Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.