Musikalsk oppussing

Bergens Tidende, 27.11.2013

Musikk / Klassisk

Brahms: The Symphonies

Gewandhausorchester Leipzig 

Riccardo Chailly

Decca

Chailly fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier

Det er 30 år siden Riccardo Chailly sist spilte inn de fire Brahms-symfoniene. Den gangen var han sjefsdirigent for Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Nå har han innspilt dem igjen, denne gangen med Leipzig Gewandhausorchester som han har ledet de siste 8 årene. Og mye er annerledes nå – ikke bare sammenlignet med hans egne, gamle innspillinger. Leipzig-versjonen skiller seg fra det meste annet på markedet. Den tegner kanskje ikke et totalt nytt bilde av de fire symfoniene, men den trekker frem noe vi har glemt, noe som ligger i partiturene, men som er blitt tildekket i årenes løp.

Brahms forbindes vanligvis med overdådige orkesterklanger og yppige melodier. Chailly stiller spørsmål ved dette. Fremførelsestradisjonen har skapt et vakkert bilde, sier han, men den har også plettet Brahms’ partiturer. Selv har Chailly satt seg fore å gå tilbake og fjerne «hundre års avleiringer».

Andre moderne dirigenter har vært ute i samme ærend – Nikolaus Harnoncourt og Roger Norrington, for eksempel. Men det er neppe noen som har gått så radikalt til verks som Chailly. Han har så å si sandblåst symfoniene og avdekket glemte mønstre og farger under avleiringene. Orkesterklangen er gjennomsiktig: Uansett hvor vi er i partituret, står alle orkestrets instrumenter klart og nærværende. Den massive klangen er avløst av en finstemt palett der varme strykere blander seg med strålende messing og syngende treblåsere. Brahms’ imponerende kontrapunktiske linjeføringer står knivskarpt. Vi hører selv de fineste, nesten umerkelige innsatsene, og orkesteret følger alle partiturets dynamiske utsving til punkt og prikke.

Mens mange dirigenter satser alt på å komme frem til de store effektene hos Brahms, overholder Chailly partiturenes tempoanvisninger. Han setter et grunntempo og bygger opp store buer med fremadrettet intensitet. Og han markerer med kirurgisk presisjon de spenningene som oppstår når Brahms lar instrumentgrupper spille opp mot hverandre i ørsmå rytmiske forskyvinger.

Selvsagt er det også flotte melodier, romantiske følelsesutbrudd og høstlige, pastorale naturstemninger på disse platene. Men Chailly og hans Gewandhausorchester viser oss først og fremst komponisten Brahms – en moderne komponist som behersket alle musikalske virkemidler og som utviklet små musikalske celler til overveldende klanglige og melodiske konstruksjoner.

Trenger verden disse evinnelige gjeninnspillinger av klassikerne? Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og utløser hissige avisdebatter. Chaillys gjeninnspillinger av Brahms-symfoniene besvarer spørsmålet i praksis. Bekreftende.

Det er tre plater i Brahms-boksen fra Decca. De to første rommer de fire symfoniene. På den tredje finner vi den Tragiske overturen, Haydn-variasjonene og andre orkesterverk samt en rekke sjeldenheter, blant annet hans egne orkestreringer av Liebeslieder-Waltzer pluss den opprinnelige versjonen av andre sats i hans første symfoni.