Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 12.02.2014

Webern Conducts Berg

Violin Concerto

Testament

Alban Bergs fiolinkonsert ble urfremført i Barcelona i april 1936, fire måneder etter Bergs uventede død. Den amerikanske fiolinisten Louis Krasner var solist. Anton Webern, Bergs ven og komponistkollega, skulle dirigere. Men han klarte det ikke, han brøt sammen, og dirigenten Hermann Scherchen som måtte steppe inn i siste liten, fikk så vidt reddet konserten i land. Historien om katastrofen i Barcelona er velkjent. Mindre kjent er fortsettelsen: Tre uker senere spilte Krasner og Webern verket i London sammen med BBCs symfoniorkester. Og denne gangen gikk alt knirkefritt. Knirkefritt er derimot ikke Krasners private opptak fra konserten. Men likevel: Gjennom et teppe av grå, knitrende støy brenner klangen av det nye, det annerledes. Slik hørtes et av modernismens vakreste verk ut da det var helt nytt.      

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.

Musikkhistoriske argumenter

Bergens Tidende, 09.04.2008

Mirror Canon

Tor Espen Aspaas, klaver

2L

Beethoven møter den andre Wienerskolen

Filosofen Theodor Adorno argumenterte i sin tid for at Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg var kulminasjonen av en musikkhistorisk tendens som startet med Beethovens siste klaversonate (op. 111). I tekstheftet til sin nye plate henviser Tor Espen Aspaas til dette argumentet og søker å underbygge det ved å sammenstille Beethoven-sonaten med kortere verk av Schönberg, Webern og Berg. Argumentet er interessant, men det spørs om det holder musikalsk sett. Ganske visst demonstrerer Aspaas med sine solide og klart tegnete tolkninger at det går musikkhistoriske linjer mellom Beethoven-sonaten og Bergs ekspressive klaversonate fra 1907. Men Schönbergs «Seks klaverstykker» (op. 19) og Weberns «Fire stykker for fiolin og klaver» (op. 7 – fremført sammen med fiolinisten Kolbjørn Holte) står derimot noe blekere, og er tydeligvis vanskeligere å få til å passe inn i sammenhengen.

Wienermusikk

Bergens Tidende, 26.11.2004

Berg: Fiolinkonsert

Mahler: Symfoni nr. 5

Solist: Frank Peter Zimmermann, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO i formidabel tolkning av Mahlers femte symfoni

Åtte toner spilt på fiolinens løse strenger – slik åpner Alban Berg fiolinkonserten sin. Torsdag kveld i Grieghallen var det Frank Peter Zimmermann som spilte disse åtte tonene. Og her var det stor musikk i hver eneste av dem. Og i alt som fulgte etterpå.

Zimmermann spilte denne vanskelige konserten med stor, varm klang og fyldig vibrato. Han fann inn til alle de stedene i stemmen der fiolinen klinger best, han presset hver frase til det ytterste, han utnyttet alle de virtuose passasjene. Vel er dette høymodernistisk musikk med en solist som svever henover et komplisert vev av motstridende stemmer, men slik Zimmermann spilte konserten, demonstrerte han at den faktisk er vokset ut av den lange, romantiske Wienertradisjonen. Underveis fikk han flott med- og motspill av BFO der spesielt innsatsene i horn, tuba og slagverk imponerte. Og da treblåserne spilte Bach-koralen «Es ist genug» i den drømmende sistesatsen, var vi visst mange i salen som fikk en aldri så liten klump i halsen.

Etter pausen var vi tilbake i det Wienermiljø som Berg vokset opp i. Mahlers femte symfoni kom flott fra start med imponerende fanfarer av trompeteren Gary Peterson og voldsomme drønn i orkestret. Men hvordan fortsetter man? Hvordan går man videre med denne merkelige symfonien der hver sats tilsynelatende står i motsetning til den foregående, og der wienervalser og folketoner hele tiden bryter inn i den mest høystemte satsen? Andrew Litton valgte å nettopp understreke det fragmentariske i dette lange verket. Han fokuserte på sammenstøtene og motsetningene og alle de mange, merkelige detaljene. Hans omhu for Mahlers tekst ga god oversikt over materialet, og han fikk alle de mange gruppene i BFO til å yte en helt formidabel innsats. Omkostningene ved denne strategien er at den store sammenhengen i verket ble mindre tydelig. Og at spesielt de to første satsene virket noe stive og udynamiske.

Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger.