Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Stedets musikalske ånd

Bergens Tidende, 20.04.2011

Nils Økland og Sigbjørn Apeland

Lysøen – Hommage à Ole Bull

ECM

En respektfull musikalsk hyllest til Ole Bulls improvisasjonskunst

Det er januar 2010. Det er kaldt på Lysøen. Det står en mobil oljeovn i den store musikksalen der lydteknikeren Audun Stype har rigget til oppptaksutstyret sitt. Sigbjørn Apeland har tatt på seg en svær ullgenser og skjerf og solid strikkelue. Votter må han unnvære, for han sitter og spiller på Ole Bulls gamle harmonium. Vi ser det på bildet i tekstheftet til hans og felespilleren Nils Øklands nye plate på ECM – en plate som trolig er den rareste utgivelsen som ennå er kommet i kjølvannet på siste års Ole Bull-jubileum.

De to musikerne spiller Bull-svisker som La Mélancolie, Sæterjenten og temaet fra Nocturne. Pluss folketoner og populære melodier som på ulike måter er forbunnet med Bulls person. Men platen rommer også Solveigs sang av Grieg og enkle melodier som Apeland og Økland selv har skrevet. Og ingenting spilles notetro etter boka. Øklands hardingfele legger hele tiden blomstrende forsiringer henover melodilinjene, og Apeland følger opp og fortsetter med jazzaktige assosiasjoner.

Dette er ikke en tradisjonell Ole Bull-plate, det er en «hommage à Ole Bull» som det står på coveret, en respektfull musikalsk hyllest der to sentrale improvisasjonskunstnere med røtter i det moderne folkemusikkmiljøet viser fram et annerledes bilde av Bull enn det vi er vant til. I Apeland og Øklands tolkning understrekes ikke bare det sterke improvisatoriske elementet i Bulls spillestil, men også musikkens kontemplative, melankolske karakter og dens mange referanser til norske folketoner.

Apeland improviserer på det gamle, nyrestaurerte flygelet i musikksalen og på Bulls eget harmonium. Økland spiller på sin hardingfele og låner av og til Bulls Guarneri-fiolin. Og lydteknikeren Audun Stype går tett på alle instrumentene og på den gamle arkitekturen og fanger den store romklangen som er lukket inne i Bulls merkelige, mauriske palass. Platen er en «hommage à Ole Bull», men er egentlig først og fremst en hyllest til selve huset, en plate som fanger Lysøens «genius loci», stedets musikalske ånd.

Rått og flott

Bergens Tidende, 28.04.2010

Ole Bull: Fiolinkonserter

Annar Follesø, fiolin

Ole Kristian Ruud, dirigent

Kringkastingsorkesteret

2L

Tre platepremierer med musikk av Ole Bull

På coveret står Friedrichs vandringsmann og stirrer enda en gang fortapt utover tåkehavet. Et eiendommelig bilde å velge til en plate med musikk av Ole Bull – som jo ikke akkurat var kjent som noe innadvendt menneske, Det er da heller ikke verken tåkeskyer eller grublende melankoli å høre på platen. Til gjengjeld er det tre spretne platepremierer: To fiolinkonserter og en spansk fantasi. Dette er underholdningsmusikk beregnet til å blende 1800-tallets publikum og skape tumulter i konsertsalene, tre lappetepper av smektende melodier, virtuose effekter og billige poenger, fremført med humør og entusiasme av Kringkastingsorkesteret under Ole Kristian Ruud. I rollen som Ole Bull hører vi en sporty og spenstig Annar Follesø som av og til spiller seg helt ut til kanten av sine tekniske ressurser. Det er rått. Det er flott. Og i tillegg får vi «Sæterjentens søndag» og to andre nasjonale svisker.

Liv og verk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.01.2008

De har nettopp vist «Himmelstormeren», filmen om Ole Bull, på TV2. Jeg så den igjen. Og kom igjen til å tenke på hvor vanskelig det er å lage dokumentarfilmer med utgangspunkt i kunstnerbiografier. Genren er populær, spesielt på tv-kanaler med allmennkringkastingsforpliktelser. Et par programmer sent på kvelden om kjente malere, komponister, forfattere, pynter på kulturstatistikken. Men de klarer sjeldent å gi et skikkelig bilde av sammenhengen mellom liv og verk.

Når det gjelder filmen om Ole Bull, hadde regissøren visst allerede gitt opp på halvveien. I hvert var det ikke mye som tydet på at han hadde forsøkt å ordne det mangfoldige stoffet han hadde til rådighet. I stedet fikk vi de vanlige, banale løsningene med nydelige turistbilder fra nær og fjern, ispedd melankolske utsyn over havet, en håndfull portretter, anakronistiske svart-hvite fotografier og filmsnutter. Pluss nærbilder av skrivende hender. Og så selvsagt fiolinisten Henning Kraggerud med flagrende hår i motlys. Filmen slutter som kjent med at han står på toppen av Kheopspyramiden og spiller «Et Sæterbesøg» i solnedgangen mens en rekke kameler kommer duvende i horisonten. Jo da.

Om Bulls musikk har denne filmen ingenting å fortelle, men kunne den ha fortalt noe interessant om Bulls liv? Mens jeg så den, hadde jeg hele tiden på fornemmelsen at det i nede i kildematerialet, i brevene, i bildene, i erindringer fra samtiden osv., må ligge en slags nøkkel til Bulls kronglete, eventyrlige livshistorie, – at  han var drevet av en kompleks psykologi som regissøren og hans musikkhistoriske konsulenter ikke har hatt blikk for eller ikke har hatt evner til å løfte frem.

Men før min indre amatørpsykolog helt tok over, kom jeg til å tenke på Frode Grytten som sist lørdag holdt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han kritiserte tidens biografiske litteratur fordi den først og fremst setter søkelys på de biograferte personenes privatliv. «Se og Hør for intellektuelle» kalte han den slags. Det finnes også «Se og Hør for musikkelskere», kunne man tilføye. Og «Se og Hør på film». Filmhistorien er full av melodramatiske «biopics» der kjente kunstneres mangfoldige liv blir redusert til enkle, overskuelige fortellinger.

Beethoven fikk ikke den kvinnen han elsket. Tina Turner var voldsoffer. Mozart ble myrdet av Salieri. Og Ole Bull da? Hva var det egentlig med ham? Hadde han ADHD, eller? Vel, vel … kanskje det er nok så godt at «Himmelstormeren» ikke tok den veien. De filmhistoriske sporene skremmer.