Musikalsk galskap

Bergens Tidende Morgen, 16.01.1999

Verk av Bernard Rands, Geirr Tveitt og Sergej Rakhmaninov
Solist: Geir Botnen, klaver

Dirigent: Alan Gilbert

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Geir Botnen i fokus med intelligent og imponerende tolkning av Geir Tveitts 5. klaverkonsert

Det var veldig god plass i Grieghallen torsdag kveld. Fordi Bergen Filharmoniske Orkester åpnet vårsesongen med tre verk fra det 20. århundre? Kanskje. Men det var faktisk ingen grunn til å bli vekk av frykt for kompromissløs musikalsk modernisme, for det meste av kveldens musikk var ganske moderat og tilbakeskuende.

Den engelske komponisten Bernard Rands er på det nærmeste ukjent her på tunet  – og i utlandet. Noe av forklaringen på dette fikk vi kanskje med hans «Madrigali» (1977), et litt blodløst kammermusikalsk verk hvor soloinnsatser i blåserne og korte markeringer i slagverket spennes opp mot vegeterende strykerklanger. Mest interessant var sistesatsen hvor Rands bruker sin læremester Luciano Berios «palimpsest»-teknikk og skaper et merkelig sart og skjørt lydbilde ved å skrive sin egen musikk inn over fragmenter av Monteverdis 1600-tallsmadrigaler.

Kveldens hovedattraksjon var selvsagt Geirr Tveitts 5. klaverkonsert med Geir Botnen som solist. Verket stammer fra begynnelsen av 50-tallet, men minner i mange henseender om eldre, tradisjonsorienterte klaverkonserter fra tidlig i dette århundre. Anlegget er storslått, grandiost, med voldsom gestikk og brå kast. Tiden er for lengst løpet fra musikk av denne typen – kunne man mene. Men faktisk holder dette merkelige verket seg den dag i dag. For vel er det fullt av høystemt alvor og patos, men det blir aldri patetisk, det balanserer nervepirrende på knivens egg. I hvert fall i Geir Botnens intelligente og imponerende tolkning hvor den rabulerende klaverstemmen hele tiden kommenterer og motsier orkestersatsen –  i yttersatsene ligger den under overflaten som en frenetisk, rasende kommentar, i den korte, lyriske 2. satsen bryter den frem som lynglimt av musikalsk galskap.

Stockholmsfilharmonien har valgt Alan Gilbert som sin nye sjefsdirigent. Det virker som et lykkelig valg. At Gilbert er en kompetent tekniker – det demonstrerte han torsdag kveld med tolkninger av verk som både var nye for musikerne (Rands) og for ham selv (Tveitt). Og som avslutning tok han så orkestret med seg gjennom Rakhmaninovs «Symfoniske danser» i en feiende flott tolkning hvor alle detaljer var på plass.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid. 

... and the winner is ...

Bergens Tidende Morgen, 28.06.1994

Bergen Lærerhøgskoles Ungdomskor

Maria Gamborg Helbekkmo, dirigent

Geir Botnen, klaver

Troldsalen

Ikke rart det var feststemning søndag kveld på Troldhaugen da Lærerhøgskolens ungdomskor ga konsert for en sal stappfull av slektninger, venner og turister: En time før konserten startet hadde jentene vunnet NRKs landskonkurranse for kor. For tredje gang.

Og ikke rart heller at resultatet av denne konkurransen ble som det ble, for det er jo et kor av helt usedvanlig høy kvalitet vi har for oss her – et kor av amatører, jovisst, men under Maria Gamborg Helbekkmos myndige ledelse synger de faktisk bedre enn de fleste profesjonelle.

Søndag kveld i Troldsalen hørte vi en klang så veltrimmet som gresset på en golfbane. Det ble sunget med forbausende soliditet i dybden. Og samtidig med rimelig fylde i toppen – i betraktning av at det faktisk er et kor av meget unge stemmer vi har å gjøre med. Diksjonen var tydelig, stemmeføringen klar, det ble gjort nydelig rede for selv de minste dynamiske forskjellene. Perfeksjon er kodeordet for dette koret: Alt virker så lett, så lekende, så liketil, men man merker samtidig at det bak den blankpolerte velklangen ligger jernhard musikalsk presisjon og disiplin.

På den annen side: Midt i feststemningen må det være tillatt å nevne at vel er korets repertoar teknisk krevende, men musikalsk sett er det ikke spesielt opphissende. Underveis hørte vi blant annet Griegs «Barnlige Sange» opus 61 og Gustav Holsts sanger til tekst av Robert Bridges, nydelige, men litt bleke verk som i likhet med det meste av kveldens program er hentet fra den lette enden av skalaen, den enden der også sviskene ligger tett.

Vi fornærmer neppe noen når vi sier at det var pianisten Geir Botnen som sto for kveldens musikalske tyngde – med en sterk og tørr fremførelse av seks krystallinske stykker hentet fra Geirr Tveitts forunderlige samling av Hardanger folketoner.