Mozart på speed

Bergens Tidende, 02.06.2008

Verker av Mozart

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

Christian Ihle Hadland med halsbrekkende Mozart-tolkninger 

En liten glipp i festspillplanleggingen hadde plassert Mozart overlappende med Kiss. Utsikten til en enslig pianist i Håkonshallen i konkurranse med megawattsforsterkere, pyroteknikk og tusener av fans på Koengen var selvsagt ikke fristende. Ikke rart da at Christian Ihle Hadland hadde valgt å sløyfe pausen i Mozartprogrammet sitt for å unngå kollisjon. Strategien lyktes. Til de grader. Konserten i Håkonshallen var satt til en time og førti minutter. Men Hadeland kom i mål en halv time før tid – ti minutter før anlegget på Koengen begynte å varme opp, tjue minutter før Kiss dalte ned fra skyene og bråket startet. Og det var visst ikke bare innsparingen av pausen som gjorde utslaget.

Man fikk bakoversveis da Hadland gikk i gang med første sats av Mozarts klaversonate nr. 9 i D-dur (Kv 311 (284c)). Tempoangivelsen er ganske visst allegro con spirito, «livlig med kraft og fart», men skal satsen virkelig spilles så livlig, så rask at alle løp høres ut som slørete glissader? Man kunne umiddelbart tro at det var utsikten til Kiss som virket stimulerende på tempoet, men etter hvert som konserten skred fremover, med sonate nr. 17 og 10 pluss to mindre variasjonsstykker, ble det tydelig at det her var snakk om et bevisst, musikalsk valg fra Hadlands side. For han spilte stort sett alle sonatenes yttersatser på samme måte – halsbrekkende rask. Og hver gang det var mulighet for det, sløret han de lange, hurtige løpene slik at de nærmest føk forbi som dirrende tonetåker.

Det er mulig at hans tempovalg er historisk korrekte, men det spørs om ikke Mozarts satsbilde hadde vært bedre tjent med en noe klarere artikulasjon. For selv om Hadland har en imponerende teknikk, var det likevel nok så mange steder der klangen virket grumset eller der fraser ble jasket av i en fei. Best lyktes de to upretensiøse, men like fullt virtuose variasjonsstykkene (Kv 180 (173c) og Kv 511), for ikke å snakke om den langsomme satsen i sonate nr. 10 (Kv 310 (300d)) der det både var klar, nyansert artikulasjon og logisk gjennomføring av melodilinjene.