Fartein Valens metode

Bergens Tidende, 21.05.2014

Fartein Valen

On the path to his modernism

Simax 

Underveis til modernismen

Den tiden er forbi da det var umulig å oppdrive en eneste innspilling av Fartein Valens musikk. I de siste årene er det kommet plater med symfoniene, strykekvartettene, de store korverkene og mye mer. Og nå begynner musikere og plateselskaper å vende blikket bakover mot hans aller tidligste verk.

Da Hansakvartetten i 2012 utga Valens strykekvartetter på platemerket 2L, tok de med en unummerert kvartett fra årene omkring 1910. Nå får vi høre den igjen, denne gang på Simax, fremført av Tor Johan Bøen og Per Kristian Skalstad på fioliner, Bénédicte Royer på bratsj og Johannes Martens på cello.

Det er veldig opplysende å sammenligne disse to innspillingene. De demonstrerer hvor stort tolkningsrom det faktisk er i Valens musikk.

Den unummererte strykekvartetten ligger i den senromantiske tradisjonen, men det er mye som peker fremover mot den senere Valen – blant annet den utvidede harmonikken og den selvstendige stemmeføringen. Hansakvartetten velger generelt langsomme tempi, stemmene er omhyggelig formet, satsbildet står klart og tydelig.  Bøen og hans folk spiller noe raskere, i alle fall livligere, nesten lekende. Valen er kanskje ikke den komponisten du umiddelbart forbinder med musikalsk humor, men på Simax-platen klinger scherzoen i andre sats faktisk muntert og ertende.     

De to innspillingene understreker forskjellige momenter i musikken, men at begge er gode Valen-tolkninger, er det ingen tvil om. Musikkhistorisk interesserte vil kanskje mene at Bøen-kvartettens versjon har et lite fortrinn. For de spiller faktisk en hel sats mer enn Hansakvartetten! I Valens manuskript er det tre satser, men den tredje er ufullendt, den slutter med skisser og utkast. Hansa-kvartetten tok bare med de ferdige satsene, mens Bøen-kvartetten spiller rubbel og bit og avslutter tredjesatsen – temmelig abrupt – med noen takter som visst ikke stammer fra Valen selv.

Valens fiolinsonale, opus 3, som er skrevet noen år senere enn kvartetten, beveger seg fremdeles i det senromantiske landskapet. På Simax-platen får vi den i en fin, blomstrende tolkning av Tor Johan Bøen med Valen-eksperten Einar Henning Smebye ved klaveret. 

Platen følger Valen «på veien til hans modernisme». I strykekvartetten og fiolinsonaten var han fremdeles underveis, men gjennom de neste mange årene utviklet han det han omtalte som «den nye methode», en personlig farget, dissonantisk modernisme basert på klassiske kontrapunktiske prinsipper og teknikker. Gjennombruddet for «hans modernisme» kom med Trio, op. 5, som ble uroppført i 1931. På Simax-platen blir den spilt av Einar Henning Smebye og Tor Johan Bøen sammen med cellisten Johannes Martens.

Den bergenske Valentrioen som innspilte samme verket for plateselskapet Lawo for et par år siden, understreket sammenstøtene og dissonansene, men også kontinuiteten bakover slik at verket av og til kunne høres nesten romantisk ut. Simax-trioens tolkning er annerledes krass og røff – og vel ikke så gjennomarbeidet. Her er trøkk og energiske linjer, her er skarpe dissonanser, men også av og til en litt sprikende klang som ikke virker helt overbevisende.

Det musikalsk norske

Bergens Tidende, 16.04.2013

Klaus Egge: Piano Trio, Sonata for Violin and Piano, Duo Concertante

Simax Classics

Johannes M. Rivertz: Spill og Dans

Rune Alver, klaver

Lawo

Eksperimenter og norske folketoner fra årene omkring 2. verdenskrig

Komponistene Klaus Egge (1906-79) og Johannes Midelfart Rivertz (1902-88) var nesten jevnaldrende. Begge begynte å skrive musikk i mellomkrigsårene. Begge tok utgangspunkt i norsk folkemusikk. Og begge var aktive i gjenoppbyggingen av norsk musikkliv etter 1945 – Egge som Norsk komponistforenings dynamiske formann i et kvart århundre, Rivertz med styreverv i foreningen og i mange andre av etterkrigstidens musikkorganisasjoner.

I verket Norges Musikkhistorie fra 2000 er det et stort avsnitt om Egge. Om Rivertz står det ingenting. Det er for så vidt ikke så merkelig. Rivertz var ikke komponist på heltid. Han tok juridikum i 1925 og arbeidet resten av livet som jurist, fra 1946 som dommer i Eidsivating lagmannsrett. Musikk var noe han drev med på si, con amore. Og hans produksjon var svært begrenset.

Men at Rivertz gikk i den musikkhistoriske glemmeboken, betyr ikke nødvendigvis at musikkens hans var amatørmessig eller uinteressant. Det demonstrerer Rune Alver med platen «Spill og Dans» der han har samlet alt hva Rivertz skrev av klavermusikk. Ved et sammentreff kommer denne platen samtidig med at Simax utgir kammermusikk av Klaus Egge, slik at vi her får anledning til å høre hvordan to ulike komponister arbeidet med «det musikalsk norske» i årene omkring 2. verdenskrig.

Hos Rivertz ligger det folkemusikalske stoffet helt oppe i dagen. Flere av stykkene er variasjoner over folkeviser, og også i de friere verkene er det ekkoer av folketoner, av særegne melodiske vendinger, av hardingfelens skjeve skalaer. Men samtidig har Rivertz gitt stoffet et kunstmusikalsk preg. De korte, flerstemmige satsene er skrevet med formsans og sikkert håndlag, og når Rune Alver fremfører dem får musikken både klarhet og tyngde. 

Platen med Klaus Egges musikk begynner med hans fiolinsonate (op. 3) spilt av Einar Henning Smebye på klaver og Tor Johan Bøen på fiolin. Her hører vi også grep og vendinger fra folkemusikken, men de er kraftig bearbeidet og føyet inn i større former. Noe tilsvarende kan sies om Egges klavertrio (op. 14) som på platen spilles av Smebye og Bøen med cellisten Johannes Martens som tredjemann i en tolkning som markerer de robuste, folkemusikalske referansene og samtidig har sans og rom for musikkens mange klanglige nyanser.

Både sonaten og trioen er skrevet i en periode da Egge – som flere andre norske komponister – eksperimenterte med det folkemusikalske stoffet. Med tiden skapte han sitt eget, personlige komposisjonssystem ved å bryte ned folkemusikkens skalaer og sette delene sammen på nye måter. Vi får et inntrykk av denne arbeidsformen i Duo for fiolin og bratsj (op. 23) som nå foreligger på plate for første gang.

Egge startet å skrive duoen i 1945, men den fikk først sin endelige form på femtitallet. Det er et verk av langt mer «abstrakt» karakter enn de to andre på platen, et verk preget av svevende tonalitet og dissonantisk linjespill med passasjer som gir assosiasjoner til Fartein Valen, Klaus Egges lærer. Ved urfremføringen i 1959 ble duoen sterkt kritisert av anmelderne, men hørt i dag, i Tor Johan Bøens og bratsjisten Bénedicte Royers flotte tolkning, er det kanskje dette verket som virker sterkest på den nye platen. 

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Skremmende intensitet

Bergens Tidende, 05.04.2006

Fartein Valen

Complete Piano Works

Einar Henning Smebye, klaver

Arena

Einar Henning Smebye spiller Valen

Her er alle Fartein Valens komposisjoner for soloklaver samlet på to cd’er. Det er en utgivelse man bare må ha i platesamlingen. Ikke kun fordi den fyller et musikkhistorisk hull. Men først og fremst fordi den inneholder så mye god musikk. Det starter med senromantiske ungdomsverker fra begynnelsen av 1900-tallet, og deretter følger vi Valen på veien inn i modernismen helt frem til de siste særpregede komposisjonene fra begynnelsen av den andre verdenskrigen.     

Einar Henning Smebye er formentlig den pianisten som kjenner denne veien og disse verkene best. Når han spiller dem, glemmer man alle mytene om den tørre, strenge komponisten fra Valevåg. Smebye får selv de mest uforsonlige verkene til å folde seg ut og stråle med en nesten skremmende intensitet.

Hvorfor det skulle gå ni år fra han spilte inn denne fantastiske musikken til den kom ut på plate, kan man bare undre seg over. 

Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.