Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Avstanden mellom instrumentene

Bergens Tidende, 05.05.2010

L'Éspace entre nous

Gro Sandvik, fløyte

Stein-Erik Olsen, gitar

Simax Classics

Bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller samtidskomposisjoner for fløyte og gitar

  

Det finnes ikke mye musikk for kombinasjonen fløyte og gitar. Gitarvirtuoser som Carulli, Giuliani og Fürstenau skrev noen duoer på 1800-tallet. I tillegg kom det en del transkripsjoner av populære komposisjoner beregnet til å bli spilt av habile amatører. I det 20. århundre er listen betydelig kortere. Så er da gitar og fløyte heller ikke opplagte samarbeidspartnere. Det er så mye som skiller dem. Den amerikanske komponisten Noel Zahler formulerer det slik: «Det ene instrumentet er laget av tre og strenger, det andre av metall. Det ene må knipses for å produsere lyd; det andre bruker det menneskelige åndedraget for å gjøre oppmerksom på seg selv. Det ene er i stand til å forme lange melodiske linjer, mens det andre i beste fall skaper et flyktig nærvær».

Zahler er representert på den nye Simax-platen der bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller verk for fløyte og gitar skrevet av fire samtidskomponister. Zahlers komposisjon «L'Éspace entre nous» som har gitt platen navn, utforsker nettopp det som skiller, mellomrommet, avstanden mellom gitaren og fløyten – det lavmælt intime mot det hissig utadvendte, slagakkordene mot de strålende trillene osv. Men han har også øre for det som forener de to instrumentene. Det er steder i «L'Éspace» der han demper uttrykket helt ned og lar fløyten og gitaren blande seg slik at man til sist blir i tvil om hvilket instrument man egentlig hører.

Zahlers «L'Éspace» er et stort anlagt, eksperimenterende verk der instrumentene hele tiden presses mot sine grenser. Verket er bestilt av og tilegnet Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen. Det samme er «Oratorium Lacrimae» av russiske Nikita Koshkin. Og her er vi med en gang i en helt annen verden. Eller rettere her er vi tilbake i forrige århundre, for ikke å si i en av 1800-tallets dagligstuer der vi hører en syngende fløyte spille seks små melodier med traust gitarakkompagnement. Elskverdig, høflig. Musikk uten overraskelser.

Da er det mer kraft i Shostakovitsj-eleven Edison Denisovs «Sonate for fløyte og gitar», en velformet, fritonal komposisjon i tre satser med kantede, hårde melodilinjer og et miks av sitater fra ulike typer rytmisk musikk. Og til sist på platen får vi en effektiv «Sonate» signert den amerikanske, nykonservative komponisten Lowel Liebermann.

Det er mange slags musikk på denne platen. Eksperimentalmusikk og nostalgisk tilbakeskuende musikk, modernisme og konservatisme. Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen fortolker det hele med musikalsk profesjonalitet og entusiasme. Og med tydelig kjærlighet til den besværlige fløyte-gitar kombinasjonen.

Øyeblikk

Bergens Tidende, 14.02.2007

Chromos

Gro Sandvik, fløyte

Einar Røttingen, piano

Pro musica

Eksperimenter med fløyte og klaver

Her er en plate med norsk samtidsmusikk for fløyte og klaver, spilt med innsikt og entusiasme av Gro Sandvik og Einar Røttingen. Olav Bergs bidrag heter «Moments», øyeblikk. Dette kunne vært tittelen på platen som helhet. For det meste av musikken har nettopp øyeblikkskarakter. Vi er i det musikalske verkstedet der komponistene prøver ut ideer og nærmest improviserer musikken frem. Berg skriver en slynget melodilinje for solofløyte med assosiasjoner til både Debussys Syrinx og Roland Kirk; hos Knut Vaage («Fortuna») blir resultatet fem korte eksperimenter med ulike instrumentaleffekter; mens Jostein Stalheim («Hidden Music») og Ivar Lunde Jr. («Chromos») presenterer lengre, sammenhengende stykker. Felles for dem alle er den eksperimenterende, undersøkende holdningen til formatet. Og hvis man av og til savner en strammere styring av ideer og innfall, kan man lytte til platens nestor, Edward Hagerup Bull, som er representert med to korte, formsikre komposisjoner.

Drama i Grieghallen

Bergens Tidende, 10.12.2004

Verk av Mozart og Verdi

Gro Sandvik, fløyte

Stephane Astier, harpe

Nina Pavlovski, sopran; Liliana Nikiteanu, alt; Vsevolod Grivnov, tenor;

Alexander Teliga, bass

Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Grieghallen

Gro Sandviks avskjedskonsert. Stor fremførelse av Verdis Requiem

Skal man dømme etter torsdagskonserten, er det ingen grunn til å frykte at Gro Sandvik skal bli en stille, fredelig pensjonist. For hun hadde valgt å spille en av den unge Mozarts mest ungdommelige komposisjoner da hun tok avskjed med BFO og sitt store publikum. Mozarts fløyte- og harpekonsert (K299) er et elegant stykke kammermusikalsk rokokko, et verk skrevet for å underholde og sjarmere. Og nettopp slik ble det spilt av Sandvik og hendes solistpartner, harpenisten Stephane Astier – med høyt humør, musikalsk overskudd og boblende energi. At det måtte skiftes streng på harpen midt i andresatsen, ga fremførelsen litt ekstra drama.

Drama var det også i kveldens hovedverk, Verdis Messa da Requiem. Like siden den første fremførelsen har de lærde kranglet om dette rekviem. Den store dirigenten Hans von Bülow kalte det for en «opera i kirkegevanter». Og visst er det et merkelig verk. Men da Michail Jurowski og BFO og Bergen Filharmoniske Orkester og studenter fra Griegakademiet og fire spennende solister slapp alle hestekreftene løs i Grieghallen, ble det med en gang mindre interessant å katalogisere Verdis messe. For her var det den rå musikalske kraften og de dramatiske følelsesuttrykkene som talte.

Solistkvartetten var ganske visst temmelig uensartet. Men med Nina Pavlovski ekspressive sopran i toppen og Alexander Teliga vibrerende, «russiske» bass i bunnen, med Vsevolod Grivnov dramatiske heltetenor og med Liliana Nikiteanus solide alt som rettesnor, ble det hele tiden satt trumf på musikken. Også det store koret hadde mange gode innsatser underveis, spesielt i de store utladningene. I de svakere partiene merket man at herrestemmerne fremdeles har en jobb å gjøre.

Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.

Uskyld

Bergens Tidende Morgen, 11.03.1994

Wenche Aukner, sopran

Audun Kayser, klaver

Gro Sandvik, fløyte

Håkonshallen

Man kommer lett til at høres ut som en av avisenes vineksperter, når man forsøker å beskrive stemmer. Allikevel: Wenche Aukners stemme er slank, meget nasal og meget skarpt fokusert. Den har et ungdommelig preg og er tillike velpleiet, med god kontroll i alle registre – en stemmetype som er velegnet til lettere opera, spesielt til de klassiske ungpikerollene, langt vanskeligere er det å forbinde den med lied-genren.

Uansett: Ved konserten i Håkonshallen på tirsdag beveget Aukner sig utvungent og kompetent mellom ytterpolene i liedtradisjonen – fra den store blomstringen hos Mendelssohn og Schumann til tradisjonens Spätlese hos Richard Strauss. Og der var i tillegg fire sanger av spanske Rodrigo, som jo ellers er mest kjent for en sjarmerende gitarkonsert; og en lille pyntelig sangsyklus av Øistein Sommerfeldt – med nydelig fløytespill av Gro Sandvik.

Altså et repertoar som favnet vidt. Likevel hadde man en fornemmelse av at konserten musikalsk sett beveget seg innenfor et temmelig begrenset område. For hos alle disse ulike komponistene hadde Aukner hver gang funnet frem til nettopp de sangene der det fjærlette, det andpustne, det naivt uskyldige eller det naivt kokette sto i sentrum: et repertoarvalg som selvsagt passet veldig bra til hennes stemmetype, men som unektelig gav kvelden et noe enstonig preg, og som i tillegg gav et temmelig rart inntrykk av selve liedgenren – den mest flammende sensuelle av alle 1800 tallets musikalske former.

Audun Kayser akkompagnerte med ro og autoritet, men kanskje av og til noe rutinepreget. Det var steder, bl.a. hos Schumann og Strauss, der litt for mange pianistiske spissfindigheter og nyanser forsvant. Og der tanken gikk til den særlige langrennsteknikken som en gang ble karakterisert slik: Den er ganske effektiv, men det går hardt ut over ungskogen.