Brennende øyeblikk

Bergens Tidende, 04.12.2013

Keith Jarrett

Concerts: Bregenz, München

ECM

Keith Jarrett

No End

ECM

Tilbake til 1980-tallet med Keith Jarrett og ECM

Det ble skrevet jazzhistorie i Köln den 24. januar 1975. Keith Jarrett var alene på scenen med et flygel. Han hadde sovet dårlig, flygelet var i ustand, han hadde ingen plan, han improviserte seg frem. «Brillene mine holdt på å falle av, buksene mine hadde vridd seg, jeg svettet, jeg satt på huk, jeg sto opp, jeg satt ned … og tenkte ”ingenting kan stoppe meg nå"».

Manfred Eicher fra ECM opptok konserten nærmest ved et tilfelle. Resultatet ble «The Köln Concert», jazzens mestselgende soloalbum noensinne og en plate som kom til å holde ECM økonomisk flytende de neste mange årene.

Siden den gangen har Jarrett hatt andre solokonserter, og ECM har dokumentert mange av dem. «Concerts», en boks med 3 cd-er, er den nyeste utgivelsen i rekken. Jarretts solokonsert i østerrikske Bregenz sommeren 1981 har vært ute på plate før. Her får vi den igjen, nå supplert med opptak fra en konsert i München et par dager senere.  

På solokonserter fra 2000-tallet beveger Jarrett seg ofte inn i grenselandet mot modernistisk kunstmusikk. Der var han ikke i 1981. «Concerts» ligger tett på Köln-konserten i tid og viser oss en Jarrett som fremdeles tar utgangspunkt i jazzen når han improviserer sine lange forløp. Han starter med et enkelt motiv og gir seg til å brodere og variere og folde ut. Og plutselig er han der han også var i Köln – «ingenting kan stoppe meg nå». Han er i transe, han grynter, han stamper i gulvet og spiller en ustoppelig strøm av ballader, gospelsalmer, boogiewoogie og country-klaver. I tekstheftet til «Concerts» skriver han at en «guddommelig vilje» strømmer igjennom ham og skaper noe hinsides hans egne ideer og tanker. Men i realiteten er det visst bare ham selv vi hører på disse platene, en ung, sterk Jarrett som setter all sin musikalske erfaring og all sin formidable teknikk på spill.

Det er – som vanlig på Jarretts solokonserter – mye tomgang underveis, lange avsnitt der musikken fortsetter selv om materialet tydeligvis er oppbrukt, steder der høyre hånd kjører på automatpilot mens venstre hånd banker ut sine endeløse ostinatfigurer osv. Men av og til kommer Jarrett frem til dette særlige punktet der ingenting kan stoppe ham, der hendene hans finner veien selv og den helt store musikken oppstår. Disse sublime, brennende øyeblikkene kan du ikke spole deg frem til. Du er nødt til å høre hele forløpet, følge den hypnotiske oppbyggingen og følge Jarrett inn i transen.

Samtidig med «Concerts» har ECM utgitt «No End», en dobbelt-cd med andre gamle Jarrett-opptak, denne gangen fra 1986. Jarrett er igjen alene, men nå spiller han både klaver, elektriske gitarer, el-bass, trommer og mye mer. Alt er opptatt av ham selv og overspilt ved hjelp av to Tandberg kassettspillere. Det hviler en litt hjemmesnekret, hippie-aktig stemning over hele prosjektet. Musikken er løs og ledig. Jarrett improviserer fritt og viser seg å være en overraskende habil rockegitarist. Et sjarmerende tilskudd til Jarrett-diskografien.