Perler på snor

Bergens Tidende Morgen, 12.12.1995

Bachs Juleoratorium

Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister

Dirigent: Rolf Sævik

Korskirken

Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag, en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk   og at Collegium Musicums kor og orkester klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste overgripende form.

Det var elektrisitet i luften allerede fra de første paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.

Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks. en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins' dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir singen». Og så videre. Og så videre.

Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene. Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig stemme.

Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.