Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Rått og flott

Bergens Tidende, 28.04.2010

Ole Bull: Fiolinkonserter

Annar Follesø, fiolin

Ole Kristian Ruud, dirigent

Kringkastingsorkesteret

2L

Tre platepremierer med musikk av Ole Bull

På coveret står Friedrichs vandringsmann og stirrer enda en gang fortapt utover tåkehavet. Et eiendommelig bilde å velge til en plate med musikk av Ole Bull – som jo ikke akkurat var kjent som noe innadvendt menneske, Det er da heller ikke verken tåkeskyer eller grublende melankoli å høre på platen. Til gjengjeld er det tre spretne platepremierer: To fiolinkonserter og en spansk fantasi. Dette er underholdningsmusikk beregnet til å blende 1800-tallets publikum og skape tumulter i konsertsalene, tre lappetepper av smektende melodier, virtuose effekter og billige poenger, fremført med humør og entusiasme av Kringkastingsorkesteret under Ole Kristian Ruud. I rollen som Ole Bull hører vi en sporty og spenstig Annar Follesø som av og til spiller seg helt ut til kanten av sine tekniske ressurser. Det er rått. Det er flott. Og i tillegg får vi «Sæterjentens søndag» og to andre nasjonale svisker.

Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.

På reise fra Bergen til Verona

Bergens Tidende, 21.02.2007

Edward Grieg: Peer Gynt Suites

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Edward Grieg: Olav Trygvason and Orchestral Songs

Bergen filharmoniske orkester og kor, Kor Vest og Voci Nobili

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Sergei Prokofiev: Romeo and Juliet, suites 1-3

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Andrew Litton

BIS

BFO markerer seg på platemarkedet med tre nye innspillinger

I 2005 ga BFO og Ole Kristian Ruud ut en plate med all Griegs scenemusikk til Peer Gynt. Frisk og levende musikk, spilt av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til å blåse nytt liv i de gamle sviskene – skrev jeg den gangen. Det samme kunne man si om de to seneste utgivelsene i BFO og Ruuds Grieg-serie på platemerket BIS – en plate med de to Peer Gynt-suitene og litt til, og en plate med Olav Trygvason-fragmentet og en håndfull orkestersanger. Begge utgivelsene inneholder verk som ikke spilles ofte, og som det er interessant å høre i en skikkelig innspilling. Men det er likevel tolkningene av de mest kjente verkene som bærer disse platene – og som imponerer. I nesten hver eneste sats fra suitene og hver eneste orkestersang er det noe nytt å fundere over, en uventet frasering, et overraskende tempovalg, en uvant karakterisering. Legg til at orkesterklangen hele tiden er romantisk varm og egal, og at det både medvirker gode sangere og entusiastiske kor på Olav Trygvason-platen – der spesielt sopranen Marita Solberg glimrer med en flott tolkning av orkestersangene. At nettopp Olav Trygvason-fragmentet likevel ikke overbeviser musikalsk sett, er verken BFOs eller sangernes skyld.

Enten man liker det eller ikke: BFO er uunngåelig forbundet med Griegs navn og vil formentlig alltid bli vurdert på sine tolkninger av nettopp hans musikk. Men at orkestret faktisk også kan annet og mer enn å forvalte og oppdatere Grieg-arven, demonstrerer Andrew Litton med den tredje BFO-platen i denne omgang – en glimrende innspilling av Prokofievs tre suiter bygget på musikken hans til balletten Romeo og Julie. Musikalsk sett ligger Prokofievs Verona uendelig langt fra Grieg og Bergen. Her er det klar og skarp orkesterklang, kantede melodilinjer, ironisk vrengende effekter, skeive rytmer og voldsomme dynamiske kontraster. Men BFO har fin sans for denne musikken. Den nye innspillingen kan utmerket konkurrere med de beste av de eldre platene. Og i tillegg har Litton sørget for å ha noe ekstra å by på: Han har brutt opp de tre suitene og stokket om på satsene slik at resultatet blir et musikalsk forløp som følger handlingen i den opprinnelige balletten. Det er visst ikke gjort før.

Et enkelt hjertesukk til sist: Det meste av musikken på disse tre platene med BFO er korte stykker eller suiter basert på scenemusikk, incidental music, «tilfeldig musikk». Kommer det montro ikke snart en plate der musikerne får anledning til å vise hva de virkelig duger til – en plate med noen skikkelig lange, musikalsk sammenhengende verk?

Peer Gynt i helfigur

Bergens Tidende, 08.06.2005

Edvard Grieg: Peer Gynt

Tale: Svein Sturla Hungnes, Marita Solberg, Kari Simonsen

Sang: Håkon Hagegård, Marita Solberg, Ingebjørg Kosmo

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny dobbelt-CD med Bergen Filharmoniske Orkester

De to orkestersuitene fra Peer Gynt er noen av Griegs mest kjente og kjæreste verker. Men han skrev jo mye mer musikk til Ibsens tekst. Og hvordan fungerer denne musikken egentlig i den større dramatiske sammenhengen? Det spørsmålet kan man vanligvis bare få svar på når stykket en sjelden gang oppføres på et teater. Men nå kommer da Bergen Filharmoniske Orkester med en samlet fremførelse av tekst og musikk på en flott dobbelt-CD med superb SACD-lyd. Stykket er noe forkortet, men ikke mer enn at det går an å få et godt inntrykk av helheten. Og i tillegg får vi høre all Griegs musikk – tolket frisk og levende av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til også å blåse nytt liv i de gamle sviskene. Marita Solberg og Ingebjørg Kosmo gir fine tolkninger av Solveig og Anitras sanger. Eneste aber er Håkon Hagegård som synger «Peer Gynts serenade» med uklar, blafrende stemme.

Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Tiden går

Bergens Tidende Morgen, 25.01.1997

Verk av Wagner, Mendelssohn og Haug

Solist: Sølve Sigerland, fiolin

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott, effektfull og merkelig uskyldig norsk symfoni

Sent på konserten blir det plutselig liv i Grieghallen: midt i en tett orkestersats hører man et båndopptak med fuglekvitter. For en stund blandes musikk og natur, så blir det nedtoning, lyd og lys dempes, Grieghallen går i svart. Halvor Haugs 3. symfoni, «Det uutgrunnelige livet», er forbi.

Wie die Zeit vergeht. Som tiden går. Under modernismens strenge regimente ville en slik musikalsk og teatralsk solnedgang vært umulig, utenkelig. For 10 år siden, i den reflekterte postmodernismens dager, kunne man ha brukt fuglekvitteret som en ironisk gestus. I dag er det – kanskje? – lov å være naiv, lov å spille klisjeene helt ut, lov å tro på dem. Slik Haug gjør det gjennom hele symfonien. Det er tale om et verk i det store romantiske formatet: stort orkester, flott satsarbeid, et overskuelig tematisk materiale som brettes ut i enkle kontrastrike forløp. Flott, effektfull og merkelig uskyldig musikk – fremført med dramatisk gestikk av Bergens Filharmonikerne under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Det var mer romantikk på programmet i Grieghallen på torsdag, romantikk av det riktige, autentiske slaget. Det startet med en noe nervøs utgave av Wagners Tannhäuser-ouverture, spilt uten fremdrift og med temmelig ujevne overganger mellom de sentrale tematiske blokkene. Så var det mer overbevisning og trøkk i Sølve Sigerlands fremførelse av Mendelssohns fiolinkonsert. Sigerland trivdes tydeligvis bra med dette populære, ungdommelige verket og spesielt med de friske, virtuose yttersatsene som han spilte med overskudd og utålmodig energi, men han hadde også sansen for konsertens mer innadvendte sider, og ga en nydelig, inderlig tolkning av den langsomme andresatsen. Et hyggelig bekjentskap.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid.