Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.    

Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.