Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.