Det syngende tonefallet

Bergens Tidende, 30.05.2015

Den danske strykekvartett

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

En kvartett som liker å bryte grenser

Tre danske drenge og en enkelt nordmann kommer springende inn på scenen i Håkonshallen. Og ettersom dette er Den danske strykekvartett, står det naturligvis Carl Nielsen på programmet. Ham har de vært borte i før. I 2007 utga de alle strykekvartettene hans på to kritikerroste plater som siden har fungert som referanseinnspillinger. Den gang kalte de seg Den unge danske strykekvartett. Nå, torsdag kveld i Håkonshallen, demonstrerer fire litt eldre musikere at det fremdeles er ungdom og kraft i dem. Og at de fremdeles kan få Nielsens musikk til å løfte seg.

Det er Nielsens strykekvartett nr. 4 i F-dur (op. 44) som står på programmet. Med Fredrik Øland som primarius skaper musikerne et lyst, gjennomsiktig satsbilde der alt står skarpt og klart. De følger Nielsen skjeve, drillende melodilinjer, lar hans sprelske musikk utvikle seg og løpe linen helt ut etter en egen indre logikk. Og først og fremst rammer de Nielsens syngende, danske tonefall helt presist, denne eiendommelige musikalske parlando der det ene ordet tar det andre og en bemerkning som starter i F-dur umerkelig ender opp i Gess-dur et par takter senere. Bedre kan denne uregjerlige, vakre musikken neppe spilles.

Etter Nielsen fikk vi smakebiter fra kvartettens prisbelønnede plate «Wood Works» der de spiller nordisk folkemusikk som string swing i egne finurlige arrangementer. Kanskje var det en dansk Kronos-kvartett vi her hørte og så konturene av? En kvartett som liker å bryte grenser og som ubekymret beveger seg mellom klassiske og populærkulturelle former?

Etter pausen gikk turen tilbake til det klassiske territorium. Christian Ihle Hadland sluttet seg til danskene i en forrykende versjon av Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34), en versjon der de indre spenningene i musikken ble spilt helt ut som et drama mellom klaver og strykere, med Hadlands varme, romantiske flygelklang som konstant nyanserende og kommenterende motvekt til kvartettens kraftutladninger.

Grieg på gamle og nye måter

Bergens Tidende, 27.08.2014

Edvard Grieg

Holberg Variations

Simax

Tre versjoner av Holberg-suiten

Er det plass til enda en innspilling av Griegs Holberg-suite? Plateselskapet Simax mener det. Og utgir hele tre versjoner av verket. I tillegg til orkesterversjonen spilt av strykeorkesteret 1B1 fra Stavanger under ledelse av Jan Bjøranger får vi klaverversjonen spilt av Christian Ihle Hadland. Og til sist kommer suiten i en fri, moderne tolkning som pianisten og arrangøren Erlend Skomsvoll har utviklet i samarbeid med 1B1.

Klangen i strykerversjonen virker av og litt snever, litt lukket, og noen av de raske satsene har et visst hektisk preg. Men alt i alt er dette en nøktern, streit tolkning – som dog neppe vil være noen alvorlig konkurrent til den spreke versjonen med Det Norske Kammerorkester som Simax utga siste år. Derimot er Hadlands virtuose tolkning av klaverutgaven uten konkurranse. «Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil» – kalte Grieg verket. Det var det tidlige 1700-tallets musikk han ville imitere. Og Hadland rammer helt presist den galante og elegante stemningen i Opplysningstidens musikk – med delikate, lekende passasjer i de raske satsene og følsom ettertenksomhet i de langsomme. Bedre kan Griegs klaverversjon visst ikke spilles.

Holberg-suiten er, sier Bjøranger, det «mest ihjelspilte verket for strykere som finnes». Erlend Skomsvolls bidrar med et lite gjenopplivningsforsøk. Han sprenger de fem satsene i filler, legger fillene inn over hverandre, sper til med litt klaverimprovisasjon og skaper en slags kollasj der ekkoer av Griegs musikk kolliderer med annerledes, nyere klanger. Det er avsnitt i denne kollasjen som fungerer utmerket, blant annet en dekonstruert versjon av Air-satsen. Men det er også mye usammenhengende, rådvill musikalsk tomgang. Og som helhet har Skomsvolls versjon et noe tilfeldig, desorientert preg. 

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22

Christian Ihle Hadland, klaver

Arvid Engegård, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist

På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Mozart på speed

Bergens Tidende, 02.06.2008

Verker av Mozart

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

Christian Ihle Hadland med halsbrekkende Mozart-tolkninger 

En liten glipp i festspillplanleggingen hadde plassert Mozart overlappende med Kiss. Utsikten til en enslig pianist i Håkonshallen i konkurranse med megawattsforsterkere, pyroteknikk og tusener av fans på Koengen var selvsagt ikke fristende. Ikke rart da at Christian Ihle Hadland hadde valgt å sløyfe pausen i Mozartprogrammet sitt for å unngå kollisjon. Strategien lyktes. Til de grader. Konserten i Håkonshallen var satt til en time og førti minutter. Men Hadeland kom i mål en halv time før tid – ti minutter før anlegget på Koengen begynte å varme opp, tjue minutter før Kiss dalte ned fra skyene og bråket startet. Og det var visst ikke bare innsparingen av pausen som gjorde utslaget.

Man fikk bakoversveis da Hadland gikk i gang med første sats av Mozarts klaversonate nr. 9 i D-dur (Kv 311 (284c)). Tempoangivelsen er ganske visst allegro con spirito, «livlig med kraft og fart», men skal satsen virkelig spilles så livlig, så rask at alle løp høres ut som slørete glissader? Man kunne umiddelbart tro at det var utsikten til Kiss som virket stimulerende på tempoet, men etter hvert som konserten skred fremover, med sonate nr. 17 og 10 pluss to mindre variasjonsstykker, ble det tydelig at det her var snakk om et bevisst, musikalsk valg fra Hadlands side. For han spilte stort sett alle sonatenes yttersatser på samme måte – halsbrekkende rask. Og hver gang det var mulighet for det, sløret han de lange, hurtige løpene slik at de nærmest føk forbi som dirrende tonetåker.

Det er mulig at hans tempovalg er historisk korrekte, men det spørs om ikke Mozarts satsbilde hadde vært bedre tjent med en noe klarere artikulasjon. For selv om Hadland har en imponerende teknikk, var det likevel nok så mange steder der klangen virket grumset eller der fraser ble jasket av i en fei. Best lyktes de to upretensiøse, men like fullt virtuose variasjonsstykkene (Kv 180 (173c) og Kv 511), for ikke å snakke om den langsomme satsen i sonate nr. 10 (Kv 310 (300d)) der det både var klar, nyansert artikulasjon og logisk gjennomføring av melodilinjene.

Potens

Bergens Tidende, 30.11.2005

Verk av Bartók

Annar Follesø, fiolin

Björn Nyman, klarinett

Christian Ihle Hadland, klaver

2L

Annar Follesø med kraftfull tolkning av Bartóks fiolinmusikk

Konkurransen er hard når det gjelder Béla Bartoks fiolinmusikk, men Anner Follesø går på med krum hals og feier i en del tilfeller konkurrentene av banen. Hans potente tolkning av sonaten for solofiolin imponerer med robuste akkorder og lange, seige linjer. Også i sonate nr. 2 for fiolin og klaver satser han på det store, kraftfulle uttrykket. En fiolinist som Christian Tetzlaff har kanskje større sans for de spirituelle sidene i denne musikken. Til gjengjeld står han ofte noe i skyggen av sin pianist, Leif Ove Andsnes, mens Follesø gjennom hele sonaten har et fint balansert samspill med Christian Ihle Hadland. Platen slutter med en spretten versjon av «Contrasts», det sjarmerende stykket for fiolin, klaver og klarinett som Bartók i sin tid skrev til Benny Goodman.