Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger. 

I ordets tjeneste

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1996

Dirigent: Simon Streatfeild

Elizabeth Norberg Schulz, sopran

Tor Stokke, resitasjon

Bergens Filharmoniske Kor og Orkester

Grieghallen

En merkelig konsert der ekstranummeret var høydepunktet.

I begynnelsen var ordet. Men når mennesker skal fortelle om de største tingene og de sterkeste følelsene, slår ordet ikke til. Stemmen skjelver og blir til sang, til musikk. Torsdagens konsert i Grieghallen handlet om dette, om musikk i ordets tjeneste.

Først Knut Nystedts «Brennofferet» fra midten av 50-tallet. Tor Stokke resiterer med malmfull røst historien om Elias og Baal-profetene, mens musikken illustrerer og karakteriserer: Avgudsdyrkernes musikk er «vill», «barbarisk». Når Elias beseirer de falske profetene synger koret seg stillferdig inn i himmelen. Et stykke musikalsk bibelhistorie i skarpe bilder og klare farver, enkelt og effektivt som en av datidens Cecil B. de Mille film.

Fjerner man ordene fra «Egmont», Goethes buldrende historiedrama, blir det noe Beethoven tilbake, men ikke mye: en ouverture, noe mellomaktsmusikk som ikke kan stå alene. Vi hadde gjerne unnvært disse musikalske skissene på torsdag, men ikke de to sangene som er grunnen til at verket stadig huskes. Vi ville for alt i verden ikke ha unnvært Elizabeth Norberg Schulz' glødende fortolkning, denne mørke intensiteten som fikk ord og musikk til å brenne sammen i «Freudvoll und leidvoll», der stemmen både fortalte om de store følelseskontrastene, og samtidig demonstrerte, musikalsk, hva det vil si å være himmelhøyt jublende og dødelig bedrøvet på en og samme gang.

Etter pausen ble det igjen korte, sterke innsatser fra la Schulz, denne gangen som solist i Francis Poulenc's Stabat Mater. Men ellers var det først og fremst Bergen Filharmoniske Kor som var i ilden. Det er skjedd mye positivt på den fronten gjennom de siste sesongene, men Poulenc oppførelsen forteller at det gjenstår en del arbeid før koret kan yte et krevende verk av denne typen full rettferdighet. De største problemene ligger i herrestemmene: Det mangler fylde i dybden, og klangen i det midterste registeret er ofte temmelig diffus. I de kraftige satsene ble det som helhet sunget sterkt og presist, men i de avdempede, harmonisk kompliserte, satsene var det for mange steder der klangen var ufokusert, eller der fraseringer ikke ble fastholdt. Og så taler vi slet ikke om de første katastrofale, kaotiske minuttene.

Til sist: Dirigenten Simon Streatfeild og Norberg Schulz kommer inn igjen. Ekstranummer: Richard Strauss' Amor fra Brentano sangene. Og så, plutselig, skjer det. Orkestret er helt konsentrert, Norberg Schulz skisserer et fargestrålende senromantisk univers, og synger om kjærlighetens gud, lekende, nesten henkastet, med virtuosens selvfølgelige sikkerhet. Og så er konserten forbi, denne merkelige konserten der ekstranummeret egentlig var høydepunktet.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid.