Utblåsning

Bergens Tidende, 19.03.2014

Symphonies of Wind Instruments

Ingar Bergby

Royal Norwegian Navy Band

2L

Gamle og nyere klassikere for brass band

I 1943 skrev Arnold Schönberg en komposisjon for blåserorkester – trolig for å tjene litt penger i det amerikanske eksilet. Han var strålende fornøyd med resultatet. I et brev til en bekjent skrev han: «Det er en slik komposisjon man skriver for å dyrke sin egen virtuositet, og, på den annen side, for å gi en spesiell gruppe musikkelskere – i dette tilfellet korpsene – noe bedre å spille. Jeg kan forsikre deg – og jeg tror jeg kan bevise det – at dette stykket teknisk sett er et mesterverk.»

Schönbergs selvfølelse var det aldri noe i veien med.  Men faktisk hadde han et poeng her. Hans «Theme and Variations» for blåserkorps er en vakker, liten perle, en virtuos komposisjon der den strenge tolvtonemusikkens mester viser nye sider av seg selv. Verket er formulert i et melodisk, fritonalt tonespråk og Schönberg lokker de flotteste klangfarger ut av blåserne.

Vi hører det på den fine, nye platen med dirigenten Ingar Bergby og Kongelige norske marines musikkorps. Her er det også blåsermusikk av to andre sentrale 1900-tallsmodernister. Paul Hindemith er representert med et av sine pedagogiske konsertstykker fra 1920-tallet og «Symphony in B flat» fra 1951. I tillegg hører vi Igor Stravinskijs «Symphonies d'instruments à vent» fra 1920 – hvis engelske tittel har gitt platen navn.  

Marinemusikken spiller disse  stykkene feiende flott med blank, homogen messingklang og gnistrende soloinnsatser. Og har god sans både for det kantede, grove uttrykket i Hindemiths «bruksmusikk» og for den rytmiske intensiteten og kompleksiteten hos Stravinskij.  

I tillegg får vi høre en av den norske blåsermusikkens nyere klassikere: Platen slutter med en frisk versjon av Rolf Wallins finurlige «Changes» fra 1984. 

Kontrast og sammenheng

Bergens Tidende, 26.10.2011

Duo Gazzana

Five Pieces

Natascia Gazzana, fiolin

Raffaella Gazzana piano

ECM New Series

Interessant platedebut

Platene i ECMs New Series er vanligvis konstruert som gode, intelligente konsertprogrammer der verkene er valgt ut med øre for musikalske kontraster og uventede sammenhenger. Et av de siste eksemplene i så måte er «Five Pieces», platedebuten til de to italienske søstrene Gazzana. Umiddelbart virker sammenstillingen av så forskjellige komponister som Takemitsu, Hindemith, Janáček og Silvestrov kanskje litt eiendommelig, for ikke å si søkt, men etter hvert skjønner man at de likevel har noe å si hver andre, i alle fall nettopp i de verkene som er valgt ut her. For Takemitsus Messian-inspirerte ungdomverk «Distance de fée» fra 1950-åra, ligger verken tidsmessig eller musikalsk langt fra Hindemiths fiolinsonate fra 1935. Og det går forbindelseslinjer bakover fra Hindemiths kantete melodikk til folketonene i Janáčeks fiolinsonate fra 1914. Søstrene Gazzanas nøkterne, saklige spillestil passer best til Takemitsu og Hindemith, men de har også taket på de romantiske dragene hos Janáček. At platens siste verk, Silvestrovs «Five Pieces» (2004), faller flatt til jorden, er nok ikke deres, men komponistens skyld.

Å spille innvendig

Bergens Tidende, 11.04.2007

Zehetmair Quartett

Béla Bartók

Paul Hindemith

ECM New Series

To moderne klassikere med Zehetmair-kvartetten

Musikerne i Thomas Zehetmairs kvartett bruker ikke noter. Verken når de opptrer live, eller når de spiller inn platene sine i ECM-studiene. De spiller ”utenat”, sier vi. Tyskerne sier at de spiller ”auswendig”, utvendig . Men det er bestemt ikke noe utvendig ved resultatet. Tvert imot virker det som om musikken kommer innefra, som om den er gått rett i kroppen på de fire musikerne, blitt en organisk del av dem. Man hører det på denne nye platen der de fremfører de fem mektige satsene i Bartóks femte kvartett fra 1934 etterfulgt av enda et femsatset verk – Hindemiths fjerde kvartett, skrevet i 1921, på overgangen til hans nysaklige periode. Det dreier seg altså om to av den modernistiske kammermusikkens klassikere. Men det er ikke noe strengt og klassisk over denne fremførelsen. Musikken lever og ånder og får av og til en lekende, nesten improviserende karakter – noe som passer godt både til Bartóks jazzy eksperimenter med skeive, bulgarske rytmer og til Hindemiths energiske melodier.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Gråstein - og gull

Bergens Tidende, 25.01.2003

Verk av Hindemith, Mozart og Stravinskij

Elena Bashkirova, klaver

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med flott fremføring av Stravinskijs Petrusjka

Man skjønte jo hvor Mikhail Jurovskij ville hen da han satte BFO i gang med Paul Hindemiths Symfoniske Metamorfoser. Dette skulle være frodig og humoristisk, dette skulle være en festlig åpning på torsdagskonserten. Men det går ikke an å gjøre gull av gråstein. Gode intensjoner og energisk orkesterinnsats kunne ikke skjule at Metamorfosene er en svært uinspirert komposisjon fra den svakeste perioden i Hindemith karriere, et av de verkene der klisjemøllen hans går på tomgang, og der det som skulle vært lett og muntert blir klosset og plumpt.

Da var det annerledes stemning i salen etter pausen. Stravinskijs musikk til balletten Petrusjka er snart 100 år gammel, men virket i Jurovskij og BFO’s spenstige tolkning så ny og frisk som om den var skrevet i går. Her manglet det ingenting. Alt hva man forbinder med den unge, elegante Stravinskij, var på plass: de skarpe kantene, den rytmiske kompleksiteten, de delikate fargeskiftene – og alt ble fremført med ironisk distanse og imponerende teknisk kontroll av et orkester som tydeligvis følte seg vel til rette. Både med musikken og dirigenten.

Kveldens solist var pianisten Elena Bashkirova som før pausen gav en stillferdig, lyrisk orientert, men noe anonym tolkning av Mozarts klaverkonsert nr. 27.

En russisk legende

Bergens Tidende Morgen, 22.01.2000

Verk av Mozart, Hindemith og Tsjaikovskij

Nikolai Petrov, klaver

Michael Christie, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klavergiganten Nikolai Petrov i fantastisk tolkning av Tsjaikovskijs første klaverkonsert.

Juleferien er for lengst forbi. Men Bergen Filharmoniske Orkester har ennå ikke funnet tilbake til høstens storform. Og uansett at torsdagens unge gjestedirigent, Michael Christie, virket både sympatisk og teknisk kapabel, formådde han ikke å fyre ordentlig opp under kjelene og få turtallet opp.

Det startet med en litt treg, ukonsentrert versjon av ouverturen til Mozarts «Tryllefløyten», inklusive et par fatale skjeve innsatser i treblåserne. Og det fortsatte med Paul Hindemiths «Mathis der Mahler»-symfoni fra 1934 som ble spilt kjølig, korrekt - og helt uten nerve, helt uten entusiasme. Hva man for så vidt ikke kan fortenke orkestret i. For 20-30 år siden diskuterte man fremdeles om Hindemith skulle plasseres på den ene eller den andre siden i 30-årenes kulturelle og politiske geografi. I dag fortoner slike spørsmål seg som temmelig irrelevante. Enhver kan høre at «Mathis der Mahler»-musikken er enfoldig, brautende og tilbakeskuende. Hvilken fraksjon av 30-tallets tyskdomsrørsla den sokner til, er en detalj som historikerne får ta seg av. Om musikken fremdeles kan spilles i en konsertsal, er derimot et spørsmål for musikere og dirigenter. Ifølge Michael Christie og BFO er svaret nei: Dette er musikk som er utgått på dato.

Etter pausen: Nikolai Petrov kommer inn, setter seg ved klaveret, slår an de første akkordene i Tsjaikovskij klaverkonsert nr. 1 - og med en gang ser verden helt annerledes ut. Fra første takt forstår man hvorfor denne russiske giganten nevnes i samme åndedrag som Richter og Gilels. Overlegen teknikk, fysisk styrke, arkitektonisk overblikk - jo visst, alt dette har han. Men også kunstnerisk modenhet, innsikt, dyp forståelse for den egentlige musikalske substansen i dette forterskede verket. Der de fleste andre pianister, selv de aller største, spiller Tsjaikovskij-konserten som et vulgært støyende bravurnummer - der demper Nikolai Petrov klangen ned, setter de lyriske momentene i fokus og gjør hele tiden nye funn, nye, eventyrlige oppdagelser.

En legendarisk pianist. En gjennomtenkt, gjennomkontrollert og gjennomartikulert tolkning. En virtuositet som aldri er sitt eget mål, men som alltid står i verkets, musikkens tjeneste. Den sluttet egentlig ganske bra, denne torsdagen.

Fremtidsmusikere

Bergens Tidende Morgen, 26.11.1998

Verk av Jan Fischer, Paul Patterson og Paul Hindemith

Griegakademiets Sinfonietta og Kammerorkester

Dirigenter: Einar Røttingen og Ricardo Odriozola

Gunnar Sævigs Sal

Spennende møte med den unge musikergenerasjonen i Bergen

Hva er samtidsmusikk? Musikk som er skrevet av tidens komponister? Eller bare musikk som noen spiller i dag? Eller må det være musikk som fremdeles er retningsgivende for dagens komponister, for dagens musikkliv?

Man kommer lett til å lure på den slags spørsmål, når man leser programmet til årets Autunnale – Bergens festival for samtidsmusikk. Eller når man f.eks. sitter i Gunnar Sævigs sal en lørdag kveld, på en konsert som starter med tsjekkiske Jan Fischers neoklassisistiske «Sonatorum» for fire instrumenter fra 1971, fortsetter med engelske Paul Pattersons Ligeti-inspirerte «Intersections» for åtte instrumenter fra 1975, og slutter med Paul Hindemiths tunge, pompøst tilbakeskuende ballettmusikk «Noblissima Visione» fra 1938. Hvor langt tilbake går samtiden egentlig? Og hvem sin samtid taler vi om her?

Samme hvordan en snur og vender på det: det var ikke mye samtidsmusikk å høre denne kvelden i Gunnar Sævigs sal. Til gjengjeld var det samtidsmusikere i massevis. Eller kanskje man heller skulle si: fremtidsmusikere. For det var Griegakademiets studenter, den unge, nye musikergenerasjonen, som sto i sentrum.

Og hvis man i stedet for å mase om begrepet samtidsmusikk, spør til utsiktene for fremtidsmusikken, da må svaret bli: takk, bra! For her ble det i hvert fall demonstrert både musikalitet og solid håndverk.

I Fischers «Sonatorum» imponerte spesielt pianisten Dana Marinescu og fløytisten Kjersti Sellevåg med en spenstig, helt typeriktig «musikantisk» fortolkning. Vi bør også fremheve de åtte musikere som under Einar Røttingens ledelse oppførte  Pattersons «Intersections», et krevende verk som eksperimenterer med uvanlige klanger og klangfarger. Og endelig konstaterte vi, i Hindemith, at Griegakademiets studenter ikke alene kan fylle alle plasser i et ganske stort kammerorkester, men at de også kan få musikken til å bære. Det var ganske visst en del ru pletter i fiolinklangen underveis, men treblåsere, messing og slagverk fungerte bra. Og det er et «must» i Hindemith.

Det musikantiske

Bergens Tidende Morgen, 17.11.1995

Ann Helen Moen, sopran

Steffen Blindheim, obo

Hans G. Hagen, bratsj

Karl Toews, cello

Verk av Paul Hindemith

Bergen Kammmermusikkforening

Gunnar Sævigs Sal

Imponerende tolkninger av Hindemith

Når Paul Hindemith skulle karakterisere sin egen musikk, talte han om dens «musikantiske» kvaliteter. Ordet har fått litt av en renessanse her på det siste. Det kan gi grunn til bekymring. For som regel brukes det til å skape en falsk motsetning mellom handverk og refleksjon, til å fremheve det utvendige, det harmløst effektfulle på bekostning av sammenheng og konsekvens i samtidsmusikken.

Det var ikke helt dette Paul Hindemith hadde i tankene i sin tid. Det fikk vi en glimrende demonstrasjon av onsdag kveld da fire talentfulle, unge musikere fremførte noe av hans tidlige kammermusikk i forbindelse med feiringen av hans 100 års jubileum.

Det startet med musikk beregnet til oppførelse Mortensaften, et gemyttlig forsvar for gjessene med Ann Helen Moe som inntrengende advokat og Steffen Blindheims spenstige obo i rollen som det forfulgte fjørfeet. Og det sluttet med «Die Serenaden», en liten kantate der alle fire musikere igjen kom sammen. I begge tilfelle: enkel, upretensiøs musikk i solid fremføring.

Men i øvrig var det strykerne som sto i sentrum denne kvelden. Programmets tyngste verk, to velskrevne, veldreide solosonater for henholdsvis bratsj og cello, er komponert samtidig (1922) og har samme opusnummer, men uansett alle likheter med hensyn til musikalsk materiale ble det to helt forskjellige fremførelser. Cellisten Karl Toews spilte seg innad og ned i musikken og ga en ettertenksom tolkning der den nøye kontrollerte redegjørelsen for verkets indre strukturer var det sentrale. Bratsjisten Hans G. Hagen valgte en annen strategi. Han fokuserte på bratsjsonatens ekspressive kvaliteter i en medrivende, ildsprutende fremførelse der musikkens innside så å si ble krengt ut og satt i energisk spill.

To verk skrevet i 1920-tallets spenn mellom Sachlichkeit og ekspresjonisme. To helt ulike tolkninger, begge tro mot kvaliteter i stoffet selv, begge like gjennomreflekterte og begge like imponerende. To fremførelser som hver på sin måte demonstrerte at musikantiske kvaliteter og musikalsk substans ikke behøver å være motsetninger.

Hindemith her og nå

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1995

Paul Hindemith: Ludus Tonalis

Einar Røttingen, klaver

Cinemateket, USF

Interessant gjenhør med kontroversiell komponist

Hva var Paul Hindemith? Det 20. århundrets viktigste tyske komponist? Eller: en naiv forvalter av et reaksjonært musikksyn i Tysklands mørkeste periode, en tjenstvillig funksjonær som tross all effektivitet allikevel falt i unåde hos makthaverne? Filosofen Th.W. Adorno satte problemet Hindemith på dagsordenen så tidlig som i 1939. Musikkhistorikerne krangler fortsatt om det, mer enn 30 år etter Hindemiths død.

Men kanskje tiden nå er inne til å oppgi de gamle, velkjente posisjonene, kanskje man i stedet skulle prøve å lytte til musikken, høre hvordan den egentlig klinger, her og nå. Det er mulig å gjøre det nettopp i disse dagene hvor mange gode krefter arbeider på dugnad for å feire Hindemiths 100 års jubileum. Resultatet av anstrengelsene er blitt en enestående serie konserter som presenterer hele bredden i hans musikk. Det er formentlig ikke mange europeiske byer av Bergens størrelse som kan oppvise noe tilsvarende.

Mandag kveld hørte vi Einar Røttingen spille klaververket «Ludus Tonalis». Det er et stort anlagt verk, skrevet i 1942 i amerikansk eksil: 12 fugaer med forspill, mellomspill og avslutning, et forsøk på å skape et moderne motstykke til Bachs to bind Wohltemperierte Klavier, den vesterlandske musikkens Gamle Testamente.

På Cinemateket ble oppførelsen ledsaget av lysbilder fra en privat, illustreret utgave av verket med morsomme tegninger av Hindemith selv. Men det var klart nok verket som sto i sentrum. Røttingens tolkning var lojal, solid. Han spilte seg gjennom de mange avsnittene med presisjon og passende tyngde. Og antydet så samtidig, i glimt, at det i denne rekke av korte satser ligger annet og mer enn tørr abstraksjon og formel reverens for den gamle høye skolen: Her er det også, som hos Bach, helt elementære musikalske opplevelser å hente, en sanselig, stram marsj f.eks., eller en folkelig vals med umiskjennelig klang av Bierstube. Og frem for alt: små sarte, lyriske avsnitt som ligger temmelig fjernt fra det gjengse bildet av den robuste Hindemith.

Kommer vi til å endre syn på Hindemith etterhvert? Kanskje. Vi får se. Foreløpig gleder vi oss til resten av ukens konserter.