Et musikalsk triumftog

Bergens Tidende, 13.11.2014

Giuseppe Verdi: Aida

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicums kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Aida som musikkdramatisk verk uten pyramider og elefanter

En konsertversjon av Aida? Går det an? Er det overhodet mulig å ta frem denne høyspente historien om kjærlighet og plikt og sjalusi i det gamle Egypt og fortelle den, få den til å fungere uten visuelle effekter, uten regissør, uten scenograf? Man skulle ikke tro det. Men Bergen Nasjonale Opera lyktes med det på tirsdag. Til de grader.

Verdi ville – som Wagner – helst gjemme orkesteret helt vekk og oppbygge en lukket, scenisk fiksjon. I Grieghallen var det ingen scenisk fiksjon. Orkesteret satt midt på scenen, det massive koret sto på et stillas mot bakveggen, solistene sto fremme ved scenekanten og sang i moderne konsertantrekk. Og det var ikke en eneste pyramide eller elefant å se i mils omkrets.

Men Verdis musikk var der. Overdådig, dramatisk, stormfull. Og i stormens sentrum sto sopranen Latonia Moore og formet tittelrollen med sin magiske stemme, en stemme som beveget seg sømløst fra mørke, glødende farger i dybden til strålende, blendende fraseringer i toppen og som dekket hele Aidas følelsesregister fra den mest inderlige, kjærlige intimiteten til den villeste fortvilelsen.  

Latonia Moore er Aida. Og har vært det siden sitt sensasjonelle gjennombrudd i rollen på Metropolitan for to år siden. Hun var den selvsagte stjernen denne kvelden. Men hun hadde godt følge og motspill fra resten av solistene. Aidas elskede Radamés ble sunget mandig og kraftfullt av den dynamiske heltetenoren Massimiliano Pisapia med en fysisk sterk stemme som uten problem matchet Latonia Moore i de store utblåsningene. Og mezzosopranen Nino Surguladze imponerte kvelden igjennom med sin flammende intensitet og lidenskap i rollen som kongedatteren Amneris, Aidas sjalu rival.

I andre roller hørte vi barytonen Lester Lynch som Aidas far, kong Amonasro av Etiopia, og bassen Paolo Battaglia som Amneris’ far, kongen av Egypt. Den fryktinngytende ypperstepresten Ramfis ble sunget med naturlig autoritet og overveldende stemmeprakt av bassen Marco Spotti.

I de tradisjonelle oppsetningene av Aida er koret hele tiden på scenen i rollene som prester og prestinner, soldater, slaver, fanger og så videre. I Grieghallen sto sangerne stille og rolig på stillaset sitt og konsentrerte seg om de musikalske oppgavene. Som de løste med bravur. De massive utladningene ble sunget med kraft og synlig entusiasme, og det var fine, vakre detaljer og nyanser i de mer avdempede partiene.

Andrew Litton hadde et øye på hver finger. Han styrte musikerne og fulgte og understøttet solistene og koret. Og fikk sammen med BFO Verdis orkestersats til å gnistre og funkle.

Var det operaen Aida vi så og hørte i Grieghallen på tirsdag? Nei, selvsagt ikke. Det var jo verken pyramider eller elefanter på scenen. Men vi savnet dem egentlig ikke. Vi så og hørte et storslått, musikkdramatisk verk fremført med lidenskap og profesjonalisme. Et musikalsk triumftog.