For viderekomne

Bergens Tidende, 12.12.2014

Blockbird

Norsk Blokkfløytemusikk

Caroline Eidsten Dahl

Lawo

  

Nyere norske komposisjoner for et utskjelt instrument

Blokkfløyten er et vanskelig instrument. Enhver som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det. Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere. Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen Blockbird der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer – når det spilles av en fullbefaren musiker.

Sju komponister er representert på platen, blant andre veteraner som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt og folk fra etterkrigsgenerasjonen som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen. De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm. Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet. Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet – som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt» der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder» der hun arbeider med mikrotoner og glissader. Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet. 

Uskyld

Bergens Tidende Morgen, 11.03.1994

Wenche Aukner, sopran

Audun Kayser, klaver

Gro Sandvik, fløyte

Håkonshallen

Man kommer lett til at høres ut som en av avisenes vineksperter, når man forsøker å beskrive stemmer. Allikevel: Wenche Aukners stemme er slank, meget nasal og meget skarpt fokusert. Den har et ungdommelig preg og er tillike velpleiet, med god kontroll i alle registre – en stemmetype som er velegnet til lettere opera, spesielt til de klassiske ungpikerollene, langt vanskeligere er det å forbinde den med lied-genren.

Uansett: Ved konserten i Håkonshallen på tirsdag beveget Aukner sig utvungent og kompetent mellom ytterpolene i liedtradisjonen – fra den store blomstringen hos Mendelssohn og Schumann til tradisjonens Spätlese hos Richard Strauss. Og der var i tillegg fire sanger av spanske Rodrigo, som jo ellers er mest kjent for en sjarmerende gitarkonsert; og en lille pyntelig sangsyklus av Øistein Sommerfeldt – med nydelig fløytespill av Gro Sandvik.

Altså et repertoar som favnet vidt. Likevel hadde man en fornemmelse av at konserten musikalsk sett beveget seg innenfor et temmelig begrenset område. For hos alle disse ulike komponistene hadde Aukner hver gang funnet frem til nettopp de sangene der det fjærlette, det andpustne, det naivt uskyldige eller det naivt kokette sto i sentrum: et repertoarvalg som selvsagt passet veldig bra til hennes stemmetype, men som unektelig gav kvelden et noe enstonig preg, og som i tillegg gav et temmelig rart inntrykk av selve liedgenren – den mest flammende sensuelle av alle 1800 tallets musikalske former.

Audun Kayser akkompagnerte med ro og autoritet, men kanskje av og til noe rutinepreget. Det var steder, bl.a. hos Schumann og Strauss, der litt for mange pianistiske spissfindigheter og nyanser forsvant. Og der tanken gikk til den særlige langrennsteknikken som en gang ble karakterisert slik: Den er ganske effektiv, men det går hardt ut over ungskogen.