Musikalsk oppussing

Bergens Tidende, 27.11.2013

Musikk / Klassisk

Brahms: The Symphonies

Gewandhausorchester Leipzig 

Riccardo Chailly

Decca

Chailly fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier

Det er 30 år siden Riccardo Chailly sist spilte inn de fire Brahms-symfoniene. Den gangen var han sjefsdirigent for Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Nå har han innspilt dem igjen, denne gangen med Leipzig Gewandhausorchester som han har ledet de siste 8 årene. Og mye er annerledes nå – ikke bare sammenlignet med hans egne, gamle innspillinger. Leipzig-versjonen skiller seg fra det meste annet på markedet. Den tegner kanskje ikke et totalt nytt bilde av de fire symfoniene, men den trekker frem noe vi har glemt, noe som ligger i partiturene, men som er blitt tildekket i årenes løp.

Brahms forbindes vanligvis med overdådige orkesterklanger og yppige melodier. Chailly stiller spørsmål ved dette. Fremførelsestradisjonen har skapt et vakkert bilde, sier han, men den har også plettet Brahms’ partiturer. Selv har Chailly satt seg fore å gå tilbake og fjerne «hundre års avleiringer».

Andre moderne dirigenter har vært ute i samme ærend – Nikolaus Harnoncourt og Roger Norrington, for eksempel. Men det er neppe noen som har gått så radikalt til verks som Chailly. Han har så å si sandblåst symfoniene og avdekket glemte mønstre og farger under avleiringene. Orkesterklangen er gjennomsiktig: Uansett hvor vi er i partituret, står alle orkestrets instrumenter klart og nærværende. Den massive klangen er avløst av en finstemt palett der varme strykere blander seg med strålende messing og syngende treblåsere. Brahms’ imponerende kontrapunktiske linjeføringer står knivskarpt. Vi hører selv de fineste, nesten umerkelige innsatsene, og orkesteret følger alle partiturets dynamiske utsving til punkt og prikke.

Mens mange dirigenter satser alt på å komme frem til de store effektene hos Brahms, overholder Chailly partiturenes tempoanvisninger. Han setter et grunntempo og bygger opp store buer med fremadrettet intensitet. Og han markerer med kirurgisk presisjon de spenningene som oppstår når Brahms lar instrumentgrupper spille opp mot hverandre i ørsmå rytmiske forskyvinger.

Selvsagt er det også flotte melodier, romantiske følelsesutbrudd og høstlige, pastorale naturstemninger på disse platene. Men Chailly og hans Gewandhausorchester viser oss først og fremst komponisten Brahms – en moderne komponist som behersket alle musikalske virkemidler og som utviklet små musikalske celler til overveldende klanglige og melodiske konstruksjoner.

Trenger verden disse evinnelige gjeninnspillinger av klassikerne? Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og utløser hissige avisdebatter. Chaillys gjeninnspillinger av Brahms-symfoniene besvarer spørsmålet i praksis. Bekreftende.

Det er tre plater i Brahms-boksen fra Decca. De to første rommer de fire symfoniene. På den tredje finner vi den Tragiske overturen, Haydn-variasjonene og andre orkesterverk samt en rekke sjeldenheter, blant annet hans egne orkestreringer av Liebeslieder-Waltzer pluss den opprinnelige versjonen av andre sats i hans første symfoni.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

Eksplosivt vital

Bergens Tidende, 07.12.2011

Beethoven: The Symphonies

Riccardo Chailly

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Ny Beethoven-tolkning som kan måle seg med de beste

Beethoven-tradisjonen i Leipzig går helt tilbake til 1825 da Gewandhausorchester, som det første orkestret i verden, framførte alle 9 symfonier som en samlet syklus. Mange av orkestrets senere sjefsdirigenter har fortsatt med slike samlede framføringer, også på plate. Den siste er Riccardo Chailly. Siden han tiltrådte i 2005, har han bestandig hatt symfoniene på repertoaret. Nå framlegger han resultatet av tolkningsarbeidet i en boks med fem cd-er som også rommer alle Beethovens ouverturer. Chailly nevner at han er inspirert av eldre dirigenter som Toscanini og Karajan og av nyere innspillinger med originalinstrumenter. Men tolkningen er likevel helt hans egen, typisk Chailly – streng, presis, partiturtro og samtidig eksplosivt vital. Han satser på raske tempi og får Gewandhausorchester til å presse de dynamiske kontrastene til det ytterste. Det er ikke noen mørk, grublende Beethoven vi hører her. Musikken klinger ungt og sprekt. I en tolkning som kan måle seg med de beste av de eldre. 

Oppdagelser

Bergens Tidende, 28.10.2009

Mendelssohn Discoveries

Roberto Prosseda, klaver

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Litt annerledes Mendelssohn

Her er enda en plate i anledning 200-året for Mendelssohns fødsel. Det er Gewandhausorchester som spiller, det orkesteret han selv ledet de siste årene av sitt liv, og da må det jo bli godt. I tillegg har Riccardo Chailly, orkesterets nåværende sjefdirigent, vært i arkivene og studert de originale partiturene og hentet frem varianter. Så da blir det den ”skotske” symfonien i en versjon som Mendelssohn selv fremførte i London i 1842. Og konsertouverturen ”Hebridene” i et førsteutkast fra 1830. Pluss en moderne rekonstruksjon av den klaverkonserten som skulle bli Mendelssohns tredje men som han aldri fullførte, kanskje fordi den ikke var god nok – slik høres det i alle fall ut. Mendelssohn-filologer vil sikkert synes det er spennende å sammenligne variantene med de mer vanlige versjonene. Vi andre kan glede oss over Gewandhaus-orkestrets varme, romantiske klang og Chaillys rause og spenstige direksjon. Og over velkjente verk som klinger litt annerledes.

Vårrengjøring

Bergens Tidende, 28.03.2007

Schumann: Symphonies Nos 2 & 4

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester

Decca

Schumann-symfonier med lyse, klare farger

Det er blitt liv og røre i Leipzig etter at Riccardo Chailly for to år siden startet som dirigent for Gewandhausorchester. Fire plater er det blitt til så langt, og på den nyeste er begge parter så å si på hjemmebane: Schumanns symfoni nr. 2 og 4 er hentet fra orkestrets kjernerepertoar – samtidig som Mahler-eksperten Chailly har valgt å spille dem i Mahlers versjoner. Schumann er alltid blitt beskyldt for å skrive tung og klosset orkestermusikk. Men Mahler demonstrerte i sin tid at det er ikke mye som skal til for å få disse symfoniene til å blomstre. Han fjernet en del stemmefordoblinger og flyttet i et par tilfeller en stemme til et annet instrument, men de fleste av endringene hans dreidde seg om dynamikk – aksenter, crescendoer og diminuendoer ble tilføydd for å klargjøre og dramatisere musikken. Resultatet av vårrengjøringen kan man høre på denne livlige, friske platen der de to verkene fremstår med lyse, klare farger. 

Musikalitet og engasjement

Bergens Tidende, 31.01.2007

Janine Jansen, fiolin

Riccardo Chailly med Gewandhausorchester

Decca

Mendelssohn og Bruch i det 21. århundre

Alle fiolinister har dem på repertoaret. Alle vet hvordan Mendelssohns og Bruchs fiolinkonserter skal spilles. Innspilninger som kobler dem er utallige som havets sand. Og så kommer Janine Jansen da og spiller dem slik du aldri har hørt dem før. Alt støv og spindelvev er blåst vekk. Dette er slik Mendelssohn og Bruch skal spilles i det 21. århundre. Ingen smektende, sentimentale linjer, ingen følsom romantikk. Bare sterk musikk, spilt med rå energi og voldsomt drive. Og med smittende musikalitet og engasjement. Vi som så Janine Jansen på Festspillene siste år, vet at hennes teknikk er formidabel, men også at den aldri er et mål i seg selv. På platen merker man nesten i hver frase hennes begeistring over å kunne bruke teknikken til å bringe nye eller glemte sider av disse gjennomterskede stykkene frem i lyset. Innspilningen er gjort i Leipzig. Og, ja, det er Mendelssohns gamle  Gewandhausorchester og dirigenten Riccardo Chailly som akkompagnerer henne. Hva mer kan man ønske seg?

Et musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende Morgen, 23.06.2003

Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn

Barbara Bonney, Matthias Goerne, Sara Fulgoni og Gösta Winbergh

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly, dirigent

Decca

Matthias Goerne og Barbara Bonney i en Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Alene av musikkhistoriske grunner er dette et kupp. Riccardo Chailly gir på denne platen et interessant, overbevisende forslag til hvordan Gustav Mahlers Wunderhorn-sanger ble sunget og spilt den gang komponisten selv stod på podiet.

Her er det mye som høres nytt og annerledes ut; mange av sopranens sanger synges av barytonen og omvendt; «Revelge» synges av en tenor, «Urlicht» av en mezzosopran. Og i tillegg har Chailly redusert orkesterklangen slik at man plutselig forstår hva musikkhistorikerne mener når de sier at disse orkestersangene er Mahlers bidrag til kammermusikken.  

Det er resultatene av et musikkhistorisk detektivarbeid som presenteres her - i en helt formidabel musikalsk tolkning. Concertgebouw-orkestret spiller så klart og gjennomsiktig som en strykekvartett. Den sentrale barytonstemmen synges av fabelaktige Matthias Görne med en stemmeprakt og en karakteriseringskunst som ikke har noe sidestykke i Mahler-diskografien. Og i sopranpartiene gir Barbara Bonney en av sine beste prestasjoner noensinne. En Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

I de saliges boliger

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

Verk av Diepenbrock og Mahler

Nathalie Stutzmann, alt

Riccardo Chailly, dirigent

Koninklijk Concertgebouw Orkest

Grieghallen

En av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne

Årets Festspill har vært preget av sterke kvinner og dype, mørke stemmer. Randi Stenes mezzosopran, Kim Kashkashians bratsj – og nå sist: Nathalie Stutzmanns overdådige alt.

Jo visst, det er bare å takke og bukke. Festspilldirektøren har gjort det igjen, brakt enda et av tidens internasjonale toppnavn til Bergen: Plutselig står hun der – Nathalie Stutzmann, den store, franske Schumann-fortolkeren – en lørdag kveld i Grieghallen, sammen med Concertgebouw orkestret og Riccardo Chailly, som solist i nederlandske Alphons Diepenbrocks «Hymne til Natten» med tekst av Novalis.

Det er et stort anlagt verk, tungt, flott, et stykke velhengt senromantikk med minnelser av Wagner. Og Stutzmann følger opp hver eneste nyanse i musikken og i Novalis' tekst – med en stemme som både kan være som «drueklasenes gyldne elv» og som «mandeltreets vidunderolje», melankolsk tilbaketrukket når det kreves, og av og til, på sentrale steder, med et langsomt vibrato som starter helt inne i kjernen av tonen og slutter med å åpne tekstens nattehimmel.

Festspillpublikummet «couldn't care less». Reaksjonen etterpå var høflig, kjølig og dypt uinteressert. Folk skjønte visst ikke helt at de her, med Novalis' ord, hadde fått overrakt «nøkkelen til de saliges boliger».

Til gjengjeld var det sikkert ingen som var i tvil om at noe fantastisk kom til å skje da Riccardo Chailly og Concertgebouw'ene satte an til Mahlers femte symfoni. Først den ensomme trompeten, det stille, klokkeklare messingsignalet som vokser og blir til en fanfare. Så: en orkestral erupsjon av titanisk velde som ryster Grieghallen helt ned i betongfundamentet. Og så: det brå omslag, de dype strykeres inntog, melodisk syngende, strømmende. Jo, sannelig, her ble perleporten slått opp, på vidt gap – for en av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne.

Det er fremdeles ikke lett å spille Mahler, men nederlenderne har åpenbart denne musikken skrevet inn i genene. For her var det endelig en oppførelse hvor man følte at alt ble spilt etter den opprinnelige hensikten, hvor man kunne høre hver eneste av Mahlers pedantisk nøyaktige markeringer av tempo og dynamikk, hvor adagietto'en ble åpnet «sehr langsam», «seelenvoll», slik det står skrevet i partituret, hvor de komplekse instrumentblandingene hver gang var i optimal balanse.

Og man skjønte at selv om Mahlers musikk måtte vente et halvt århundre, helt frem til oppfinnelsen av LP platen og stereoen, før den for alvor ble hørbar, så er det tross alt i konsertsalens offentlige rom den hører hjemme. Det er først her man riktig kan overskue det voldsomme, brede musikalske lerretet som slås opp, det uendelig kompliserte tematiske vevet, melodiene som beveger seg gjennom rommet fra instrument til instrument. Og det er kun her man får den fulle opplevelsen, det ultimative rush når hele orkestret plutselig samler seg og blir til en eneste bankende, dunkende organisme i en frådende utblåsning, anført av høyt løftede horn og oboer.

Etterpå var det var stående applaus, drøssevis av fremkallelser, bravorop til hornene, til messingblåserne, til hele dette fantastiske orkesteret. Og blomster til dirigenten. Som beskjedent sendte dem videre til den fabelaktige førstetrompetisten.