For viderekomne

Bergens Tidende, 12.12.2014

Blockbird

Norsk Blokkfløytemusikk

Caroline Eidsten Dahl

Lawo

  

Nyere norske komposisjoner for et utskjelt instrument

Blokkfløyten er et vanskelig instrument. Enhver som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det. Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere. Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen Blockbird der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer – når det spilles av en fullbefaren musiker.

Sju komponister er representert på platen, blant andre veteraner som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt og folk fra etterkrigsgenerasjonen som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen. De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm. Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet. Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet – som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt» der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder» der hun arbeider med mikrotoner og glissader. Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet. 

Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.    

Sanger uten ord

Bergens Tidende, 07.05.2014

Meredith Monk: Piano Songs

Bruce Brubaker, Ursula Oppens

ECM New Series

En sjarmerende plate som viser Meredith Monk fra en uvant side

Meredith Monk har lekt med kunstneriske sjangrer og roller i mer enn et halvt århundre nå. Siden 1960-tallet har hun opptrådt som komponist, pianist, danser, koreograf, filmskaper, performance-kunstner og mye, mye mer. Men stemmen har hele tiden vært hennes viktigste verktøy, en stemme hun presser i alle mulige retninger ved hjelp av utradisjonelle vokalteknikker hentet fra fjern og nær.

I så måte er «Piano Songs» en veldig utypisk plate. Dette er trolig første gang Monks musikk er blitt innspilt uten at hun selv og stemmen hennes har vært med. «Piano Songs» er en klaverplate, rett og slett – en plate der pianistene Bruce Brubaker og Ursula Oppens spiller tolv korte Monk-komposisjoner. Noen av dem har hun selv skrevet på et eller annet tidspunkt. Andre er vokalnumre som Brubaker har transkribert for to klaverer.

Stykkene er klare og overskuelige, med enkle melodilinjer som er lette å følge og nynne med på. Noen av dem minner litt om Erik Saties «Gymnopédies». I andre er det ekkoer av Béla Bartóks «Mikrokosmos». Og selv om Monk ikke liker å bli plassert sammen med komponister som Philip Glass og Steve Reich, så er det faktisk ganske mange av stykkene som beveger seg i den minimalistiske løypen med pumpende repetisjoner og umerkelige forskyvinger av korte, melodiske fraser.

«Piano Songs» er en sjarmerende plate som viser Monk fra en uvant side. Men de tolv stykkene demonstrerer samtidig at komponisten Monk ikke har samme uttrykkskraft og spennvidde som performance-kunstneren Monk. «Jeg arbeider i sprekkene der stemmen begynner å danse, der kroppen begynner å synge, der teater blir film» – sa Monk en gang. Slike sprekker og begynnelser er det ikke mye av på denne platen. 

Minimalisme

Bergens Tidende, 10.09.2013

Glow

Playdate Records

Klaver og slagverk i spennende samspill 

Pianisten Øystein Skar og trommeslageren Øyvind Hegg-Lund er kjente navn i det norske improvisasjonsmiljøet. De siste årene har de spilt – sammen eller hver for seg – i et utall av grupper og sammenhenger. Duoen Glow er deres felles prosjekt. Og Glow er også navnet på debutplaten som nettopp er utkommet på det bergenske plateselskapet Playdate Records. På platen spiller Skar preparert klaver. Det klirrer og rasler og vekker minner om gamle dager da John Cage og de andre avantgardistene fant på å legge skruer og spisebestikk innover klaverstrengene. Men som helhet peker Glow mest fremover mot samtidsmusikkens nye minimalistiske landskaper der enkle rytmiske forløp vris og vendes og forvandler seg til uventede former. Platens lengste nummer, en åtte minutter lang suite for trommer og klaver, gir et godt inntrykk av denne musikalske arbeidsformen. Her skaper Skar og Hegg-Lund spennende bruddeffekter ved å la regelmessige repetitive slagverksmønstre kollidere med friere avsnitt i klaveret. Eva Pfitzenmaier har designet et stilig cover som passer fint til platens innhold.

Underspilt lidenskap

Bergens Tidende, 21.05.2013

 

Victor Kissine

Between Two Waves

ECM New Series

Kremer og Kremerata Baltica presenterer Viktor Kissines musikk

Den russiske komponisten Viktor Kissine har vært utrolig produktiv siden han flyttet til Belgia i 1990. Men ingen av verkene hans er innspilt på plate, bortsett da fra et par orkestreringer av andre komponisters musikk.  Gidon Kremer og Kremerata Baltica har ofte hatt Kissine på sine konsertprogram. Nå utgir de en hel plate med hans musikk i opptak fra Lockinghaus-festivalen i 2011. På platen er det tre verk: «Between Two Waves», en klaverkonsert med Andrius Žlabys som solist, – «Barcarola», en fiolinkonsert med Kremer som solist, – og innimellom kommer «Duo», et stykke kammermusikk spilt av Daniil Grishin på bratsj og Giedrė Dirvanauskaitė på cello. Alle verkene starter nesten uhørlig, etter hvert dukker det opp ørsmå lydfragmenter. De vokser i styrke, men vokser ikke sammen, utvikler seg aldri til store former. Dette er de små bevegelsenes musikk, musikk preget av skarpe fargeskift, minimale melodiske gester, plutselige endringer i styrke. De tre verkene introduserer et særpreget, musikalsk univers fullt av lavmælt, underspilt lidenskap.    

Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013

Lux

Unni Løvlid

Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk

Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?   

Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

Udogmatisk

Bergens Tidende, 15.01.2013

Wolfgang Rihm

Complete Works for Violin & Piano

Naxos

Kontrastfylte komposisjoner for fiolin og klaver

Under 1970-årenes oppbrudd fra etterkrigstidens strenge systemmodernisme, ble Wolfgang Rihm rask en av frontfigurene i tysk samtidsmusikk. Han var musikalsk altetende, dypt fortrolig med hele den tyske musikktradisjonen. Han hentet inspirasjon hos romantikere og senromantikere så vel som hos tidlige avantgardister. Han grep ubesvært tilbake til eldre tiders sjangrer og fusjonerte dem med nye komposisjonsteknikker. Han var – og er fremdeles – en udogmatisk og utrolig produktiv komponist. På hans enorme verkliste finner vi komposisjoner i stort sett alle kjente formater og former. Kammermusikk for fiolin og klaver er kanskje det han har skrevet minst av – bare fire verk, to fra 1970-tallet, to fra 1990-tallet. Men det er sterke, kontrastfylte komposisjoner, fullt på høyde med resten av produksjonen hans.  Kinesiske Tianwa Yang og hennes tyske pianist Nicholas Rimmer spiller de fire verkene med sikker formsans og glødende ekspressivitet på denne flotte Naxos-platen – der det også er blitt plass til en verdenspremiere, et stykke for solo fiolin, komponert i 2006.

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.  

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.