Oversettelser

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.06.2008

I platebunken sist onsdag lå det en innspilling med fuger fra Bachs «Wohltemperierte Klavier» arrangert for strykekvartett. I dag anmelder vi en plate med Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og andre orkesterverk transkribert for to klaverer. Musikk som er flyttet fra det ene formatet til det andre. Musikalske oversettelser.

Det var mye av den slags tidligere. I dag husker man kanskje først og fremst at Franz Liszt lagde klavertranskripsjoner av alt han kom i nærheten av – Beethoven-symfonier, Schubert-lieder, Wagner-operaer osv. Men han var bestemt ikke den eneste som virket i denne bransjen. Og det fortsatte et godt stykke inn på 1900-tallet. Schönberg orkestrerte Brahms’ klaverkvartett (op. 25) for stort orkester, Mahler gjorde det samme med Beethovens strykekvartett nr. 11. Men for det meste gikk trafikken den motsatte veien: Store orkesterverker ble redusert til klaverstykker.

«Traduttore, traditore » – lyder et gammelt italiensk ordtak: Oversetteren er en forræder. Uansett hvor flink han eller hun er, er det alltid noe som går tapt underveis. Det er selvsagt mye om snakken, også når det gjelder musikk. Den musikalske meningen er bundet til klangen, til det konkrete, fysiske uttrykket – slik tenker vi iallfall i dag. Og det grøsser fælt i oss når vi lytter til de gamle klaverreduksjonene. De høres ikke ut som «skikkelig» klavermusikk. Klangen er «feil». Dette er musikk som tydeligvis er presset ned i sko som er mange numre for små.

Hvordan kunne folk holde ut å høre på slikt? Vel, uansett at mye går tapt, og uansett at resultatet høres merkelig ut, så er det jo alltid noe i verkene som kan oversettes, og som kommer med over på den andre siden. Og transkripsjonene var en helt nødvendig del av den eldre musikkulturen. Det ligger et lite stykke mediehistorie i dette.

Før grammofonens tid var musikk ensbetydende med levende musikk. En live-fremføring av en Beethoven-symfoni eller en Wagner-opera fikk man bare hørt få ganger i livet – hvis man da ikke bodde i en av de store byene. For de fleste musikkinteresserte menneskene betød dette at klaverversjoner var den viktigste inngangen til de store orkesterverkene. Rundt omkring i provinsene satt folk og stavet seg møysommelig gjennom trauste, håndverksmessige transkripsjoner.

I dag gir cd’ene oss adgang til hele musikkhistorien. Men vi vil nok aldri få samme intime forhold til musikken som de gamle amatørene, de som satt og tilegnet seg orkesterverkene ved å spille dem selv, i et annet format, i oversettelse, mens de lyttet og fantaserte om hvordan de egentlig skulle klinge.