om å understreke verkets tragiske, motsigelsesfylte karakter.

Bratlie søker ikke forsoning. Hun ser først og fremst splittelse og konflikt i Griegs verk. Og hun forsvarer denne oppfattelsen med en gjennomført, konsekvent fortolkning.

Et dramatisk talent

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Soile Isokoski, sopran

Marita Viitasalo, piano

Håkonshallen

Barbara Bonney hadde meldt avbud til konserten i Håkonshallen fredag kveld; den finske sopranen Soile Isokoski sprang til – og klarte den vanskelige situasjonen med glans. Hun er vel ennå kun i begynnelsen av sin karriere, men virker allerede fullbefaren. Stemmen hennes er moden, med et klangfullt mørkt mellomregister og et imponerende glansfullt toppregister som hun behersker og fargelegger suverent.

Ved fredagens konsert presenterte hun et allsidig utvalg av lied-litteraturens sentrale deler. Tyngdepunktene lå omkring Schubert, Grieg og Sibelius, men nyere musikk var også representert, med Bernsteins små morsomme Kid Songs og Sallinens melankolske drømmesanger. Hennes tolkning av de forskjellige verk var i visse tilfeller overraskende, men alltid konsekvent: Liedsang er for Isokoski ikke primært intimitet, men drama – opera overført til den lille salen, det lille formatet.

På programmet sto derfor fortrinnsvis verk fra den fortellende, ekspressive delen av lied-repertoaret. I hvert enkelt tilfelle satset Isokoski med opplagt dramatisk talent på de store kraftige effektene og de klare følelsesuttrykkene. Det kunne kanskje virke litt vel voldsomt i de to innledende Mozart-ariene, men fungerte ellers glimrende, spesielt i Schubert-utvalget der en nyansert tolkning av «Gretchen am Spinnrade» sto frem som et av kveldens høydepunkter. Og etter å ha hørt Sissel Kyrkjebøs forsiktige Solveig på DNS dagen før, var det en sann fornøyelse å møte en sangerinne som torde – og kunne – gi de virtuose ordløse passasjene i Solveigs Sang fullt blow out. Alt i alt et interessant bekjentskap. Vi hører gjerne fra Isokoski igjen.

En moderne komponist

Bergens Tidende Morgen, 05.06.1993

Edvard Grieg: Peer Gynt

Norges Musikkhøgskoles Orkester

Dirigent: Simon Streatfeild

DNS

Musikalsk sett er det en temmelig uvanlig Peer Gynt som DNS presenterer. Først og fremst er det en masse «ny» Grieg-musikk i oppsettingen, musikk som av ulike grunner aldri har vært brukt i tidligere sceneframførelser, og som Grieg heller ikke fikk flettet inn i sine to orkestersuiter. Det meste er sant nok småting, korte musikalske skisser, antydede stemninger, men det er også enkelte lengre forløp, gjennomkomponerte passasjer som ikke står tilbake for noen av de velkjente og elskede stykkene.

Det hele, «nytt» som gammelt, framføres kontant og vitalt av Norges Musikkhøgskoles Orkester. Besetningen er noe mindre enn den vi kjenner fra orkestersuitene, og dirigenten Simon Streatfeild understreker dette ytterligere ved å trekke musikken kraftig i retning av det kammermusikalske: Orkesterklangen er slank, satsbildet står gjennomsiktig klart. De rytmiske, «eksotiske» stykkene blir i hans tolkning ekstra skarpe og barbarisk forrevne, mens de «store» romantiske stykkene framstilles langt mer nøkternt og usentimentalt enn det er vanlig i tradisjonen. Det er ikke mye nasjonalromantikk å hente i denne Peer Gynt. Streatfeilds Grieg er først og fremst en fremadrettet, moderne komponist.

Den samme usentimentale, likefremme holdningen preger også det nummer, vi alle venter på: «Solveigs sang». Sissel Kyrkjebø synger den enkelt og avdempet, nesten tilbakeholdende. Hun mangler sant nok fylde i høyden, men til gjengjeld former hun melodien med naturlig autoritet og med en sans for timing som de fleste skolerte sopraner kunne lære noe av.