Rå kraft

Bergens Tidende, 22.04.2016

Leoš Janáček: Orchestral Works Vol. 3

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Smellende flott tolkning av Janáčeks gammelslaviske messe

Vi er kommet til den tredje platen i serien med Leoš Janáčeks orkestermusikk, innspilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner. Hovedverket på den siste utgivelsen er den såkalte Glagolittiske Messe for orkester, orgel, kor og fire solister. Messen er et alderdomsverk skrevet i 1926. Den har de vanlige fem messeleddene, men de synges ikke på latin. Janáček har i stedet valgt å sette musikk til en eldgammel, kirkeslavisk versjon av teksten.

Janáček, som ikke var noe religiøst menneske, fortalte selv at messen var et forsøk på å gjenopplive den gamle slaviske kulturen og gi den et moderne uttrykk. I andre sammenhenger sa han at verket var panteistisk eller at det egentlig skulle forstås som en erotisk feiring av ekteskapet hans. Uansett hva som er bakgrunnen, så ligger det en voldsom energi og en rå, primitiv kraft i denne musikken – og i BFOs smellende flotte tolkning. Messingblåsere og slagverk skaper brakende lydkollisjoner, strykerne svarer igjen med rungende basslinjer og kantete, knortete melodifragmenter. Og rett før messen slutter, kommer organisten Thomas Trotter inn med en vill, brølende solo som får alle ruter til å klirre.

Blant sangsolistene bidrar sopranen Sara Jakubiak og heltetenoren Stuart Skelton til intensiteten i høyden, mens mezzosopranen Susan Bickley og bassen Gabor Bretz har kortere innsatser. Korene fra BFO og Collegium Musicum legger sammen med Domkoret og Edvard Grieg Kor en imponerende ramme om det hele – og synger alt på kirkeslavisk.

Etter messen følger tre kortere korverk av Janáček, blant annet en fin versjon av Fadervår. 

Serie-mestrene

Bergens Tidende, 05.11.2014

 

Tchaikovsky: The Nutcracker

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Janáček: Orchestral Works, vol. 1

Jean-Efflam Bavouzet, Edward Gardner

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Nye utgivelser med Bergen Filharmoniske Orkester på platemerket Chandos

Kjøpte du de tre Beethoven-platene med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra etter hvert som de utkom? Kanskje du skulle ha ventet litt. For nå, bare et par uker etter at Sony utga den siste platen, er alle tre blitt gjenutgitt i en samleboks. Som koster en tredel av hva du opprinnelig betalte.

Vi som fremdeles kjøper musikk i fast, fysisk form, har et dilemma hver gang et plateselskap presenterer en ny serie: Skal vi kjøpe platene etter hvert som de utkommer, eller skal vi vente og satse på at de etterpå blir samlet i en billig boks? Mange av oss gjør visst det første – i alle fall hvis det er snakk om musikk som virkelig interesserer oss. Og når de billige boksene så dukker opp, føler vi oss litt lurt.

På den annen side kan samleboksene jo også gi deg anledning til å samle opp plater du ikke fikk med deg i første omgang. Hvis du for eksempel ikke kjøpte platene med Johan Halvorsens orkesterverk som Bergen Filharmoniske Orkester utga på platemerket Chandos for et par år siden, kan du nå få hele serien i en boks – fire plater med underholdende scenemusikk og et par større, mer ambisiøse verk, skrevet av en god håndverker og profesjonelt fremført av BFO under ledelse av Neeme Järvi.

BFO er i det hele blitt en av platemarkedets seriemestre etter at samarbeidet med Chandos begynte. I tillegg til Johan Halvorsen-serien har de sammen med Neeme Järvi innspilt Johan Svendsens orkesterverk (3 bind) og Tsjajkovskijs ballettmusikk (3 bind). Og sammen med deres kommende sjefdirigent Edward Gardner har de nå startet en serie med Leoš Janáčeks orkestermusikk.

Tsjajkovskij-serien er musikkhistorisk interessant – for i stedet for de korte, redigerte suitene vi vanligvis hører, har Järvi tatt Tsjajkovskijs partiturer og simpelthen lagt musikken i dens opprinnelige, kronologiske orden. På den siste platen i serien som nettopp er utkommet, hører vi «Nøtteknekkeren» i hele sin bredde, en lang musikkgirlander som Järvi og BFO har skåret fri fra den sceniske sammenhengen og formet til et funklende, fargesprakende musikalsk forløp. Det er snertende presist spilt, dramatisk, gnistrende – en frisk og flott musikalsk fortelling. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Og så var det Janáček-serien. Første bind som nettopp er utkommet, viser at BFO og Gardner føler seg hjemme i Janáčeks særpregede univers. Platen starter med en flott, blankpolert fremføring av hans messingtunge «Sinfonietta» og slutter med en sjarmerende suite fra operaen om «Den listige, lille reven». Men platens høydepunkt er «Capriccio» – en miniatyr-klaverkonsert skrevet for en pianist som hadde mistet høyre arm under første verdenskrig. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller den virtuose venstrehåndsstemmen skarpt og spisst, akkompagnert av en fløyte, to trompeter, tre tromboner og en tuba. Resultatet er fire tornete, kantete satser, musikk som ikke lignet noe annet i sin samtid – og som fremdeles virker fascinerende fremmedartet. 

Utenfor hovedstrømmen

Bergens Tidende, 13.03.2014

Verk av Britten, Janáček og Sibelius

Gerald Finley, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Konsert med BFOs kommende sjefdirigent og utradisjonelt repertoarvalg

Ikke bare var torsdagskonserten totalt sviskefri denne uken. Den inneholdt ikke en eneste av de klassiske verkene fra orkestermusikkens kjerneområder. På programmet sto musikk fra 1900-tallets første tiår, og i tillegg musikk hentet utenfor periodens musikalske hovedstrøm -- sanger av Jean Sibelius skrevet rett etter århundreskiftet, verk av Leoš Janáček fra 1920-tallet og et verk av Benjamin Britten fra 1940.

Var dette en programerklæring fra Edward Gardner, BFOs kommende sjefdirigent? En forsmak på en ny repertoarpolitikk? Kanskje det. Vi får se. I alle fall var det et veldig interessant repertoarvalg. Og det ble en interessant konsert.

Det startet med Brittens Sinfonia da Requiem, et verk som opprinnelig ble skrevet til en japansk jubileumsfeiring, men som utviklet seg og etter hvert ble til noe helt annerledes, til tre satser komponert i sørgemusikkens tradisjonelle former og med en orkestersats preget av mørke farger, med tung blåserklang og mye slagverk. Gardner hadde stram regi og førte BFO gjennom Brittens enkle, musikalske fortelling med god balanse mellom de dominerende, mørke stemningene og de isolerte lysglimt av håp.

Kveldens solist, den kanadiske barytonen Gerald Finley, var i ilden to ganger. Før pausen sang han Skogvokterens parti fra sluttscenen i Leoš Janáčeks opera om Den listige lille reven. Det er selvsagt vanskelig å skulle fremstille kulminasjonen på en lang fortelling som publikum i konsertsalen ikke har hørt eller sett, men Finley ga en god, bevegende tolkning av Skogvokterens klagesang over sitt forspilte liv. Og den lille frosken som dukker opp og får operaens avsluttende kommentar, ble fint sunget av guttesopranen Mathias Hagen Skrede.

Etter pausen ble det seks sanger av Sibelius, opprinnelig skrevet for klaver, men her urfremført i Einojuhani Rautavaaras diskrete, moderne orkesterversjon. Finley fremførte sangene på nydelig svensk, og det var imponerende hvordan han så å si endret psykologisk profil mellom sangene og ga hver av dem den rette karakteristikken av meningsinnhold og stemning.

Ikke alt fungerte like godt i løpet av kvelden. For eksempel var det koordineringsproblemer flere steder i Brittens Sinfonia. Og i Sibelius-sangene virket det av og til som om Finley og orkesteret befant seg på hver sin planet. Men i kveldens siste verk, Janáček Sinfonietta, var alt på plass. Orkesteret var utvidet med en enorm blåserrekke som innledet verket med kolossale, smellende fanfarer. Og da var det åpnet for en fargesprakende, humørfylt orkestersats der alle grupper i orkesteret fikk vist frem sine beste sider.

BFO og Gardner er for tiden ved å innspille Janáčeks orkesterverk på Chandos. Hvis vi skal dømme etter torsdagens tolkning av hans Sinfonietta, kan vi se frem til spennende plater.   

Rørende og vakker

Bergens Tidende, 11.03.2013

Leoš Janáček: Den listige lille reven

Regi og koreografi: Inbal Pinto og Avshalom Pollak

Rory Macdonald, dirigent

Håkon Matti Skrede / kormester

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord. Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok. Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924.

På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader. De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten Rory Macdonald med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle. Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelige motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger. «Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon.  Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

Kontrast og sammenheng

Bergens Tidende, 26.10.2011

Duo Gazzana

Five Pieces

Natascia Gazzana, fiolin

Raffaella Gazzana piano

ECM New Series

Interessant platedebut

Platene i ECMs New Series er vanligvis konstruert som gode, intelligente konsertprogrammer der verkene er valgt ut med øre for musikalske kontraster og uventede sammenhenger. Et av de siste eksemplene i så måte er «Five Pieces», platedebuten til de to italienske søstrene Gazzana. Umiddelbart virker sammenstillingen av så forskjellige komponister som Takemitsu, Hindemith, Janáček og Silvestrov kanskje litt eiendommelig, for ikke å si søkt, men etter hvert skjønner man at de likevel har noe å si hver andre, i alle fall nettopp i de verkene som er valgt ut her. For Takemitsus Messian-inspirerte ungdomverk «Distance de fée» fra 1950-åra, ligger verken tidsmessig eller musikalsk langt fra Hindemiths fiolinsonate fra 1935. Og det går forbindelseslinjer bakover fra Hindemiths kantete melodikk til folketonene i Janáčeks fiolinsonate fra 1914. Søstrene Gazzanas nøkterne, saklige spillestil passer best til Takemitsu og Hindemith, men de har også taket på de romantiske dragene hos Janáček. At platens siste verk, Silvestrovs «Five Pieces» (2004), faller flatt til jorden, er nok ikke deres, men komponistens skyld.

Det typiske

Bergens Tidende, 02.06.2010

Leif Ove Andsnes, klaver

Det Norske Kammerorkester

Festspillene

Grieghallen.

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester med blandet program

Er det et faresignal at man blir fristet til å bruke ordet «typisk» om et stykke samtidsmusikk, er det et tegn på at komponisten har funnet seg til rette i et særlig uttrykk, at rutinen lurer om hjørnet? Kanskje det. I alle fall var det noe veldig typisk over «La Mattina», danske Bent Sørensens klaverkonsert, som Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester framførte i Grieghallen i går. Det er noe velkjent, typisk sørensensk over den musikalske strategien med å legge fram stumper av noe som minner om eldre musikk  og dekke dem til med lag etter lag av duse orkesterklanger slik at man av og til glemmer dem inntil de plutselig bryter fram og forsvinner igjen.

Andsnes spilte den krevende klaverstemmen med upåklagelig teknikk og musikalsk nærvær, men framførelsen hans kunne vel ikke helt skjule at det er noe utydelig og formløst ved dette verket.

Det var enda mer samtidsmusikk på programmet, en liten overraskelse til og med: Lasse Thoresen hadde nettopp fått Nordisk Råds Musikkpris 2010 for «Opus 42», et vokalverk i fire satser. Det ble feiret av Nordic Voices som ga en formidabel velklingende framførelse av førstesatsen – et stykke musikk som opprinnelig var bestilt av festspillene og som ble urframført for to år siden.

Ellers var det et ganske blandet program kammerorkestret presenterte. Det startet med en symfoni signert  Carl Philipp Emanuel Bach, et stykke musikalsk metervare, frisk spilt, uten omsvøp og uten større overraskelse. Da var det mer å hente i Terje Tønnesen transkripsjon for strykeorkester av Leoš Janáceks stormfulle strykekvartett nr. 1 «Kreutzer-sonaten». Og til slutt kom Leif Ove Andsnes tilbake og satte tingene på plass med en robust og dramatisk versjon av Mozarts klaverkonsert nr. 24. Og da var ingen grunn til å bruke ordet «typisk».

Fra glemmeboken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Leos Janacek: Hr. Brouceks ekskursjoner

Jiri Belohlavek, dirigent

BBC Symphony Orchestra

BBC Singers

Deutsche Gramophon

Et hull i Janacek-diskografien er lukket

«Hr. Brouceks ekskursjoner» er en satirisk, tsjekkisk roman fra 1880. Janacek begynte å gjøre den til opera i 1908, men hadde problemer med å få form på historien. En stund var det bare to akter, etter hvert ble det to deler der den siste var basert på noe tekst han selv hadde skrevet. Operaen var ferdig i 1917, men ble først uroppført i 1920, i Prag – hvor verken sangere eller publikum likte den. Den har heller ikke vært populær senere, verken på scenen eller i platekatalogene. Men her kommer da en innspilling med en god dirigent, et godt orkester og en rekke gode sangere. Man skal sikkert ha lest tykke bøker om tsjekkisk kulturhistorie for å forstå hva handlingen egentlig dreier seg om. Men har man ikke det, går an å bare åpne ørene. For det er mye god musikk på disse platene. Og for operaelskere er det altså et hull i Janacek-diskografien som nå er lukket.

Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.