Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013


Lux
Unni Løvlid
Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk


Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?   

Eksklusivt

Bergens Tidende, 30.04.2013

  
Wilhelm Kempff
The Concerto Recordings
Deutsche Grammophon

Ny megautgivelse med Wilhelm Kempff


Det var noe eksklusivt ved Wilhelm Kempff og hans forhold til klaverrepertoaret. Han dyrket bare en liten håndfull komponister i spennet fra Mozart til Brahms. Han spilte dem i konsertsalen, og han spilte dem på plate, igjen og igjen. Deutsche Grammophon har tidligere utgitt hans soloinnspillinger. Nå kommer det en ny megautgivelse, 14 plater med radioopptak fra 1925-1977. Her er en teknisk briljant versjon av Liszts klaverkonserter, her er Schumann og Brahms, her er en samling delikate Mozartkonserter, og først og fremst er her Beethoven – to komplette innspillinger av de fem klaverkonsertene pluss en der det bare er nr. 2 som mangler. Men blir det ikke kjedelig å høre disse samme verkene om og om igjen? Nei, overhodet ikke. Fordi Kempff var så ensporet i sitt valg av repertoar, fordi han kjente verkene ut og inn, hadde hans tolkninger en nesten improvisatorisk frihet. Vi hører det på disse herlige platene der han får Beethovenkonsertene til å klinge helt forskjellig fra gang til gang, alt avhengig av situasjonen og stemningen i konsertsalen.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 23.04.2013


Mozart: Clarinet Concerto, Flute Concerto No. 2, Bassoon Concerto
Claudio Abbado
Orchestra Mozart
Deutsche Grammophon

Mozartkonserter for treblåsere


Unge Mozart er i Mannheim og får en lukrativ bestilling på noe fløytemusikk. Etter hvert innser han at han ikke rekker å bli ferdig til tiden. Han forklarer i et brev til faren at han alltid blir helt matt når han skal skrive musikk for et instrument han «ikke kan fordra». Om det nå er slik at komponisten som skrev Tryllefløyten, egentlig hatet fløyter, eller om han bare trengte en god unnskyldning, så ble enden på Mannheimhistorien i alle fall at Mozart tok en eldre konsert for obo og skrev den om for fløyte (K 314). Og det fungerte helt utmerket – det demonstrerer den gode nederlandske fløytenisten Jacques Zoon i en livlig, spenstig tolkning sammen med Cladio Abbado og Orchestra Mozart fra Bologna. På platen hører vi også to andre Mozart-konserter for treblåsere – den populære klarinettkonserten (K 622) med Alessandro Carbonare som solist og den sjeldnere spilte fagottkonserten (K 191) med Guilhaume Santana. Abbados håndplukkete kammerorkester akkompagnerer friskt og skarpt og balanserer fint mellom et klassisk klangideal og en moderne, fleksibel uttrykksmåte.  

Verdenstrompeter

Bergens Tidende, 23.04.2013


Trilok Gurtu
Spellbound
Moosicus Records

En hyllest til Don Cherry


Den nye platen til den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu er en hyllest til hans amerikanske mentor, trompetisten og verdensmusikeren Don Cherry. Platen starter med et 30 sekunders opptak av Gurtu og Cherry sammen i Italia tidlig på 1970-tallet, og den slutter med et enda kortere klipp der man hører Don Cherry takke publikum. Det som ligger innimellom, er ti numre, de fleste tilegnet Cherry, innspilt med en stjernerekke av yngre trompetister i eksplosivt samspill med Gurtu, keyboardisten Tulug Tirpan og bassisten Jonathan Cuniado. I opptakene med libanesiske Ibrahim Maloof og amerikanske Ambrose Akinmusire er det sprettende, risikovillig trompetspill som på et vis minner om Don Cherry og hans gamle, fandenivoldske utflukter på pakistansk lommekornett.  Men ellers er det inspirasjon fra Miles Davis vi hører hos de andre trompetistene, italienske Paolo Fresu, tyrkiske Hasan Gützelik, tyske Mattias Schriefl og ikke minst vår egen Nils Petter Molvær – som har hovedrollen i en flott montasje av Davis-klassikerne «Jack Johnson» og «Black Satin».  

En veteran debuterer

Bergens Tidende, 16.04.2013
  

Chris Potter
The Sirens
ECM

Hardbarka post-bop og brølende blow-outs


Den amerikanske tenorsaksofonisten Chris Potter har gitt ut drøssevis av plater i løpet sin lange karriere. Nå debuterer han som bandleder på ECM – der vi hittil bare hørt ham som sidekick hos folk som Dave Holland, Steve Swallow og Paul Motian. Med seg på den nye platen har han bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Eric Harland, kjent blant annet fra Brad Mehldaus trioer. Craig Taborn som vanligvis spiller keyboard i ulike eksperimentelle sammenhenger, er med på helt ordinært akustisk klaver, mens pianisten David Virelle til gjengjeld gir musikken farge med celeste og andre keyboards. Platen heter «The Sirens» og alle numrene har titler med referanser til Homers Odysseen. Men hvis du tror dette er enda et superpretensiøst ECM-prosjekt, må du bare tro om igjen. For det som gjemmer seg bak det seriøse, svarte coveret, er hardbarka post-bop med Potter i storform foran en overordentlig livlig og fyrig rytmegruppe. Det er hvilepunkter underveis – avslappede ballader og meditative, frie improvisasjoner. Men det meste er brølende blow-outs. Som bare er til å bli i godt humør av.

Det musikalsk norske

Bergens Tidende, 16.04.2013


Klaus Egge: Piano Trio, Sonata for Violin and Piano, Duo Concertante
Simax Classics


Johannes M. Rivertz: Spill og Dans
Rune Alver, klaver
Lawo

Eksperimenter og norske folketoner fra årene omkring 2. verdenskrig


Komponistene Klaus Egge (1906-79) og Johannes Midelfart Rivertz (1902-88) var nesten jevnaldrende. Begge begynte å skrive musikk i mellomkrigsårene. Begge tok utgangspunkt i norsk folkemusikk. Og begge var aktive i gjenoppbyggingen av norsk musikkliv etter 1945 – Egge som Norsk komponistforenings dynamiske formann i et kvart århundre, Rivertz med styreverv i foreningen og i mange andre av etterkrigstidens musikkorganisasjoner.

I verket Norges Musikkhistorie fra 2000 er det et stort avsnitt om Egge. Om Rivertz står det ingenting. Det er for så vidt ikke så merkelig. Rivertz var ikke komponist på heltid. Han tok juridikum i 1925 og arbeidet resten av livet som jurist, fra 1946 som dommer i Eidsivating lagmannsrett. Musikk var noe han drev med på si, con amore. Og hans produksjon var svært begrenset.

Men at Rivertz gikk i den musikkhistoriske glemmeboken, betyr ikke nødvendigvis at musikkens hans var amatørmessig eller uinteressant. Det demonstrerer Rune Alver med platen «Spill og Dans» der han har samlet alt hva Rivertz skrev av klavermusikk. Ved et sammentreff kommer denne platen samtidig med at Simax utgir kammermusikk av Klaus Egge, slik at vi her får anledning til å høre hvordan to ulike komponister arbeidet med «det musikalsk norske» i årene omkring 2. verdenskrig.

Hos Rivertz ligger det folkemusikalske stoffet helt oppe i dagen. Flere av stykkene er variasjoner over folkeviser, og også i de friere verkene er det ekkoer av folketoner, av særegne melodiske vendinger, av hardingfelens skjeve skalaer. Men samtidig har Rivertz gitt stoffet et kunstmusikalsk preg. De korte, flerstemmige satsene er skrevet med formsans og sikkert håndlag, og når Rune Alver fremfører dem får musikken både klarhet og tyngde. 

Platen med Klaus Egges musikk begynner med hans fiolinsonate (op. 3) spilt av Einar Henning Smebye på klaver og Tor Johan Bøen på fiolin. Her hører vi også grep og vendinger fra folkemusikken, men de er kraftig bearbeidet og føyet inn i større former. Noe tilsvarende kan sies om Egges klavertrio (op. 14) som på platen spilles av Smebye og Bøen med cellisten Johannes Martens som tredjemann i en tolkning som markerer de robuste, folkemusikalske referansene og samtidig har sans og rom for musikkens mange klanglige nyanser.

Både sonaten og trioen er skrevet i en periode da Egge – som flere andre norske komponister – eksperimenterte med det folkemusikalske stoffet. Med tiden skapte han sitt eget, personlige komposisjonssystem ved å bryte ned folkemusikkens skalaer og sette delene sammen på nye måter. Vi får et inntrykk av denne arbeidsformen i Duo for fiolin og bratsj (op. 23) som nå foreligger på plate for første gang.

Egge startet å skrive duoen i 1945, men den fikk først sin endelige form på femtitallet. Det er et verk av langt mer «abstrakt» karakter enn de to andre på platen, et verk preget av svevende tonalitet og dissonantisk linjespill med passasjer som gir assosiasjoner til Fartein Valen, Klaus Egges lærer. Ved urfremføringen i 1959 ble duoen sterkt kritisert av anmelderne, men hørt i dag, i Tor Johan Bøens og bratsjisten Bénedicte Royers flotte tolkning, er det kanskje dette verket som virker sterkest på den nye platen. 

Kantet skjønnhet

Bergens Tidende, 09.04.2013



Prokofiev: Symphony No. 6
Andrew Litton
Bergen Philharmonic Orchestra
BIS

Ny innspilling av Prokofjevs utskjelte 6. symfoni


Det sovjetiske kommunistpartiet likte ikke Prokofjevs 6. symfoni. Den er patologisk og frastøtende – fastslo sentralkomiteen i 1948 og beskyldte ham for «formalistiske perversjoner». At symfonien måtte irritere Stalins kulturkommissærer, skjønner man kanskje. Vanskeligere er det å skjønne hvorfor vi ikke hører den oftere i dag. For som Andrew Litton og BFO demonstrerer på denne nye, flotte platen, er den 6. et storslått, monumentalt verk, fylt av sterke kontraster og med en egen kantet skjønnhet. Alle grupper i BFO blir eksponert underveis og løser oppgavene sine med bravur. Den nærmeste konkurrenten på platemarkedet er Valery Gergievs liveinnspilling med London Symphony Orchestra fra 2006. Den har kanskje mer intensitet og dramatikk, men også for mange skjønnhetspletter. Og mens Gergiev er tilbøyelig til å bli litt rikelig detaljorientert, klarer Litton å fastholde de lange linjene i verket. BFO-platen rommer i tillegg to av Prokovjevs lettere, folkelige stykker, filmmusikken til Løytnant Kije og den sprelske suiten fra operaen om Kjærligheten til de tre appelsiner. 

Pianistenes mann

Bergens Tidende, 09.04.2013


Hagar's Song
Charles Lloyd
Jason Moran
ECM

En gammel musiker som fortsatt har overraskelser å by på

Saksofonisten Charles Lloyd har alltid hatt øre for gode pianister. Herbie Hancock og Keith Jarrett spilte hos ham på 1960-tallet. På 1970-tallet forsvant han fra jazzscenen, men den franske pianisten Michel Petrucciani lokket ham tilbake. Og da han begynte å innspille for ECM på 1990-tallet, hadde han Brad Meldau med på klaver. For et par uker siden fylte han 75. Det feiret han i samspill med Jason Moran, den siste i rekken av hans mange pianister. At det ikke er full rytmegruppe på platen, generer ikke – det meste er svevende meditasjoner og hvis det av og til trenges et raskere tempo, legger Moran ut med klassisk «stride»-piano under Lloyds frodige og snodige improvisasjoner. Repertoaret er avvekslende – tittelnummeret er en suite komponert til anledningen, resten er kjente og mindre kjente standards og ballader. I tillegg er det et par uventede valg, for eksempel Dylans «I Shall Be Released» og – som et minne fra Lloyds tid som backingmusiker hos The Beach Boys – Brian Wilsons «God Only Knows». Alt i alt: en herlig plate, et fint gjenhør med en gammel, uortodoks jazzmusiker – som fortsatt har overraskelser å by på.